Den turen glemmer jeg aldri - sommerskitur i Jotunheimen (23.06.2015)

"Den turen glemmer jeg aldri", var det en bok med en artikkelsamling som het en gang. Det passer også på denne todagers sommerskituren min, som startet ved Tyinholmen, og endte opp i Årdal - to kontrastfulle dager, med flere høydepunkter, noen skuffelser, sterke naturopplevelser, heftige utsyn, et par uhell og et især dramatisk innslag...

© Ole-Petter Andersen

I et aldeles fantastisk vær startet jeg med kortfeller fra Tyinholmen, hvor jeg fikk lov å parkere på tunet (!) Bestyrerinnen mumlet nemlig noe om at veien inn Koldedalen muligens skulle brøytes (!) og da kunne jeg ikke stå i veien der. Det var visst overnattingsstedene der inne som var gått sammen om denne ideen om tidlig-brøyting av veien, slik at atkomsten til Urdanos- og Falketinden blir kortere for førerne og deres klienter. Dette var dog ikke helt spikret.

Jeg hadde ikke fulgt veien mer enn en drøy kilometer, før jeg syntes det ble for kjedelig, og fant ut at jeg ville følge "sommerstien" i stedet. Halvfellene var gode å ha når det bratnet litt til, men på flatene hadde jeg glidd bedre uten. Men å ta dem av og på nytter ikke under slike våte forhold - da vil de ikke sitte. Jeg lot dem derfor være på omtrent hele turen, og teipet dem fast i bakkant i tillegg.

Småekkel opplevelse
Mot slutten av det store Kvitevatnet var jeg blitt ganske så vant med å tråkke spor, enten det var over vann eller land. Så la jeg med ett merke til en gradvis endring i lyden av skiene som brøt snøen, og stoppet opp og gjorde en sondering med stavene. Under bare et 10 cm lag med snø, var det et blågrønt sørpelag med vann så langt jeg kunne kjenne med staven, og foran meg så jeg en endring i fargen på snøen, ikke minst en markert stripe i overgangen vann/land. Jeg svingte tvert 90 grader til venstre og gikk lynraskt og så lett jeg kunne korteste veien inn til land. Puh, det var ekkelt! Men var det bare en slags "lomme"? Vannet var da virkelig ikke i oppløsning alt nå?

Så over en høyde på ca 1400 meter, fikk jeg se en av dagens toppturmål, Fleskedalsnosi. Snøggeknosi, som jeg var mest spent på, da høydekotene indikerte at den neppe var noen optimal skitopp, ante jeg bare toppen på, bak til venstre.

© Ole-Petter Andersen

Umiddelbart merket jeg meg et bratt og antakelig krevende punkt på egga opp til Fleskedalsnosi. Æsj, skulle det bli noe kødd med den egga, da? I tillegg måtte jeg ned ca 60 hm, det var litt dumt. Men været var jo upåklagelig, så det var bare å fortsette.

Møte med en som virkelig skulle få slite
Mens jeg gikk langs sørbredden av Urdadalsvannet, og nøt den fantastiske utsikten av den knivskarpe Urdanostinden herfra, ble jeg oppmerksom på en diger varde midt i skaret sør for Fleskedalsnosi. Etter litt hadde varden flyttet seg!!!!!! Det måtte være et menneske, en annen skiløper, men han beveget seg svært, svært sakte i forhold til meg. Jeg undret meg, og så forsvant han for en liten stund.

© Ole-Petter Andersen

Jeg møtte ham ikke der jeg trodde at jeg skulle få møte ham igjen, men det var bare fordi jeg trodde han hadde rent ned på ski, men det gjorde han ikke; han gikk på beina! Det var en ung gutt med en sekk så svær at selv Øyvind Brekke hadde blitt misunnelig. Han pustet og peste, og svetten rant i øynene på ham. Han gikk uten gamasjer, hadde gått i 7 timer allerede, og var spent på snøforholdene videre. Jeg kunne ikke akkurat gi ham noen gode nyheter, da jeg sa som sant var, at jeg hadde gått på ski fra bildøra! Han skulle nok få jobbe for hver eneste meter som sto igjen; ca 10 km! Han trente til militæret, da han, "men jeg har nok bomma på forholdene." Jeg hadde lyst til å legge til: "Du kommer til å oppnå en fantastisk form, så du kan bli fallskjermjeger etter denne turen her..." men nøyde meg med å ønske ham god tur videre, stakkar.

