Storen (Store Skagastølstind) (15.08.2015)

Turen her var noe jeg hadde gledet meg til, samtidig som jeg var veldig spent. Noe av det er pga at turen var lenger enn jeg hadde gått før, hadde tyngre sekk, og så var det det med klatringa. Jeg klatrer jo en del på bolta ruter, og div, men hadde aldri vært i høyfjellet på denne måten. Og visste ikke helt hvordan jeg ville reagere med tanke på klatring der, og veldig store høyder, og rappelering så langt. Men tok det som en utfordring.
Vi labbet i vei fra Turtagrø va 0620. Noen minutter seinere enn tenkt. Dagfinn og Daniel skulle også av gårde, men dem holdt på med å steke egg og bacon da vi gikk. Litt usikker på når dem gikk, men kanskje en time senere enn oss. Til min store irritasjon så hadde jeg glemt batteri til gps`en. Pleier å ta sporlogg men ikke denne gangen.
Stien oppover var ganske opptråket, så var ikke så vanskelig å se i begynnelsen hvor vi skulle gå. Det var flotte skuer som møtte oss oppover. Til tross for at skyene ulmet av fukt, og det var neo vind.

Joda. Første punkt var tindeklubbhytta.Det var ikke mye liv her. Hadde nesten trodd det skulle være folk med servering her. Men folk har vell ikke tid til å stoppe når dem skal til Storen.
Opp noe skråninger og over litt snø. Lars pratet på at det til vanlig var mindre snø på denne tiden og mer steinrøys her. Men det var mer behagelig å gå på snøen istedenfor Steinrøysa. Lars har vært en del ganger på Storen før, men det var 10-15 år siden sist. Han regnet med at han huska veien bare han kom opp. Henrik var også med. Jeg var egentlig tredjemann på laget. Kan jo nevne at vi var flere som hadde tatt turen opp.Vi var to taulag som gikk i dag. Et taulag hadde gått i går. Oline hadde blitt dårlig på tur oppover etter å drukket brevann. Kanskje ikke lurt.

Blåisen stakk fram et sted. Men pga snømengden som hadde vært i år gikk det fint ann å gå på snøen. Opp til bandet og der ble det en liten pust i bakken og litt mat før vi skulle gå videre mot toppen.

Etter den kjappe matpausen så gikk det videre oppover. Vi besluttet å legge igjen stegjerna, og svaskoene. Lars tok sine med. Snøbreene oppover var relativt greie å gå i. Vi hadde tatt med isøksene som støtte. Var nesten ikke nødvendig, men dem var gode å ha som støtte. Oppover var det klyving og småklatring. Vi brukte ikke noe tau oppover svaene.

Vell oppe der vi skulle beynne med taulaget så vi andre taulag som var på vei ned. Lars snakket så vidt med et par av guidene der. før han gjorde seg klar til å føre. Etter å gjort klart standplass, så gikk Lars avgårde mens Henrik sikret.
.

Vinden blåste såpass her nå, så det var vanskelig å høre noe. Men vi hadde blitt enige om hvordan ting skulle være, og fungere før Lars gikk. Det stoppet opp, og det gikk en stund. Det måtte være noe galt. Henrik kikket rundt hjørne. Han oppdaget at tauet hadde satt seg fast. Ikke bra. Det var såpass at han kunne komme seg opp å få det løs. Ikke ideelt, men det gikk. Vi kjente at Lars strammet til tauet,så da kunne vi gå tilslutt. Vi skjønte at han hadde tatt standplass. Vell framme forklarte Henrik hva som hadde skjedd, men det gikk greit.

Etter å gjort klart så gikk Lars videre. Vi satt å ventet. Vinden blåste heftig, emn vi satt litt i ly enda. Mens vi satt der kom et annet taulag etter. Dem hadde vi passert nede i svaene. Og dem hadde kommet til første standplass mens Lars var på vei opp. Føreren der stoppet, og laget standplass rett nedenfor oss. Mens han gjorde det, så hadde Lars stoppet og var klar til å sikre oss. Vi gikk oppover. Nå skal det jo sies at vi gikk Heftyes renne. Det var denne vi kom til nå. Lars hadde valgt å lage standplass rett over. Så det ble en kort gange. Henrik først opp. Så meg. Men fader også. Steinen var så glatte, så jeg hadde problemer med å komme meg opp i renna. År med klatring her hadde gjort steinene glatte. Men jeg ga meg ikke. Var veldig uvant å klatre med fjellsko og sekk på ryggen. Men der.. Der klarte jeg å plassere beina riktig, og få grep. Ikke likt som Henrik hadde gjort. Lars dro til så jeg ikke skulle falle, og jeg kom meg raskt inn i renna. Herlig...

Lars sikret videre oppover. Heretter gikk det greit. Mens vi satt å ventet, så kom det andre taulaget rett under. De laget standplass rett under renna. Lars hadde nå gått hele taulengden på 60 meter, og standplass igjen. Så var det vår tur. Vell opp ved Lars var det på ny klart. Her blåste det noe så gæli. Men nå var det toppstøtet. Lars valgte å sikre helt opp. Var sikkert ikke nødvendig, men han gjorde allikevell.

OPPE.. Herlig.. For en følelse..

---

Så var det nedturen etter et noen kjappe bilder. Vi sikret litt nedover. Vi fant fort rappeleringsfeste som guidene bruker.
Henrik først ned. Så var det min tur. Det gikk fort og greit ned. Rakk ikke å tanke så mye på høyden. Gynget litt nederst. Morsomt. Lars var ganske raskt nede. Han hadde jo gjort dette rimelig mange ganger, og mer vant en meg. Vi pakket om det vi hadde lagt igjen på første standplass. Det vi ikke gadd å ta med opp.
Nedover gikk det rolig for seg. Plasserte ben forsiktig. Kom ned til svaene. Noe ned gikk vi forsiktig, men ved et punkt, så valgte vi å ta opp et tau og rappelere 30 meter ned. Det gikk akkurat. Videre ned til snøfonnene gikk det i kjapp, men forsiktig gange. Ved snøfonene gikk det mye fortere. Raskt nedover med øskene klare om vi skulle skli for fort. Det gikk greit.

Nede ved bandet, så tok vi oss en liten velfortjent pause, før vi måtte videre.

Nå gjennsto bare breen og turen ned. Var litt skeptisk til breen ned, men Lars og Henrik satte bare utfor, og da var det bare å følge etter på beina. Et lite mageplask, men fort opp igjen. Nedover gikk det hurtig.
Vell nede ved tindehytta, så var det en kjapp stopp og drikke igjen.Det tok ikke lang tid før vi startet å gå igjen. Var fortsatt en times gange. Solen hadde våknet til liv, og begynt å varme rimelig bra nå.
Og der så vi Turtagrø. Herlig... Men fortsatt litt lenger enn man skulle tro. Vi måkte på nedover nå. Etter tindehytta merket jeg at skuldrene var slitne. Kroppen hadde fungert helt greit ned til tindehytta. Og endelig. Etter 11 og en halv time så var vi nede igjen. For en fantastisk tur.
Er bare å takke og bukke for turen og et herlig turfølge.

Takk for turen Lars og Henrik