Trollsteineggje og syv til i lag med Jamie (31.07.2015)  

Trollsteintraversen

© Ola Døhl

Vi hadde egentlig tenkt å gå Pionerruta opp til Falketind og Stølsnostind, men været og forholdene gjorde at vi så oss om etter noe lengre øst i Jotunheimen. Etter noen korte meldinger fram og tilbake var vi begge enige om at traversen over Trollstieggje hørtes spennende ut.
Fra Veodalen passerte vi den første brua før vi vendt oppover mot Trollsteinkvelven. Vi forstod raskt at vi kanskje burde vært noe mer tålmodig og gått over et par bruer til, før vi la i vei oppover . I det minste kunne jeg jo selvfølgelig ha lest kartet litt bedre. Elvepassasjer er ikke min favoritt. Heldigvis var det ikke mer vann i elva enn at vi kom oss over, mer eller mindre tørrskodd.

© Ola Døhl

Oppover Trollsteinskvelven i retning litt sør for topp 1882 gikk det rimelig raskt. Ingen trøtte bein og mye pågangsmot. Dog var vi noe bekymret da vi så både Trollstein-Rundhøe og store deler av traversen over Trollsteineggje i perioder lå godt innhyllet av tåka. Det at det i perioder snødde og gjorde underlaget enkelte steder såpeglatt gjorde ikke turen fram til breen noe enklere. Da vi satte oss ned ved østfoten av Grotbrean, kjente jeg glede over å begynne å gå på bre. Strekket bort til sørfoten av Grotbreahesten gikk helt uproblematisk. Snøen lå tettpakket og var lett å gå på.

© Ola Døhl

Etter en liten drikkepause lot vi sekkene ligge mens vi gikk opp på Grotbrahesten. Herifra var det panoramautsikt over alle toppene vi hadde planer om å bestige i løpet av dagen.
Veien videre i tau var tung. Snøen skiftet form og var atskillig lettere å tråkke igjennom. For hvert skritt sank man 15-20 cm. Da vi endelig nådde skaret hadde jeg brukt mer krefter enn jeg hadde håpet på. Bakken opp mot Trollstein-Rundhøe ble derfor svært tung. Jamie tråkket seg lett og ledig oppover ura og avstanden ble bare større og større. Svartsoppen som var til dels gjennomvåt og dekket de store steinene, gjorde ikke dette til drømmeoppstigning. Men til toppen hvor dagens mest markante toppvarde sto, kom vi begge.

© Ola Døhl

Da vi la i vei mot Svartholshøe oppdaget vi den grufulle Jans Pinakkel. Jeg tenkte i mitt stille sinn at ut på den hadde jeg aldri våget meg, annet enn i et hengende tau fra et helikopter. Dersom toppen har en primerfaktor på over ti meter får vi håpe den snart raser ut i avgrunnen. Dette er ikke en topp for toppsamlere eller noe man gir seg i kast med uten å være litt i overkant dristig.

© Ola Døhl

Ned mot Svartholshøe lå det mye hardpakket snø som det var lett å bevege seg på.
Da vi kom tilbake til skaret mellom Trollstein-Rundhøe og traversen opp og over Trollsteineggje tok vi oss en god pause med mat. Selv kjente jeg kreftene kom mer og mer tilbake. Endelig skulle vi begynne på den mest spennende delen av turen. Opp mot Trollsteineggje var det stort sett lett å gå. Like før selve toppen dukket en liten hammer opp, som uten store vanskeligheter kunne omgås i vestflanken. Selve hammeren så ikke uoverkommelig ut, men siden det hadde lagt seg snø opp langs hammeren, valgte jeg å omgå den.

© Ola Døhl

På toppen av Trollsteineggje er vi på 2300 moh. Du føler allikevel at du ikke står på noen stortopp, siden den ligger så tett innved Glittertinden som rager enda 150 meter høyere.
Eggen ned fra toppen og i retning av sørtoppene var kanskje turens flotteste travers. Det var ingen vanskeligheter med å komme seg nedover eller å gå oppreist bortover eggene. Enkelte steder var det dog nødvendig å bruke hendene.

© Ola Døhl

Allikevel klarte jeg å rote det til på vei ned. Jeg vet ikke helt hva det var, om jeg gled på en stein eller om jeg tråkket på en som ikke lå stødig. Uansett rulla jeg 360 grader sidelengs rundt og slo meg ganske kraftig. Verst gikk det utover kneet. Nå krysser jeg fingrene for at ikke korsbåndet er røket. Når jeg kom til meg selv tenkte jeg bare, hva er brukket nå, men heldigvis klarte jeg å stable meg på beina og komme meg videre, delvis haltende og forhåpentligvis en smule klokere og mer forsiktig.

© Ola Døhl

Vel nede ved breen, festet vi tauet og gikk opp mot toppen av Gråsubrean, sør for Austre Glittertindoksle. Opp siste del av Grotbreen vil ikke kunne kategoriserer som bratt, men allikevel litt mer spennende uten stegjern og bare med isøks. Heldigvis var det mulig å sparke inn noen trinn i den hardpakka snøen.

Fra breen var det bare en kort liten anmarsj opp Austre Glittertindoksle. Og med den toppen hadde vi nådd dagens mål. I hode var jeg en svært fornøyd kar, men kneet kjentes ikke særlig godt, og jeg var skeptisk til hvordan det ville gå den lange veien ned mot parkeringa langt der nede i Veodalen. Fram til nå hadde samtalen gått rimelig greit mellom meg og Jamie, men vi ble mer og mer tause etter hvert som vi gikk nedover. Vi hadde snart vært ute i 11-timer og kjente begge at vi var gode og slitne. De siste kreftene brukte vi på å konsentrere oss på hvor vi skulle sette føttene. Nedover mot Trollsteinkvelven og veien nede i dalen, lå det heldigvis fremdeles mye tettpakket snø, noe som gjorde turen tilbake til bilen litt enklere. Allikevel syntes vi nok begge at det var langt…
Da vi omsider var nede på parkeringen, etter å ha fulgt veien et godt stykke, kjentes det ufattelig godt å sette seg i bilen.

To trøtte og slitne karer kunne innrømme at dagen hadde vært topp.

Takk for en flott dag i fjellet Jamie! Du er et flott turfølge og jeg håper på mange nye turer med deg i framtiden ☺