Snøggeknosi - ingen skitopp!
Endelig, i skaret mellom Fleskedalsnosi og Snøggeknosi, og etter 3,5 time, tok jeg meg en god pause i sola, og spiste og koste meg. Så satte jeg igjen sekken, og krysset meg spent opp bratte lia, som nå var begynt å bli ganske "slushy". Jeg holdt meg til terreng som var så lite bratt som mulig, da jeg var litt redd for sørpeskred på en slik solvarm dag.

Da jeg kom opp på platået på 1550 meter, så jeg det jeg hadde fryktet; at det var svært bratt snø opp til toppen. Med så våte snøforhold som det var nå, hadde jeg ikke lyst på verken østegga eller nordflanken, så jeg krysset nordflanken noe engstelig med tanke på skredfaren, og kom meg over på NV-egga, som var ganske bar for snø. Her satte jeg igjen skiene, og fortsatte til fots, meget spent på en bratt hammer der oppe:

© Ole-Petter Andersen

Småekkel klyving
Hammeren virket våt og spenstig, så jeg sjekket ut mulighetene for å komme meg over i vestflanken - negativt! Altså måtte jeg opp her et sted. Et klyvepunkt ble forsøkt, med gode fingertak, men skistøvlene klarte ikke å stå på de våte smale hyllene - og gled av, og jeg ble hengende etter armene; og måtte slippe meg kontrollert ned på en snøflekk. Æsj, jeg holdt på å slå opp skaden i skulderen fra i vinter!

Det var nå bare to andre mulige steder: 1) Lettest var et utoverhengende vått hyllesystem med en liten snøfonn på det mest utsatte partiet. Men ga fonna etter, var det rutsjetur utfor et stup på 15-20 m. 2) 2-3 m bratt klyving opp våt renne, men med gode tak, og så opp en snau meter vått sva, forhåpentligvis med tak på oversiden.

Jeg gikk for løsning 2, og renna gikk veldig greit, da takene var solide og gode. Så var det denne meteren med vått sva igjen, som skilte meg fra toppen. Jeg kjørte fingrene ned i noe mose som lå her, og akte meg opp, mens jeg unnlot å tenke på at jeg måtte ned samme vei.

Så deilig det var å komme opp i sola. 30-40 m pill råtten snø holdt pulsen fremdeles høy, men deretter var jeg endelig ved varden. Nesten 6 timer etter start, og langt etter tidsskjemaet allerede, men du verden så godt, og FOR EN UTSIKT! Bare en annen her på peakbook har notert en bestigning av denne toppen til nå!

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Jeg ble likevel ikke sittende lenge, da mye av turen gjensto, og det gikk ikke lange stunden før jeg igjen sto over det ekle klyvepunktet. Den som bare nå hadde hatt et tau! Skulle jeg velge snøen, da? Sett ovenfra virket dette så lett og greit, men gled snøen ut, var det jamt slutt. Nei, jeg fikk velge tryggheten. Jeg fjernet litt mose og is, og tryllet fram et godt fingertak, som gjorde det veldig greit å slippe seg ned det våte svaet. Deretter kløv jeg behersket, rolig og kontrollert ned den våte renna, og så var det å velge snøfonner beinvegen ned til skiene, og deretter skli ned til sekken.

Flere vanskeligheter - og nære på
Jeg skiftet batterier på gps-en, som nå var gått ut, og gikk rett løs på SØ-egga på Fleskedalsnosi, skjønt det bratte punktet så umulig ut på avstand. Da jeg kom nærmere, så jeg at jeg ikke kom opp her. Sommerstid kan man sikkert omgå punktet eller gå i NØ-flanken, men nå var det rasfarlig her. I stedet ville jeg følge en hylleformasjon i sørflanken, som fra Snøggeknosi virket mulig, men måtte først forbi et svært rasfarlig parti på 100 m omtrent. Jeg gikk så fort jeg kunne her, og snøen nedenfor var et sammenhengende belte av nedrast snø og overalt var det pepret med stein og løsgods i snøen: Altså ikke et trygt område å ferdes i. Jeg likte meg ikke, og pustet lettet ut da jeg kom over i steinura på vestsida.

