Skagsnebbtraversen (29.08.2015)

Vi var tolv stykker som var samlet for fjellsportsamling i Leirdalen. Lørdagen kjørte vi litt nedover dalen og parkerte ved broa der stien opp til Storbrean starter. To taulag skulle opp breen og videre til hver sin topp, Store Smørstabbtinden og Storbreatinden. Jeg og Petter pakka derimot med oss litt klatreutstyr og gikk i retning Skagsnebb. Der hadde jeg vært året før, men nå skulle vi prøve traversen fra øst, over Skagsnebb og videre opp på Bakarste Skagsnebb. Vi hadde ikke lest så veldig mye om ruta, men jeg husket fra sist at det skulle være en rappell og en del klyving. Sikring skulle dermed ikke være nødvendig, men siden det lå nysnø på toppene og værmeldingen lovet mer av det, så tenkte vi at litt greier i bakhånd kunne bli nyttig. Så var det i hvert fall ikke utstyrsmangel som skulle stoppe oss! Heldigvis klarte vi oss fint uten.

© Morten Ødegaard

Vi busha gjennom våt lyng og kratt og kryssa alle de små elvene, og Skagsnebb viste seg å være lenger unna enn det så ut som. Vi angra litt på at vi ikke hadde kjørt ned til neste bro. Særlig hvis vi skulle gå ned igjen Hurrbrean ville det ha vært fint å slippe å gå opp veien igjen etterpå. Men, men, for sent å gjøre noe med det nå. Vi jobbet oss på skrå oppover, og kom etter hvert over all vegetasjonen. Jeg gjorde et par teite veivalg som ente med unødvendig vanskelig klyving (men det så lett ut!) og påfølgende retrett, for egentlig er det bare å traske oppover de bratte bakkene uten noe særlig problemer. Men det er mye løst, så er man flere må man passe på hvor man har hverandre. Det var heldigvis lett når vi bare var to.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Vi kom etter hvert inn på nordøst-ryggen. Masse lett klyving i småbratt terreng, krydret med løsmasser. Det er et svakt tydelig tråkk oppover det som ser ut som letteste vei. Når vi var et godt stykke oppå den oppdaget vi at det går en mye mer tydelig "sti" oppover til ryggen fra øst. Det hadde vært en snarvei når vi kom fra syd slik vi gjorde. Jaja. Vi fortsatte, nå på mer fast fjell og i slakere terreng. Skagsnebb raget i tåka foran oss. Vi kom til et skikkelig hakk på eggen, rett før Skagsnebb Ø2, hvor noen slynger rundt en steinblokk avslørte at det var tid for rappell. Jeg mente å huske å ha lest her en plass at det var "rappell eller fin nedoverklatring", men ikke pokker om vi hadde klatret opp der engang uten sikring! Det er tydeligvis forskjell på folk... Vi slang på en slynge til, og rappellerte raskt ned. Det er bare ca 5 meter, og det er en del riss, men likevel, det er helt vertikalt. Og faller man ruller man mange meter ned i en sprekk som skråner nedover inn under klatreveggen.

© Morten Ødegaard

Eggen videre er stup på sørsiden og bratt på nordsiden, men den er enkel å følge. Vi kom inn der snørenna fra Hurrbrean kom opp, og så ble det brattere opp til Skagsnebb. Fin klyving, helt uproblematisk selv om morgenens oppholdsvær hadde gått over til snøvær. Ikke lenge etter var vi oppe ved varden på Skagsnebb Ø1. Så bar det videre over eggen. Det er et par steder man må være litt forsiktig, men ellers er det bare å traske avgårde, enten oppå eggen eller et par meter ned i nordsiden. Plutselig innså vi at vi hadde gått forbi toppvarden på nedsiden, så da måtte vi en liten avstikker tilbake igjen.

