Det tok litt tid også, og krevde sine høydemeter og kaloriforbruk. Men en super tur på alle måter!
Denne søndagen var som skapt for å komme seg ut på tur, og det var det garantert veldig mange som gjorde. Jeg var intet unntak, og denne turen hadde jeg planlagt noen dager. Jeg har alltid tenkt de gangene jeg går til Sollia fra Leikongsætra at en gang må jeg ta turen langs ryggen på andre siden av dalen. Og det var planen denne gangen. Målet offisielt sett var å samle to Sande-topper som "tilfeldigvis" er både på den nyopprettede "Havila topp 25"-lista (som jeg har laget) og på Sande PF100 som jeg samler etter. Storetua og Gjøna var toppene i så måte, men jammen fikk jeg med meg mer enn som så på denne turen.
Oppstart ved Leikongsætra. Som man ser kom dette til å bli en rett så fin dag. Jeg burde såklart ikke parkert der, men lenger fremme der stien opp til Røddalhornet faktisk starter. Da hadde jeg sluppet å krysse elva. Menmen. Ikke dagen for å la seg irritere over noe, og det var et mikroskopisk problem i den store sammenheng
Forholdene fra oppstart og oppover Røddalshornet var meget bra, så sant man ikke havnet på skyggesiden av fjellet. Det var det knallhardt. Men hvorfor i alle dager skal man gå i skyggen på en dag som dette???
Røddalshornet er egentlig en ordentlig luretopp med en rekke fortopper av typen "nå er jeg sikkert oppe - neiiida". Heldigvis har jeg vært her noen ganger før, så dette var jeg klar over. Bildet er tatt når jeg har kommet meg opp på "sletta" der jeg ser den endelige toppen et stykke frem.
Siden jeg har fått meg nye smørefrie fjellski bestemte jeg meg for å ta av fellene da jeg var ferdig med den bratteste kneika. Det var ingen kjempegod idé da der var noen partier mot den endelige toppen som var forblåste og dermed skarete. Da måtte jeg ut i fiskebein og det som verre var, men like etter toppen var der en del nedkjøring i vente, så dermed ville de uansett ha blitt fjernet.
Transportetappen fra første topp til foten av neste topp, Storetua, gav en rekke flotte scenarioer. Her representert ved en slags "fonnpassasje" der snøen var dyp, pudrete og vakker
Et annet fenomen jeg møtte en del av var Sastrugi. I mangel på gode forklaringer limer jeg inn fra Wikipedia: Sastrugi (flertallsform av russisk заструга – sastruga) er strømlinjeformede forhøyninger eller riller som dannes på vinderoderte snøflater. Sastrugi kan bli ca. 30 cm høye og finnes i fjellet og i polare områder. De minner litt om sanddyner, men skiller seg fra disse ved å ligge parallelt med den dominerende vindretningen. Sastrugi kan bli svært harde og være slitsomme å forsere på ski. Faren for å brekke skiene øker også.
Som vi ser så er der litt av dette fenomenet på sletta like under Røddalshornet i vestlig retning. Man ser mine nedkjøringsspor. Der var ikke akkurat pudder i den nedkjøringen...
Nok et tilbakeblikk, her fra sletta ved Svinvatnet. Jeg måtte ned den ryggen (ca 100 høydemeter)for å komme ned på sletta som tar meg til oppstigningen til Storetua. Her var det også veldig idyllisk og man fikk ordentlig viddefølelse
Dagens første lille bekymring. Der var ingen vind å snakke om denne dagen, men en ørliten trekk fra nord. Her ser man mot nord, og de skyene der så ut til å kunne sette en aldri så liten stopper for nødvendigheten av solkrem i ansiktet... I det jeg var ferdig med pausen på toppen var det faktisk overskyet, men ikke verre enn at det fortsatt var flotte forhold
JEg var førstemann i boka på Storetua denne dagen. Der kom et trekløver uten ski like bak meg. Et ektepar godt opp i 70-åra med barnebarnet på slep (!). Sprekinger. De ble litt skeptiske da jeg fortalte at Gjøna var mitt mål for turen, men de gav meg noen gode tips, bl.a at den beste nedkjøringen fra Storetuaplatået var ned meldalen på nordsiden. Det er alltid lurt å lytte til erfarne fjellfolk. Noe den eldre spreke herren sa var at Gjøna kunne sammenlignes med siste delen opp til Kolåstinden i bratthet. Da tenkte jeg at jeg nok burde hatt med stegjern, men det var litt sent å tenke på nå
Videre bortover platået. Det er kult med alle de store vardene de har satt opp her. De tar seg veldig godt ut fra f.eks Sollia. Nå fikk jeg sett dem på nært hold. I frykt for å gå glipp av noe så skrev jeg meg inn i boka på motsatt side av platået også, uten at det nødvendigvis hadde noen misjon.