Med skia i hendene tok jeg meg på skrå oppover i ura, som var både løs og bratt. Det ble snart mer en travers i steinura, og jeg la ikke merke til at jeg etter hvert havnet i nedkant og over et svaparti, ovenfor et 10-15 m stup. Jeg tråkket på en diger stein, som plutselig beveget litt på seg. Nå er jeg så vant med slikt, at pulsen ikke øker av den grunn. Imidlertid hørte jeg et skarpt smell under steinen, som av en mindre stein som knakk, og med ett begynte hele steinen å skli nedover, sammen med flere andre. Jeg flyttet meg raskt over på en annen og mindre stein, men også denne startet en seilas nedover. Jeg hoppet med skia i hendene over på en tredje stein, og så i sidesynet at hele den nedre delen av ura skled nedover og utfor kanten av stupet.

Normalt ville jeg frydet meg over store steiner som knuses mot berg, men nå var all oppmerksomhet rettet mot en kjempeblokk som lå like over meg, og sperret atkomsten oppover i ura. Kom DEN blokka i bevegelse, og ble jeg fanget innunder, var det "game over". Jeg var derfor i høyeste beredskap med tanke på den minste bevegelse ovenfra, og fra denne megablokka, og planen var å kaste ski og hive seg til siden, for eventuelt å komme unna. Heldigvis trengte jeg ikke dette; blokka ble liggende, og jeg kløv opp på den og kom meg videre vekk fra den ustabile delen av ura, og pustet ut. Jeg var kvalm av adrenalin!

Etter å ha pustet ut, fortsatt jeg litt videre, bare for å se at nye problemer ventet. Det lot til at jeg kunne komme til å gå meg helt fast i flanken her. Skulle jeg snu, før noe mer hendte? Hendelsen nettopp var jo et varsel! Jo, det var kjedelig å snu, men jammen skulle jeg ikke risikere å gå meg fast her. Det betød en ny tur ut i rasområdet, men nå på vei ned, så det gikk kjappere.

Ca 100 høydemeter lavere og over en liten innsjø, fikk jeg fin utsikt opp i flanken jeg hadde drevet og rota oppi. Jammen så det ut til at jeg ikke hadde klart å komme fram den veien; så det var helt riktig å snu!

Fleskedalsnosi
Tidsskjemaet var nå sprukket så kraftig at jeg ga opp Fleskedalsnosi også, og ville styre rett mot sadelen øst for Nord for Fleskedalen. Det viste seg imidlertid at jeg måtte opp på egga lenge før denne sadelen, og da kunne jeg like gjerne ta med meg toppen. Så jeg satte igjen sekken, og tuslet på skiene til topps. Bare to andre hadde notert besøk på denne toppen her på peakbook til nå!

© Ole-Petter Andersen

Flere topper og langt til Ingjerdbu
Skled så lett ned til sekken, og videre ned til sadelen, før jeg ga meg i kast med egga opp mot Nord for Fleskedalen. Denne var morsom å gå! Et par punkter så noe spennende ut på avstand, men løste seg greit opp, og egga ble en overraskende opptur bokstavelig talt! Denne toppen hadde ingen registrerte besøk til nå her på peakbook!

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Videre var det lett ned og opp til dagens siste topp; Øst for Friken - heller ikke denne hadde noen registrert bestigninger på her på peakbook, og i seg selv var toppen lite spennende, men bød på lekkert kveldssyn mot Hurrungane:

© Ole-Petter Andersen

Klokka var nå snart sju på kvelden, og det var 6 km i luftlinje ned til Ingjerdbu, så jeg drøyde ikke lenge på toppen. Jeg håpte på mye nedrenn på snø underveis, men ble skuffet; det ble mye skibæring, så jeg nådde ikke hytta før nærmere klokka ni.

Da smakte maten godt! Ingjerdbu var i svært god stand, og noen sa den var bygget på nytt etter en brann rundt 2000-tallet.

Skitur. Under 900 moh stort sett skibæring.

Dag 2