Ingen blank mountain (27.07.2015)  

Forrige kapittel

Knalltur til Castor

Femte dag i alpene

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Det uttalte målet for turen var Mt. Blanc.
Geir Arne har skrevet et ellevilt eventyr fra turen som man kan lese her: Geir Arnes rapport. Den litt mer trauste dokumentariske varianten er å lese her:
Allerede før vi reiste i vegen, hadde vi fått med oss at ruta "vår", via Grand Culoir var offisielt stengt på grunn av farlige forhold. Vi hadde likevel bestemt oss for å dra og se, og vurdere selv, men jeg må innrømme at jeg allerede på forhånd hadde fått litt mindre lyst på denne passasjen som jeg egentlig aldri har hatt noen stor drøm om. I alle fall tok vi ettermiddagsbanen opp til Nid'd Aigle (ble allerede advart om at det var stengt da vi kjøpte togbilletter). En artig skramlebane som går sakte, men passerer opp gjennom storslagen natur, spesielt når Aiguille de Bionnassay og Dome du Gouter trer til syne med den mektie Binnassaybreen.
Da vi gikk av toget ble vi snakket til av en mann i oransje uniform som advarte oss mot å gå ruta. Jaja, ingen kunne i alle fall si at vi ikke var advart.

© Morten Helgesen

Orienteringssterke nordboere til Grand Culuoir

Husker ikke lenger hvem som må bære hovedskylden, men de fem stødige nordboerne kom raskt ut av kurs og måtte vandre skrått i terrenget for å finne riktig sti. Så den første halvtimen gikk vi våre egne veier, men fant nå stien til slutt.
Vi gikk sakte og det er mulig jeg husker feil, men jeg innbiller meg at stemningen var noe mer spent og trykkende enn tidligere dager. Ved Col des Rognes hadde vi en liten pause før vi gikk i kant av Griaxbreen videre. Oppe i flanken her gikk det et par solide steinras, noe som i alle fall fikk Jørn et par desimeter over på min banehalvdel (altså "det-er-ikke-verdt-det-banehalvdelen").
Ved Tete Rousse krysset vi den vesle brelappen som såvidt hadde et tynt snødekke oppå isen, før vi la igjen sekkene på ei flate og fortsatte sporenstreks i retning culoiren for å ta den i øyesyn.

Kollektiv utpsyking

På vei opp mot culoiren kunne vi høre det "klakke", "romle", "brake" og "dundre" borti fjellsiden. Inne i midt eget hode hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg ikke skulle opp der til natten i stummende mørke. Jeg tror kanskje Jørn også allerede var kommet til samme konklusjon, Øyvind muligens med? Men Arne og Geir Arne var jeg ikke sikker på. Tror de klamret seg til håpet så lenge som mulig.
Jeg var veldig skjerpet, ørene på stilk og fokus innstilt. Strengt tatt kunne det vel rase noe ned i ura før renna også?
Vi fulgte et halvtydelig tråkk på skrå mot høyre opp ura og nådde etter hvert renna. Rester etter gammel sikringswire lå og slang i lufta. Renna var en eneste lang snøfri kanal full av grus, stein og løsgods. Langt oppe mot topen av den kunne vi skimte noen firnrester, hvor gammel stein smeltet fri hvert eneste minutt.
Det var et jevnt sig av "kuler" nedover. Noen små, knyttnevestore i småhoppende luntetempo. Disse kunne man kanskje fintet ut, men der! Der kom det en dundrende i hurtigtogfart. Den suste forbi i et par hundre kilometer i timen. Så en til. En lenger borte i renna. Oops, der kom det en forbi på vår siden.
Noen sekunders stillhet, så ny mitraljøseild. "Vrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr!!!", der kom det en stein flyvende forbi i lufta, roterende så man hørte den fresende lyden og nærmest kunne kjenne trykkbølgen. Den var noen meter unna, men innstinktivt klinte jeg meg inntil fjellet.
Og der, der kom det en sværing. 20kg? 40kg? Dundrende nedover.
Jeg hadde fått nok. Ja, denne solfylte ettermiddagen var nok det verst tenkelige tidspunkt å oppsøke renna på, men det spilte liten rolle. Det var takk og forvel og neppe Au revoir! For min del i alle fall - i alle fall via denne ruta. De andre kom etter. Kun Geir Arne ble værende.
Noen minutter senere hørte vi noen oppglødde rop fra en storøyd guttunge oppe i lia. Det hadde visst vært en skikkelig sværing som ikke hadde rørt bakken på angivelig flere hundre meter.
Jaja, jeg skal ikke klage, dette er tross alt det nærmeste jeg har vært en krigssone i mitt liv. Ikke alle som kan si det samme.

© Morten Helgesen

Hyttebesøk, uteovernatting og slukøret stemning

Vi ruslet ned igjen. Ikke fritt for at noen kanskje var litt skuffet. Men vi var allerede i gang med å planlegge plasteret på såret. Vi hadde én hel dag igjen i alpene i morgen. Var vi effektive, kunne Øyvinds drøm om Gran Paradiso gå i oppfyllelse.
Før den tid nøt vi en herlig kveld ved Nid d' Aigle. Helt fri for turister, bare sammen med en Steinbukkfamilie som stortrivdes ved stedets utedo.
Vi lå ute på terassen ved stasjonen og tittet opp på Bionassay og Gouter under stjernene. Vi så hvordan et enslig lys tentes inne på den nye Gouterhytta.

Neste morgen dro vi ned med første bane og kom oss videre i retning Italia.

© Morten Helgesen

Flere bilder

Siste kapittel

Nydelig avslutning på Gran Paradiso