Hoven Via Ferrata med Sogndal Turlag (12.09.2015)

INTRO

© Arnt Flatmo

Denne turen gikk i regi av Sogndal Turlag. Anne og meg var satt opp som turledere i programmet og vi var enige om at vi skulle sette et tak på 10-12 stk. Da ville vi ha et OK oppsyn med gruppa i tilfelle noen skulle trenge hjelp. Påmeldingene kom gradvis utover høsten og etter et frafall fra et par personer i siste liten talte gruppen 6 damer, en gutt som ble 21 år denne dagen, samt 2 turledere.

Vi fikk en liten overraskelse da vi fikk høre at det IKKE var utstyr til leie på Loen Active. Et uorhorvelig antall mennesker var ventet i løypa denne dagen. Det var over 100 stk med guider og opp mot 80 uten guide men med leid utstyr. I tillegg kom de som tok turen opp uten guide med eget utstyr. Men takket være Annes kontakter fikk vi låne hjelmer fra Sogndal Folkehøyskole og slynger fra Indre Sunnfjord Turlag. Seler hadde de fleste med selv og Anne og jeg hadde et par ekstra seler.

Anne og jeg kjørte fra Sogndal kl. 07:00 og plukket opp Heidi (som kom fra Førde) på Skei. Fremme i Loen tok jeg Annes bil og kjørte opp til Oppheim og parkerte der. Jeg hadde flaks og fikk haik med 3 snille damer fra Ulsteinvik som også hadde parkert en bil der oppe. To av dem stuet seg i det som visstnok var et baksete på en WV boble. Jeg hadde dårlig samvittighet hele veien ned. Enda dårligere samvittighet fikk jeg da jeg kom på at jeg hadde glemt å si fra til Anne at hun måtte IKKE sende noen opp etter meg (som avtalt). Da jeg ringte var det for sent. En av turdeltagerene hadde allerede vært helt oppe på Oppheim og sett etter meg.

Man er alltid spent på hvilken erfaring, fysisk form og toleranse for høyder som en turgruppe besitter, selv om Anne hadde sagt at dette var en gjeng med spreke og fjellsterke damer. Da jeg møtte gruppa i Loen fikk jeg raskt inntrykk av det samme. Og så blide de var! De var nok blide av natur men det var tydelig at de også gledet seg til turen. Laila, Cecilie, Magni og Gro kom i samme bil fra Kaupanger. Liv og hennes sønn Tarjei kom fra Gaupne og Heidi fra Førde kom som sagt med Anne og meg.

AVMARSJ

Etter at alt utstyr var fordelt la vi i vei 09:40. Etter en liten rast på toppen av anleggsvegen bar det opp skogen. Det tok ikke så lang tid før vi hørte stemmer over oss og da vi ankom det første svaet med wire skjønte vi at vi måtte hente frem det vi hadde av tålmodighet. Det var ikke lett å anslå hvor mange vi hadde foran oss men det var MANGE. Og bak oss strømmet det på folk. Min umiddelbare kommentar var at det kunne ha vært mye verre. Det kunne ha regnet og vi kunne vært sist. Men endelig var det vår tur opp svaet. Fikser man ikke dette svaet greit anbefales det å snu! Gruppa tok imidlertid "nivået" ganske kjapt og det var ikke så mye annet å gjøre for en stakkars turleder enn å komme med innspill om gode klatreteknikker høyere opp i fjellet.

IGANG...

Neste stopp var rampen hvor alvoret begynner. Her var det også kø, så det ble tid til litt fotografering. Her er gruppen foreviget hver for seg;

Så var det vår tur og det snirklet seg sakte oppover. Dette var min 5te gang her oppe og jeg synes det er like moro enda. Hver gang finner jeg nye kriker og kroker som gjør klatringen stadig lettere. I tillegg hadde jeg splitter nye fjellstøvler med skikkelig gummi så jeg stod som en påle på svaene. Jeg har brukt stive joggesko her før men nå frister de ikke til bruk her oppe lengre.

Vi ba Cecilie gå først, fulgt av Heidi. Jeg fulgte dernest og hadde dermed oversikt over de foran meg og de umiddelbart bak meg. Anne tok baktroppen og står for "oppoverbildene" i bildegalleriet..

VEGGEN

Så kom vi til den første store veggen. Her er det et par punkter som kan være utfordrende (mangel på steder å sette bena), i tillegg til at det er bratt. Det er kommet en ny rute her (grad E) som en jente i gruppen foran ville gå. Da ble guiden hennes med og det gikk ikke mange minuttene før noen fra gruppen hans fikk problemer over meg (på normalruta - grad D).

