Høydesyk (?) på kommunetoppen i Sande i Vestfold (23.10.2015)

Var på vei til hytta i Vestfold, og tenkte rydde opp i en gammel uklarhet: Kommunetoppen i Sande. Hadde ved en tilfeldighet lest turrapport hos knutsverre (Knut S. Andersen), og kommet i anfektelser om hvorvidt jeg selv hadde vært på rett topp sist gang.
Kjørte opp bomveien og parkerte etter hvert på god plass 2,5 km i luftlinje SØ for målet; vesttoppen på Presteseterhøgda.
Været var flott, men allerede etter få meter følte jeg at noe var galt. Det gikk urimelig tungt, og jeg følte meg slett ikke i form. Fulgte lyesblå-merka sti, men tok en snarvei rett opp til Montebello, og knipset et bilde av utsikten her:

© Ole-Petter Andersen

Montebello og Kabretta, disse navnene gir meg assosiasjoner om et helt annet land enn Norge og Sande kommune...???

Framme ved skogsveien like ved setra, burde jeg nok fortsatt stien rett fram over veien, men svingte til venstre, og fulgte veien til jeg var rett sør for toppen, og tok beinvegen til topps; opp sørflanken. Fant noen dyrespor som jeg i hovedsak fulgte opp bratta. Har blitt en rev til å lese slikt terreng nå, og det finnes nesten alltid spor å følge i skogen, for den som ikke er redd for krattkrig. Fant det forjettede toppunktet, knipset bilde, og måtte sette meg ned på steinen her. Det banka i hodet og jeg var ordentlig kvalm. Høydesyke? :) Den siste bratta hadde tømt meg for krefter; jeg var i ferd med å bli skikkelig sjuk, det skjønte jeg nå. Inn med en migrene-pille, og så rusla jeg videre.

© Ole-Petter Andersen

Gikk over østtoppen på returen, da jeg regna med bedre sti her, og det var det. Turistforeningens røde kasse her viste med all tydelighet hva som fortsatt regnes som Sande kommunes høyeste punkt, men det stemmer altså ikke. Også gps-min viste at vesttoppen var noen meter høyere.

© Ole-Petter Andersen

Deretter omtrent samme veien tilbake, men i skremmende lavt tempo. Ingen tvil; det ble ikke flere 100m-pf topper i dag, som planlagt, nå var det bare å komme seg fram til hytta og stupe til køys! Det hører med til historien at jeg ble svært dårlig den kvelden, med feber og en så hissig migrene at det er lenge siden jeg har merket maken.