Over Molden (Luster) - dog ikke helt etter plan (31.10.2015)
Written by arntfla (Arnt Flatmo)
| Start point | Mollandsmarki (500m) |
|---|---|
| Endpoint | Marifjøra |
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 3h 30min |
| Distance | 12.7km |
| Vertical meters | 675m |
| GPS |
|
| Ascents | Molden (1,120m) | 31.10.2015 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Tursti Ivargjerdi/Svåi - Molden via Svolsete (10m) | 31.10.2015 12:03 |
| Varden på Molden (1,116m) | 31.10.2015 12:03 | |
| Tursti Mollandsmarki - varden på Molden (500m) | 31.10.2015 12:03 | |
| Skjødnaklanten (680m) | 31.10.2015 12:03 | |
| Svarthiller (865m) | 31.10.2015 12:03 |
Tilbake i Sogndal, og gjensyn med Anne som har vært i Afrika og besteget Kilimanjaro. Gratulerer så mye til henne!
I dag var planen å gå fra Mollandsmarki, over Molden og ned til Marifjøra - langs Moldens nordrygg. Vi plasserte en bil nede ved Marifjøra og kjørte så opp til Mollandsmarki. Det var oppholdsvær, 9 grader og alt lå til rette for en flott tur. Klokken var 10:50 da vi kom oss avgårde.
Anne og jeg gikk denne ruten i Desember 2009 - bare et par måneder etter at vi ble sammen. Jeg husker godt den gang hun - svært stolt - skulle vise meg fjellet og den flotte utsikten over Lustrafjorden. Den gangen gikk vi i snø hele veien. I dag kunne vi kanskje komme borti litt nysnø men det var slett ikke sikkert. Først skulle vi uansett nyte utsikten fra Skjødnaklanten:
Så bar det opp mot Svarthiller (870 moh). Herfra er det nydelig utsikt mot Lustrafjorden og Store Haugmelen men været bød ikke på de flotteste fargene...
Så var det bare sjarmøretappen mot toppen som gjenstod. Dårlig vær kom sigende nærmere og nærmere og det var slett ikke sikkert vi fikk oppholdsvær gjennom hele turen. Det var ikke så mye snø å finne her oppe. Noen klatter og that's just about it.
Vi ankom toppen 12:03 og konstaterte at det var kommet opp ei kvilebu (i stein) - nylig bygd av Sherpaer. Disse Nepalerene bygger jaggu landet vårt for tiden! Av en eller annen grunn gikk vi ikke bortom. Det får bli neste gang.
Så er det store spørsmålet - hvor er høyeste punkt? 1:50,000 kartet har 1118 moh på øst-toppen (der hvor mastene står). Så hvorfor står det en stor varde på vesttoppen - punkt 1116 moh? Hvis man ser på Økonomisk Kartverk ser man 2 små 1115 moh koter på vesttoppen - ikke da urimelig at høyeste punkt der er 1116 moh. På østtoppen er det er stor 1115 moh kote så det er absolutt ikke urimelig at det kan være 1118 moh der. Men rett før jeg ankom steinvarden på 1116 moh så jeg over kanten på 1118 moh toppen. Det er nok ikke bevis nok for at varden er høyeste punkt men dette burde utredes kanskje? De som har satt opp antennene har kanskje nøyaktig måling på østtoppen. Det kunne være interessant å følge opp...
Så bar det ned i retning Marifjøra og sesongens første snøball fløy avgårde...
Stien nedover var fin (og glatt) og det gikk radig ned til Svolsete. Her kom vi til et merket stikryss. Oppheimshaug skulle vi IKKE til så da gikk vi den retning Marifjøra-skiltet pekte. Det var litt rar retning (øst) men det var jo rødmerket, så...
Så begynte det å regne, men bare litt. Etter en stund ante jeg ugler i mosen. Og ikke bare ugler... Jeg tok frem GPSen fra sekken og så at vi hadde strak kurs mot Indre Eikjo. Jeg så ikke kotene uten briller så jeg antok at stien gikk ned dit. Og da snakker vi 4,5km tilbake til Marifjøra! NOT ACCORDING TO PLAN! Vi skulle helt klart gått rett nordover fra Svolsete, men hvorfor var det ikke et skilt som pekte i den retningen?
Etter hvert kom vi til et stikryss. Et skilt pekte mot "Utsikten" og så gikk det en sti rett nedover. Jeg fikk på meg brillene og studerte kartet. Det var liten tvil om at stien ville ta oss nedover langs kanten på et stup - til Svåi. Og da ble det ikke så langt langs vei. Skogen var dessuten aldeles nydelig å ferdes i...
Jeg resonnerte litt over merkingen i skogen. Her var det ulike stilarter. Alt fra svære klatter rødmaling midt på trærne og på fast fjell, til fin merking på avkuttede grener og løse steiner. Jeg er vel mest tilhenger av sistnevnte stilart...
Så kom vi til Svåi og grusveien derfra fristet noe. Men nå var jeg så nysgjerrig på hvor denne stien endte at det var ikke snakk om å forlate den nå. Stien passerte så en diger bergvegg med en heller og endte i "ingenmannsland" nede ved veien mot Eikjo. Det store spørsmålet ble ubesvart: HVEM går denne veien? Spesielt med tanke på at de i Marifjøra har sin egen rute mot toppen.
Så gjensto det 2,7km til Marifjøra i øsende regnvær. Det var ikke toppers, men greit. Det ble allikevel en fin tur på 12,7km. Ekstra godt å komme hjem til varmt hus, varmt bad og god mat!
User comments