Nasjonstoppsamling i Alpene (13.06.2015)

Written by Snilen (Lars) GSM

Map
Ascents Grauspitz (2,599m) 14.06.2015 16:00
Großglockner (3,798m) 18.06.2015 09:00
Mont Blanc (4,810m) 22.06.2015 06:30
Monte Bianco di Cormayeur (4,748m) 22.06.2015 07:00
Dôme du Goûter (4,304m) 22.06.2015 09:00
Visits of other PBEs Kovinarska koča (870m) 15.06.2015
Stüdlhütte (2,802m) 17.06.2015
Refuge de Gouter (3,837m) 21.06.2015
Refuge de Tête Rousse (3,167m) 21.06.2015

For en tid tilbake var jeg i kontakt med Andrej og Tor-Arne, to lærerstudenter fra Tromsø som hadde som mål å bestige alle nasjonstoppene i Europa. De fikk en del tips basert på mine erfaringer og nå i sommer endte det opp med at vi skulle dra på felles tur til de resterende toppene i Alpene som vi manglet. De har sin egen hjemmeside her: http://www.europeanpeakchallenge.com/

Dag 0: Sent kveldsfly til Zurich
Vi fant et rimelig hotell å overnatte på i Glattbrugg, nær flyplassen

Dag 1: Kjøring til Liectenstein og bestigning av Vorder Grauspitz(2599)
Vi skulle til en by på M med taubane, og havnet i Malbun, et sted der vi ikke fant taubanen Alplibahn. Så vi måtte ned igjen og fant til slutt banen i Malans. Her var det ene gondolsettet ute av drift så kapasiteten var 8 personer per halvtime. Alt var bortbestilt, så tidligst klokken 14 kunne vi være oppe. Vi startet derfro friskt ut med å gå fra 600 moh opp til toppen av taubanen på 1800 moh. Fin sti, men en i overkant tøff start på dagen. Moralen er altså at man bestiller tur på forhånd her. Taubanen er drevet på dugnad, likeledes serverings-stedet på toppen. Innover i fjellene bar det, opp til ca 2100 m, derfra et godt stykke ned igjen til 1750 m, før vi gikk mot Ijes, der det er en liten seter som nås via en liten vei gjennom en 250 meter tunnel. Tunnelen har noen åpninger i veggen som slipper lys inn, slik at man ikke trenger å ha med lykt her. Herfra går en slags sti opp mot Hinter Grauspitz. Vi fulgte en slags rygg oppover, da dalene var fylt med sne. Etter hvert kom vi opp til et skar, og gikk litt ned på den store snefonnen i en hengedal, traverserte under Hinter Grauspitz og bratt opp i skaret mellom Hinter Grauspitz og Vorder Grauspitz. Tåke kom sigende, men nå var vi nesten oppe og kom til slutt opp på toppen. Ingen sti oppi her, men en liten toppbok var det å skrive navnet sitt i. 2 dager siden siste signatur her.
Vi hadde brukt 4 timer fra toppen av taubanen og det var bare å innse at å komme tilbake på 2 timer for å rekke siste taubane ned var utenfor rekkevidde. Det gikk fort nedover grunnet lyn, torden og hagl på toppen. Vi fikk også god fart ned til Ijes på snefonnene, men likevel tok det 3 timer tilbake. På toppen av taubanen var det fortsatt liv. De som drev serveringen der var ferdige med oppvasken og var i ferd med å pakke sakene sine i gondolene på vei ned. De var 5 og vi var 3 så det ble akkurat plass. Litt flaks hadde vi i alle fall den dagen. Vi putret et lite stykke inn i Østerrike før vi tok kvelden.

Artig veiviser nær toppen av taubanen
Artig veiviser nær toppen av taubanen
Vi fulgte sneen frem til innunder skaret mellom de 2 Grauspitzene
Vi fulgte sneen frem til innunder skaret mellom de 2 Grauspitzene
Går man via Hinter Grauspitz,   må man ned denne ryggen
Går man via Hinter Grauspitz, må man ned denne ryggen
Bilvei til Ijes gjennom mørk tunnel.
Bilvei til Ijes gjennom mørk tunnel.
Alplibahn,  2 gondoler med plass til 4 personer i hver.
Alplibahn, 2 gondoler med plass til 4 personer i hver.
Toppen litt til venstre i bildet,  sett fra Kamm
Toppen litt til venstre i bildet, sett fra Kamm

Dag 2: Kjøring til Slovenia i pøsregn, tur opp til hytta på Triglav.
Det var et godt stykke å kjøre, og først klokken 17 startet Tor-Arne og Andrej på den lange turen 1500 høydemeter opp til Triglavski Dom. Jeg hadde denne toppen fra før og overnattet på en liten fjellhytte nede i Krma-dalen, der den enkleste ruten på Triglav starter.

Dag 3: Triglav(2864 moh), nasjonstopp i Slovenia
Tor-Arne og Andrej hadde en morgentur på Triglav, mens jeg slappet av på hytta. Misunte dem ikke turen i drittværet, men du verden – det skal vilje til for å gjennomføre en såpass tøff tur i det været som var. Gamlefar ble imponert over stålviljen. Heldigvis holdt nedbøren seg som regn. Snø i det bratte topp-området hadde ikke vært så fint. Det ble en natt til på den lille fjellhytta i Krma-dalen, for tørking av tøy, fiksing av gnagsår osv.