© Morten Ødegaard

Brukte ca en halvtime fra Ø1 til skaret der Hurrbrean kommer opp. Der raget Bakre Skagsnebb over oss. Det ser skikkelig vanskelig ut, med de digre vertikale blokkene som utgjør ryggen videre. Men vi gikk opp til dem, og videre langs en hylleformasjon på venstre side av dem. Her var det et klyvepunkt som var litt vanskelig. Det er flere muligheter, men alle så ut til å ha sine utfordringer. Det ble høye kneløft og halvgode håndtak, og jeg var spent på å skulle ned igjen her. Men ble det ille kunne vi jo alltids rappelere. Videre opp var det tydelig hvor det hadde gått folk før oss, og vi gikk lett opp enkel klyving og bratt "sti". Mye løst her også, så igjen var vi glade vi bare var to - det var mer enn én stein som forsvant dundrende nedover, uansett hvor forsiktige vi var. Det var ett småkinkig klyvepunkt til, hvor en stor stein rørte på seg når jeg holdt litt for hardt i en mindre stein ved siden av. Den store var egentlig naturlig å dra seg opp etter, så Petter dyttet den like godt utfor når jeg hadde kommet opp. Bedre det enn at noen skulle få den i fanget. Kan ikke huske at vi gikk ned igjen her, så det er nok mulig å omgå denne. Litt mer klyving, og så var vi oppe på ryggen og det var lett opp til topps.

© Morten Ødegaard

Tok en rask matbit i snøværet, før vi begynte på returen. Jeg husket ikke hvordan ryggen ut til Hurrbreatinden var, og i tåka kunne vi ikke se om det var greit å gå ut på breen der borte heller. Så vi tenkte det var tryggest å gå tilbake i kjent terreng for å være sikre på å komme ned før det ble mørkt. Vi hadde sett oss ut en snørenne som gikk et godt stykke ned mot Veslbrean. Derfor gikk vi tilbake samme vei som vi hadde kommet. Prøvde en liten snarvei via et snøfelt til oppunder toppen, men det førte til litt mye bratt sva, så vi gikk inn på "stien" igjen. Videre gikk det lett ned til det vanskelige klyvepunktet. Det gikk bra ned der også. Petter med sine lange bein kom ned samme vei som vi hadde gått opp, mens jeg gikk noen meter bortenfor. Jeg hadde ikke klart å gå opp akkurat der fordi det var lite fottak og håndtakene syntes ikke nedenfra, men ovenfra var det mulig å holde godt og slippe seg ned. Så forlot vi eggen mellom Skagsnebbene og fortsatte rett ned sørsiden mot Veslbrean. Det er bratt og løst med innslag av slake sva, men det går. Vi kom til snøfeltet, og Petter suste ned. Jeg fulgte etter, men glapp med føttene et par ganger, og fikk litt angst selv om jeg hadde stoppet med øksa nesten umiddelbart. Gikk stakkatogange ned der det var brattest, før det ble fint å stå ned resten. Så tråklet vi oss videre nedover, og etter hvert ble det mer mosekledt og slakt. Når vi senere så opp på der vi hadde gått ned, så det styggbratt ut, men det var helt kurant når man var oppi det.

© Morten Ødegaard

Vel nede på breen var det fortsatt mye snø, så vi slang raskt på tauet og labba rett over breen og ut på en lang tunge med snø vi hadde sett fra oven. Nå gikk vi høyere i terrenget enn vi hadde gjort på starten av dagen, så det var mindre vegetasjonen og enklere å gå. Vi holdt høyden for å kunne gå ned stien fra Storbrean. Men da måtte vi krysse elva. Lenger nede har den delt seg, så da gikk det lett. Her oppe var det verre. Vi kunne gått ned, men i stedet gikk vi litt opp for å se om vi fant et brukbart sted. Vi fant noe semi-brukbart, og Petter kom seg ganske tørrskodd over. Jeg innså at her blir det vått uansett, stramma gamasjene, og nærmest vadet over mens jeg holdt i steinene. Men snubla litt og hadde plutselig vann til langt oppå hofta. Det ble litt våtere enn jeg hadde sett for meg, men det var ikke så farlig. Nå var vi på stien, så vi var raskt nede, og jeg hadde et støvelpar til.

Vi var litt overrasket over at alle bilene fortsatt stod der. Vi var altså først tilbake. Det var ikke lenge til det startet å mørkne, så vi håpet de snart dukket opp. Ikke lenge etter så vi én person som kom nedover, og ble litt bekymret for at de hadde sendt en på dekningsjakt eller noe. Men heldigvis kom det flere over kanten ikke så lenge etter, så da kjørte vi opp til leiren for å få på oss noe tørt. De andre hadde kommet seg opp på toppene de også, men utsikt hadde det vært lite av for dem også dessverre. Så ble det middag, bål og kake!