Det var steget før full panikk på en kar og jeg var på vei opp for å hjelpe da han endelig fikk karret seg over kanten. Det slo meg da at jeg ikke var forberedt på redning i bratthenget. Jeg hadde tau og sikringsutstyr i sekken, men hvordan begynne med organiseringen av alt det når jeg knapt har et sted å stå på? Jeg satte derfor igang hjernecellene og fant ut hvordan jeg skal rigge meg til neste gang jeg skal opp her, i tilfelle jeg må hjelpe noen på det bratteste.

Gruppen vår tok seg greit opp de utfordringene som denne veggen gav. Innimellom tittet jeg bort på E-ruta og konkluderte med at den var skikkelig BRATT. Jeg MÅ tilbake snart for å prøve den. "Syre i armene" var gjennomgangstemaet fra flere som gikk den ruta.

BROEN

Endelig var vi oppe ved broen. Hver gang jeg har vært her oppe har vi gått over broa og så tilbake og fortsatt opp den andre store veggen på vestsiden av gjølet. Men i dag var det så mange folk i fjellet at det var ikke snakk om å gå tilbake over broen. Vi måtte derfor fortsette opp ruten på østsiden og det var like greit siden jeg ikke hadde gått den før og var nysgjerrig.

Køen hadde løst seg opp etter hvert og vi ventet ikke mange minuttene før vi kunne legge i vei over broen. Det hadde blåst opp kraftig og vinden tok godt tak i broen. Med 4 stk på broen samtidig ble det også litt ekstra svai. Broen er ikke min favorittdel av ferrata-ruten men det går greit. Jeg gleder meg ikke spesielt til den, men gruer meg heller ikke..
Da alle de andre hadde kommet over gav en av jentene uttrykk for at broen definitivt ikke var høydepunktet på turen. De andre syntes ganske fornøyd med å kommet seg over Gjølmunnebrua - 120m lang.

ØST-RUTEN

Etter en liten rast ved utsiktsplattformen gav vi oss i vei opp øst-ruten. Den startet med et bittelite overheng som gikk greit hvis man gjorde ting i riktig rekkefølge. Over oss var det noen som ikke hadde gjort akkurat det, og det så aldeles ikke bra ut.

Denne ruten var mye enklere enn ruten på andre siden av gjølet og bød knapt på utfordringer. Kanskje med unntak av et langt og luftig steg hvor man måtte tenke seg om litt før man tok det...

Så kom vi til rutas store attraksjon - en wire spent over gjelet. Her var det kø men selv om det ikke hadde vært kø fristet det ikke for min del i vinden. Gruppa ble spurt om noen ville over. De fleste betakket seg men noen var fristet. Enden på visa ble likevel at vi fortsatte. De det gjaldt vet nå hvor den er og kan komme tilbake. Meg inkludert. Den lina er en must-do for min del. Får ikke fred før den er i boks...

TOPPEN AV RUTA

Vi ankom toppen av klatreruta litt etter kl. 15:00 - nesten 5,5 time etter at vi la i vei. Dette er normalt den tiden (og knapt nok det) vi vanligvis bruker på hele turen. Etter en runde med bilder fortsatte vi til Hoven-punktet og tok noen flere bilder der.

Sist jeg var her med fam. Hundseid (i sommer) presterte jeg det kunststykket å gå forbi stien ned skogen. Vi fikk da en ufrivillig tur via Oppheimssætra og Raksætra. Det skulle IKKE gjenta seg og jeg hadde lastet inn et tidligere spor på GPS'en. Men på vei ned så jeg at vi avvek fra dette sporet og jeg kom da på at det er to ruter ned skogen. Anne og jeg ble enige om at vi tok den korteste og bratteste og stoppet kun på et utsiktspunkt for å synge bursdagssang for Tarjei. Han virket en smule beklemt..

OUTRO

Vi var nede på Oppheim 16:30. Det hadde vært en lang, men fin dag i fjellet. Gruppa var like blid nå som da vi dro nesten 7 timer tidligere. Etter å ha fått skysset alle ned til Loen (i 2 omganger) var det på tide å takke for laget. Mange takk til gruppen for GODT selskap og GOD klatring!

På vei hjem til Sogndal kjørte vi innom Loen Active og leverte en konvolutt med et "frivillighetsbeløp" som alle som bruker denne ruten oppfordres til å gi - dersom de ikke benytter guide eller leier utstyr. Det koster penger å holde denne flotte ruten i drift.

Gleder meg allerede til neste gang jeg skal opp...