Vinterklatring på Søre Sætretind (09.01.2016)

Værmeldingen var plettfri og planen var Søre Sætretind.
Meg, Robert og Odd Arne tok første ferge innover og startet i mørket på grusveien som går oppover til Fladalen.
Termometeret sa 15 blå i bilen, så det var gnistrende kaldt.
Lenge siden forrige skikkelige bestigning, så det var deilig å endelig få slite tungt i motbakkene igjen.

Vel inne i selve Fladalen fikk vi et overblikk over snøforholdene lengre oppe.
Vi hadde håpet å kunne ta mesteparten av opp og nedturen på ski, men forholdene var ganske så skrale. Det var kun de øverste 3-400 høydemeterne som ville kunne kjøres på ski på noenlunde fornuftig vis, og det ville ikke være verdt bæringen. Hadde tross alt litt klatreutstyr å bære på også. Vi valgte derfor å sette igjen skiene og fortsette til fots.

Fantastiske farger etterhvert som dagslyset kom.
Denne klare lufta og de duse blå-lilla pastell-fargene får man kun i de mørkeste vintermånedene. Siden det var vindstille var ikke kulda noe problem, men man skulle ikke stå i ro så veldig lenge før det ble kaldt, og med hanskene av så gikk det ikke mange sekundene før det begynte å stikke i fingrene.

Bre-gleppa ved foten av bratta, som kan være en hindring i sommerhalvåret, var det ikke noe tegn til. Sannsynligvis fylt godt opp med snø tidligere i vinter, og ettersom snøen var omtrent så stabil som man får den på denne tiden av året, etter lang tid med jevne temperaturer og uten ny tilførsel av snø av betydning, så vurderte vi det som unødvendig å ha på tau her.

Oppover den bratte snørampa gikk det veldig greit. Jern og økser satt godt i den kompakte skaren. Vi møtte dog et litt vanskelig punkt langt oppe hvor vi måtte runde inntil en steinformasjon. I le helt inntil denne hammeren var der et hulrom i snøen som skapte litt trøbbel. Vi ønsket uansett ikke traversere ut i enda brattere flanke for å omgå dette punktet. Det måtte graves endel her for å finne snø med hold i, og det ble et lite opptak av det for å komme forbi, men det løste seg til slutt.

Vel oppe på ryggen var det en taulengde med enkel klatring opp til selve topp-eggen.
Jeg fikk æren av å lede opp. Har ikke klatret slikt terreng med to økser før så det var morsomt å få prøvd.

Heftige formasjoner i områdene rundt, og med et slikt magisk vær så var det en opplevelse å stå på toppen og skue utover.

Vi rydda rapellfestet for gamle slynger og tok rapell ned til innsteget igjen.
Retur samme vei som vi kom.
Beslutningen om å sette igjen ski var absolutt riktig.
En god del skare med varierende gjennomslag hadde ikke gitt allverden til skikjøring.

En stor Whooper Cheese meny glei lett ned når vi var tilbake i sivilisasjonen igjen.

Film fra turen kan sees på Vimeo:
https://vimeo.com/151281303