Her ser vi Meldalen som ble nedkjøringsetappen min fra platået. Ned en knappe 150 høydemeter, men i horisontal avstand så var det en ganske lang nedkjøring i relativt grei snø.
Topp 3 var det som på folkemunne blir kalt Kloven. Offisielt heter den vel Nørbergsheida. Her et tilbakeblikk mot Storetua som man ser et godt stykke bak der. Like over postkassestolpen litt til høyre er Sollia. Terrenget bort hit var fariert, men der bar områder med mindre snø noe som gjorde at man måtte tenke litt mer på veivalg tidvis.
Tilbakeblikk fra Haugshornet. Her ser man til venstre Kloven og den høyeste toppen midt i bildet er Storetua. Her får man et visst inntrykk av avstandene det er snakk om.
På slutten av egga ser man Gjøna klart og tydelig. Dessverre må man ganske langt ned for å kunne starte oppstigningen til denne siste toppen. Litt knotet å komme seg ned på ski da der var skyggeside og knallhard skare. Men det gikk greit. Spørsmålet var da om det var mulig å ta seg til topps også på Gjøna med ski?
Svaret på det ble, som man ser, et soleklart nei. Opp her ville jeg ikke gå uten ski en gang når det var vinterføre. Dermed måtte jeg finne en annen løsning. På nordsiden så jeg noen stimerkestolper, så da siktet jeg meg inn mot dem og satset på at de ville føre meg til topps, for til topps skulle jeg!!
Dette var kjipe forhold. Med stegjern hadde dette vært kun gøy. Uten var det stress. Man måtte sparke enten tåen eller hælen hardt i snåen for å få feste. Gikk med staver og måtte ha full konsentrasjon. Et feiltråkk her ville gitt en ufrivillig lang aketur nedover fjellsiden. Sagt med andre ord, her VAR bratt under slike forhold.
Men hva gjør vel en strabasiøs oppstigning når man får belønning i form av en sånn utsikt på toppen. Solen stakk frem mellom skyene og gav en magisk stemning i det man ser sørover mot Voksa og Kvamøsya. Ahhhhh!
Etter å ha kommet meg ned til der jeg satte fra meg skia hadde jeg i praksis bare ett valg. Retur samme vei som jeg kom var ikke aktuelt lenger av et par enkle grunner: 1. Jeg var tom for drikke 2. Der var snøbyger på vei inn fra havet 3. Det ville i tillegg ha blitt mørkt.
Dermed ble det ski på ryggen og ta beina fatt ned i Gjerdsvika for å bli plukket opp av en bil der. Morsdager er til for å tenke på hvilken betydning mødre har i livene våre, og min mamma, snill som hun er, kom og hentet meg og kjørte meg til Leikong igjen. Tusen takk for det!
Jeg nevnte at jeg var tom for drikke, og tørsten var etter hvert påtrengende. Det meste av vann var frosset igjen, men et stykke nede i lia så fant jeg et aldri så lite sted der vannet fosset ut. Det beste vannet jeg har smakt på all den tid. Nydelig godt var det!
Helt til slutt, relativt sliten, så var der trøst å finne i teknologien. 49 timers restitusjon anbefalte klokken, og det tror jeg jammen jeg skal sørge for å få. Takk for turen!
Kommentarer