Rangletur i Hurrungane med APSA VFHS (03.09.2015)  

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Tour de Jotunheimen med APSA VFHS

I en periode med frustrerende uforutsigbart og vekslende vær ble avreisen utsatt med en dag og nesen vendt vestover, der metereologene mente det skulle regne mindre.
Etter en formiddag med mye pakking og organisering rullet to små minibusser ut fra folkehøgskulen i striregn, så fulgte to timer med regn på ruta og mye allsang i bilen, før ankom Øvre Årdal. Regnet var lagt bak oss og nå var det tid for spikketur til Kamben. En paradokstopp, dvs. en liten topp som ligger nede i bunnen av en dal omgitt av høye fjell på alle kanter. Målet var å røre litt på føttene og spikke pinner til grilling av pølser, ostesmørbrød og marshmellows i fjellet. En fraksjon av guttene fikk dilla på spikking og det ble spikket mye mer enn pinner, både sverd, staver, kniver og annet.
Etter spikketuren dro vi over Berdalsbandet til Rinsdalen hvor vi slo leir.

© Morten Helgesen

Dynamiske turmål

Jeg hadde trodd det var mye mer nysnø enn det var i høyden, så etter å ha diskutert med klassen droppet vi Store Dyrhaugstinden og Store Ringstinden og gikk for den mer spennende kombituren opp Berdalsbreen med travers av Søre Soleibottryggen.
Vi kjørte ti minutter til parkeringen og dro oppover mot Berdalsvatnet med Jon, Sarah og Kjetil som turledere.
Vel oppe ved vannet var det liten matpause og vannfylling mens Thelma sjokkerte alle med iskald og rolig isbading i utløpet av vannet. Vi snakker et par grader i vannet, kald trekk i lufta og litt yr med klam tåke dansende langs fjellsidene og sjøen tett dandert med små og store isflak.

© Morten Helgesen

Para rasker over isen

Nå var det tid for å vurdere veien videre. Venstre side av vannet består av bratt, glatt løs ur med noen bratte snøfelt som stuper rett ned i sjøen. Høyre side består av styrtninger rett ned i sjøn. Løsningen ble isen, langs høyre del av vannet lå isen tykk nok til å tåle en skurtresker. Eneste utfordring var et par små flak som måtte hoppes inne på grunna. Selv om isen var helt trygg, delte vi gruppa i to med litt avstand i mellom og begge hadde et redningstau klart i tilfelle det utopiske skulle skje.

© Morten Helgesen

Brevandring

Ved bretunga utstyrte vi oss for taulagsvandring og gikk opp breen i to taulag. Breen var i grunnen ganske kjedelig, så vi tok en omvei oppover mot Ramnaskardpinakkelen for å se etter større sprekker, men de var alle sammen snødd ned i år. I fjor var de opp til 4-5 meter brede og skremmende dype på samme tid. Ved pinakkelen var det beundring av stupet på andre siden og matpause før vi fortsatte mot hovedmålet: Traversen.

© Morten Helgesen

Søre Soleibottraversen

Tåka letter etter hvert noe og ryggen vi skulle opp åpenbarte seg. Det kom spredte vantro bemerkninger om "skal vi virkelig opp der?!". Borte i sadelen mellom Store Ringstinden og Soleibotntinden S3 hadde vi en ny kort pause med litt prat om det som fulgte, farene og hvordan vi skulle forholde oss, spesielt mtp løse steiner som utgjør den største reelle faren.
Kort oppsummert: Ryggen opp gikk veldig greit. Noen fikk kjenne litt på angsten og flytte litt grenser, men alle klarte seg utmerket og med bittelitt sikring innimelom, kom vi oss greit opp. Det var mest utfordrende i starten og lettere lenger oppe og etter ganske lang tid var vi oppe på ryggen.

© Morten Helgesen

Herfra fulgte en ganske smal og luftig rygg, forholdsvis fast og heldigvis tørr etter noen timer med vind og oppholdsvær. Vi tok det veldig rolig og kom oss greit forbi. Hele klassen er med dette oversertifisert for neste ukes tur over Besseggen.

© Morten Helgesen

Ennå gjenstod mange konsentrasjonskrevende passasjer, men heldigvis ikke fullt så krevende som tidligere, og omsider etter mye morsom tinderangling stod vi på toppen av Store Soleibotntinden i kveldinga. Grått og tåkete innover i Jotunheimen, men flott utsikt vestover mot Jostedalsbreen som lå og blinket i kveldssola.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Perfekt timing

Nedstigningen ble lengre enn de fleste så for seg, for mange var det den lengste nedoverbakken de hadde gått. Men vi fikk etter hvert en fantastisk flott glødende rødstripe i horisonten å kose oss med og terrenget var lettgått og fint. Vi kom ned akkurat tidsnok til at hodelyktene var overflødige.

Rolig avslutning

Noen var mektig slitne etter turen, men alt i alt var det en utrolig fresh gjeng. Men stemningen for langtur dagen etter var ikke den store, spesielt ikke siden det innebar at vi måtte stå opp styggtidlig fordi stippene hadde et opplegg på gang på kvelden.
Dagen etter ble derfor viet småturer. Vi kjørte til Lom og besøkte stavkirken og bakeriet, videre til Sjodalen og så på Ridderspranget før vi avsluttet med en kjapp tur til Bitihorn fra Båtskardet.
Planen var å være hjemme kl. 17:00, vi kjørte inn foran inngangen til skolen kl. 16:58 (!!)

Alt i alt en super tur!

Flere bilder

Kart

Klikk på kartet for en dynamisk versjon