Pico das Torres - nest høyest på Madeira. (11.07.2015)
Written by GeirI (Geir Ingebretsen)
| Start point | Pico do Areeiro (1,800m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 9h 00min |
| Map |
|
| Ascents | Pico das Torres (1,852m) | 11.07.2015 |
|---|---|---|
| Pico do Areiro (1,810m) | 11.07.2015 |
- Klatretur i drømmevær.
Som vanlig når familien planlegger tur til eksotiske himmelstrøk; letinga etter spennende turmål starter. For min del vakte Madeiras nest høyeste fjell, Pico das Torres ekstra nysjerrighet. En artikkel på www.summitpost.org gav en god beskrivelse av utfordringene, dette er en klatretopp.
Da resten av gjengen la inn en hviledag, la Brynhild og jeg tidlig ut fra Funchal. Dermed var vi klare for anmarsj fra Pico do Areeiro ved soloppgang i 7-tida.
- Anmarsj
Vi fulgte PR1 - Verada do Arieeiro, østre alternativ, til skaret der stien krysser østskuldra på Pico das Torres. Sola varma godt allerede på morgenen, og lufta var klarere en tidligere i uka. Det så ut til å bli en drømmedag.
Vi tok av ved en liten varde rett før skaret, forøvrig det siste tegn til varding/merking på anmarsjen. Etter en svalignende bakke med lausgrus var vi oppe på ryggen og en svak sti gikk an å følge på nordsida av ryggen. Der ryggen smalner av var det fristende å gå opp på eggen. Vi valgte å være tålmodige og heller følge nede i nordsida til vi gjenkjente formasjonen ("rock spike") fra rutebeskrivelsen. Etter litt klyving kom vi oss opp i renna bak denne og opp på eggen. Her var det beskrevne innsteget. Eggen består her av brun, størkna lava. Krystallene som danner ei ru overflate løsner fort, særlig de mellomstore, altså ikke spesielt tillitsvekkende.
- På med tauet.
Vi knøyt oss inn i tauet og jeg lista meg noen meter opp til jeg kom opp på eggen.
Ruta videre over den spektakulære eggen var bolta. Etter litt fotografering balanserte jeg bortover eggen. Etter et stykke gjør denne et slyng. Dobbelbolting indikerte et passende sted for standplass. Her kunne jeg se rett bort på rutas crux, "The horse step", bare noen meter unna. Tok standplass mens jeg nøyt utsikten, og Brynhild fulgte.
Lista meg videre til jeg sto og holdt bakerst på "hesteryggen". Klipte inn de to boltene som var plassert der. Utfordringa ligger i å komme opp på "hesten". I beskrivelsen på Summitpost er opptaket gradert til V+. Det antydes vel også at det er fristende å dra seg opp etter slyngene.
Etter litt utprøving endte det med at jeg la hendene over eggen fra sida og bakset meg opp til jeg satt skrevs over rett på oversida av boltene. Puuhhh!
Så var det bare å ri opp resten av eggen, riktignok ikke veldig behagelig med tynne klær på krystallinsk overflate. Kom etterhvert opp over ei vegetert hylle og opp til egna standplass.
Videre fortsatte vi over et lite hakk før ryggen reiste seg brattere. Fjellet virka og være mer fast og stabilt her. Først klatra vi langs eggen, seinere i vegetert drag mot høyre og tilbake opp på eggen (III+). Også her var det plassert bolter med jamne mellomrom. Kløyv videre opp på en fortopp. Vi så nå over til høyeste punkt, som vi nådde greit via klyving og grasbakker. En to meter høy jernstang markerte toppen. Det hadde gått omlag fire timer fra vi forlot bilen. Vi tok derfor ei matpause samtidig som vi nøyt utsikten utover hele øya. Et lavt skydekke dekte fortsatt havet rundt, spesielt på nord- og østsida. Litt vind var det, men ikke sjenerende mye.
- Spennende og tidkrevende retur.
Det var etterhvert på tide å ta fatt på returen. Beskrivelsen er ikke så presis på dette punktet.
Fra fortoppen hadde vi imidlertid lagt merke til et rapellfeste et stykke nede på den østvendte pillaren fra selve toppen. Brynhild mente det skulle gå an å nå det via grasbakker. Som sagt så gjort, og noen minutter seinere sto vi på ei luftig hylle ved festet. Det besto av diverse bolter med utligna slynger i mellom. Det var ganske langt ned, men ut fra beskrivelsen skulle det være to rapeller. Vi forsterka med egen slynge før jeg forsvant ut over kanten. Lette fram og tilbake nedover pillaren etter neste feste, ingenting å se. Jeg ville nødig havne i trøbbel, så jeg fortsatte å pendle fram og tilbake et stykke over tauenden, samtidig som løsninger blei vurdert. Til slutt fant jeg to fjellbolter i et riss. Sjekka boltene, og valgte å etablere standplass/rapellfeste i disse. Brynhild kom etter, og vi rigga til ny rapell. Vi nådde nå ned i ei hule, som vi kunne klyve ut av og fortsette bort fjellsida under innsteget.
Vi var på god vei da jeg nølte litt på veivalget ved en grufsete passasje. Dette førte til mye leiting opp og ned, hit og dit for å finne en grei vei videre. Etter å lagt igjen mye tid kom vi oss omsider forbi passasjen som jeg først hadde vært skeptisk til. Etterpå gikk det greit tilbake til stien. Vi pakka ned klatreutstyret og tok fatt på den kuperte returen tilbake til bilen som vi nådde etter 9 timer på tur.
User comments