Store Urdaldalstinden og drømmen om cola (20.09.2015)

Dagen var ikke helt det store da den startet. Litt småuggen i kroppen. Men regnet med at det bare var mat det var snakk om. Ved frokostbordet ble det ikke akkurat bedre at matlysten ikke var på topp. Burde kanskje ringt en liten bjelle. Noe det egentlig gjorde. Sto litt å diskuterte med Bjørn-Even ang turen, og sa jeg vurderte en kortere tur siden jeg følte meg småuggen.
Var på rommet en tur for å pakke og gjøre klart det jeg skulle ha med.
Tilbake, og bestemte meg for å gå mot eller til første topp for å se ann formen. Kunne da ikke være så ille lissom. Da vi samlet oss så hadde Morten overraskende nok trekt seg. Jeg hadde ikke fått med det at han sa det ved frokostbordet. Ref fra Arne. Jaja. Da ble vi 4 stk som labbet i vei.
Avmarsjen var lang men grei. Været var jo helt topp. Det her kom til å bli en knall dag.
Innover var den ugne følelsen i bakhånd enda. Ikke bra. Men den var ikke så sterk, og regnet fortsatt med at det kom til å gå over.

© Tommy Wernberg

© Tommy Wernberg

© Tommy Wernberg

Nede i dalen før vi skulle begynne oppstinginga, så tok vi en pause. Mat og drikke. Underveis hadde en dame tatt oss igjen. Eli tror jeg hun het.
Jo..Maten var ikke akkurat mye å skryte av. Småspiste, og det føltes som om man skulle brekke seg. Her burde jo varsellampene mine lyst for fult. Burde snudd her med engang. Men neida.. Så dum som jeg var så ble jeg med videre. Bjørn-Even så litt småbekymret bort på meg og spurte hvordan det gikk. Og jeg sa jeg ville prøve meg oppover.
Men big mistake. Oppover ble det mye stopp. Kjente at energien tappet seg fortere enn normalt. Puster jo alltids litt tungt, men det her var unødig mye tyngt i forhold til hva jeg pleier. Jeg ble den bakre man som kom etter. Ca 50 meter på toppen gikk det plutselig helt rundt i toppen. Ups.. Det her var slettes ikke bra. Fikk samlet meg og kommetmeg opp. Fy flate for en utsikt, og for en dag.
Jeg sa at formen ikke var bra, og nå vurderte jeg sterkt å snu. Fortalte hva som hadde skjedd.
Fikk litt saft av frøkna, og følte meg litt bedre. Skjønte litt hva som var galt etter hvert. Hadde gått tom for energi, og kroppen tok ikke opp nok. Oppakninga som jeg hadde med gjorde at jeg gikk litt tom. Tre dager med sånn oppakning hadde tatt på kreftene. Men siden jeg brakk meg når jeg skulle eta, så var det best å returnere.
Ble enig med at vi skulle holde et øya med hverandre, og sende en mel til Bjørn-Even så fort jeg fikk dekning på telefonen.
Turen ned igjen gikk treeegt... Små steg hele tiden. Gadd ikke snuble i røysa nedover. Jeg fulgte bittert med på de andre mens dem gikk bortover. Og jeg nedover. På turen ned, så begynte hodet mitt å danne seg et bilde av en cola. Sukkerholdig drikke hadde gjort susen. Det dukka opp etter jeg hadde fått safta.
Å komme ned fra ura var helt nydelig. Over de større bekkene og en liten rast før jeg gikk videre. Etter hvert dukka det opp bilde av potetgull også. Jeg håpte på det beste at det gikk ann å kjøpte det på Leirvassbu enda. Og at dem ikke hadde stengt helt. Tilbaketuren var lengre enn jeg huska.. Laaang.. Sakte men sikkert gikk det bortover. Gikk å nøt været og naturen så langt det lot seg gjøre. Over den siste kulen og Leirvassbu kom endelig til syne.
Det gikk i samme tempo helt inn.
Det var heldigvis åpent. Cola hadde dem tragisk nok ikke. Så pepsi, og solo gjorde susen. Og selvfølgelig potetgull. :) Og nå kom matlysta igjen merkelig nok. Tok med Daniel ned til Lom og kjøpte meg en real stor burger. Den gikk ned så det suste etter. Energi ja...

Men bortsett fra at energien ikke var på topp, så var turen egentlig helt herlig med tanke på været, og at jeg faktisk kom meg til den ene toppen. Men i styrets time, så glemte jeg selvfølgelig å ta et toppbilde. Jaja..

Takk for turen folkens.. Får ta igjen resten av traversen senere

© Tommy Wernberg

© Tommy Wernberg