Storevarden og Rjåhornet på ski (24.02.2016)  

© Lasse Myrhol

Start date	24.02.2016 20:37 (UTC+01:00)
End date	24.02.2016 23:11 (UTC+01:00)
Total Time	2h 33min
Moving Time	2h 22min
Stopped Time	0h 10min
Overall Average	3.8km/h
Moving Average	4.1km/h
Distance	9.6km
Vertical meters	745m

Innfallsmetoden gjorde at jeg fikk lyst å prøve å se om det var nok snø til å ta seg opp til Storevarden på de nye fjellskiene mine. Jeg kjørte for første gang helt opp til porten på veien opp til Teigetua og begynte å bære skiene oppover. Der var litt snø på veien, så jeg runda egentlig bare første svingen før jeg spente på meg skia. Det gikk greit å komme seg til topps langs veien, men der hadde kjørt biler, så det var litt sporskifte fra midt på,til ut i grøftene underveis. I det jeg nærma meg punktet der man tar av mot Storevarden ble jeg litt skeptisk. Der var snø på veien, men utenfor var der ikke mye snø å skryte av. Men jeg gikk på med godt mot.

Det ble en selsom affære i starten. Der var LITE snø, og det ble både lyng og stein som måtte forseres på knotete vis for å komme seg videre. OG som om ikke det var nok kom der en ordentlig byge som reduserte sikten min til et minimum. Uten refleksstolpene langs stien hadde dette nok vært på grensen til tvilsomt. Men i tillegg til refleksene var der beltebilspor oppover, så de var enkle å følge. Etter hvert som man kom seg opp mot første stigning så var der mer snø, og det gikk greit å gå oppover. Nedkjøringen var jeg mer skeptisk til, da kvaliteten på snøen ikke var pudder akkurat...

Til slutt nådde jeg toppen på storevarden, og i det jeg var der så forsvant skyene og månen titta frem. Der var helt vindstille og det ble rett og slett vakkert. Der og da tenkte jeg at her må man smi mens jernet er varmt og forsøke å komme meg ut på Rjåhornet. Da er det slutt på refleksstolper og beltespor, så jeg var litt skeptisk. Dersom der kom mer snø ville det vært litt creepy all den tid jeg ikke er lommekjent på den ruten. Men noen sjanser må man ta her i livet, så jeg spente på meg ski og gikk videre.

Noe jeg ikke akkurat angret på.

Jeg skrudde egentlig av hodelykta ved avgang, og hadde den kun på i den bratteste partiene med nedkjøring. Månen lyste opp hele fjellet og skapte en rett og slett magisk stemning. Snøen var meget enkel og god å gå på, og terningkast 6 for denne turen er ene og alene etappen fra Storevarden til Rjåhornet på ski. Resten av turen var egentlig en 2er på terningen. Synet av skorpa badet i månelys vil være noe jeg kommer til å huske i lang, lang tid. Men all good things come to an end, og ute i havet så jeg bekmørke skyer, med andre ord så var det nedbør på vei. Ergo var det bare å komme seg ned. Jeg rente ned sør-ryggen av Rjåhornet for å kunne ta en vurdering om jeg kunne ta med meg Skagetåa i samme slengen, men det slo jeg fra meg kjapt da der så ut til å være for lite snø. Så da var det snakk om å komme seg ned fra fjellet. Den bratteste stien ned til ytterste Kopperstad ville jeg unngå. Den er neppe særlig fin å gå i langrennsko mens man bærer ski, så jeg sikta meg inn lit lenger mot KValsund. Snøen tok slutt, og i det jeg tok av meg skiene ved en elv så fant jeg noen fotspor. Puh! Da var det bare å følge dem hele veien ned, og da endte jeg opp i en husklynge på Kopperstad.

Det regnet her nede i "lavlandet" og jeg sjekka med mine bekjent på KValsund om de hadde lyst på en aldri så liten pirattaxitur. Marius Vangen Kvalsvik ble dermed kveldens helt da an svippa bort og kjørte meg tilbake til bilen.

Så alt i alt en litt merkelig tur, der en del ble helt fantastisk bra, og da blir det jo det man husker, ikke sant?

Takk for turen.

PS! Der blir ingen bilder, da mobilkamera langt på vei er ubrukelig i mørket.