Stilig vedskjul på hytta i Krma-dalen
Stilig vedskjul på hytta i Krma-dalen

Dag 4. Kjøring til Østerrike og tur opp til Studl-hytta(2800 m).
Forholdsvis kort kjøretur denne dagen, Studl-hytta var kjempefin med anstendige priser på mat og overnatting. Store mengder murmeldyr langs stien opp fra Lucknerhaus(1900 m) via Lucknerhutte til Studlhytte. Fin utsikt mot Grossglockner på vandringen oppover. På hytta møtte vi en lokal guide som tok oss med til toppen dagen etter.

Dag 5: Grossglockner (3798 moh) – toppen av Østerrike
Vi startet ved 6-tiden og nådde toppen klokken 9. Mye snø langs ruten, men gode forhold. Vi hadde flere taulag foran oss oppover, men alle tok en lang pause på Erzherzog Johann hutte på ca 3500 moh. Hytta skulle åpne dagen etter. Vi som hadde en fjellfører med oss ble sluppet forbi for å vise veien oppetter, da det var flere dager siden noen hadde vært på toppen. Bratt var det opp mot Kleinglockner, med snøbakker på opptil 48 grader. Her kan det være skikkelig skummelt senere på sommeren når det er nærmest bare is. Langs ryggen oppover står flere høye jernstenger som man kan benytte for sikring, men flere av disse var borte under snøen. Luftig frem mot toppen, men trygt og greit med en lokal fører. Selv om vi ikke var av de kjappeste, ble de andre taulagene langt bak oss mot toppen og vi fikk toppen for oss selv. Nedturen gikk raskt og greit, og vi tok en pause på Erzherzog Johann hutte. Her fikk vi se taubanen i drift. En stor trekasse kom seilende oppover, hundrevis av meter over bakken. Den var ikke bare full av varer, jammen satt det folk oppi der også! Det så ut som en luftig adkomst, i reneste James Bond-stil. Vi fortsatte vestover i retning Italia etter å ha kommet oss ut av fjellet.

På vei innover fra Lucknerhaus
På vei innover fra Lucknerhaus
Det krydde av murmeldyr innover
Det krydde av murmeldyr innover
Oppover breen
Oppover breen
Normalruten som vi gikk går opp på høyre side, den brattere Studlgrat-ruten følger ryggen opp fra venstre side
Normalruten som vi gikk går opp på høyre side, den brattere Studlgrat-ruten følger ryggen opp fra venstre side
Fra Kleinglockner mot Grossglockner. Et litt luftig dropp mellom disse
Fra Kleinglockner mot Grossglockner. Et litt luftig dropp mellom disse
Fornøyde karer på toppen
Fornøyde karer på toppen

Dag 6. Transportetappe til Chamonix i Frankrike
Lang kjøring på raske og kostbare motorveier gjennom Italia og Mont-Blanc tunnelen til Chamonix. Her fikk vi lov til å komme på besøk til venner som serverte grillmat på kvelden, en god oppladning til senere utfordringer.

Dag 7: Hviledag i Chamonix
Litt utstyrshopping og forberedelser til Mont Blanc.

Dag 8: Togtur opp mot Mont Blanc og vandring 1500 høydemeter opp til Gouterhytta(3834 m)
En tannhjulsbane tok oss opp fra dalbunnen på ca. 500 moh og opp til 2300 meter. Lett vandring opp til Tete Rousse (3200 m) Herfra var det litt vandring på snø opp til den beryktede dødsrenna som skal krysses forsiktig og raskt. Det kom steiner hele tiden, noe smått som var vanskelig å se, og noen store opptil 30 cm i diameter. Her skal man passe seg! En wire var strukket over renna, men denne hang såpass høyt at man skal ha veldig lange slynger for å kunne bruke den på det mest utsatte partiet. Vi gikk uten å koble oss på wiren, men vi så folk som forsøkte og måtte snu fordi slyngene ikke var lange nok når de kom utpå. Like etter at vi hadde passert renna, hørte vi et helikopter. Det viste seg at en person hadde koblet seg på wiren, løpt fort på tvers av renna og så blitt hengende i wiren da fotfestet forsvant. Det gikk bra til slutt, men ikke det helt store å henge og dingle hjelpeløs i en slynge midt over dødsrenna.
Turen videre opp til Gouterhytta var grei nok, men jeg likte meg ikke så godt i et såpass løst og bratt terreng, kombinert med masse folk. En god del isenkram på de bratteste partiene, kjekt spesielt der det var litt isete.
Gouterhytta har jeg lest en del stygt om, men nå var det en ny, oval hytte på plass. Flott sted med parkettgulv og veldig tilrettelagt for toppturer på Mont Blanc. Hytta var kjempefin, med litt strenge rutiner, og slik må det vel være. 120 sengeplasser, stort sett fullbooket hele sommeren. Reservasjon er nødvendig og må gjøres på nettet.

Dag 9: Topptur på Mont Blanc(4810 m) og Monte Bianco di Courmayeur(4748 m)
Etter obligatorisk frokost klokken 0200, somlet vi med vilje en god del og lot den store hopen få litt forsprang, slik at det ble gode spor oppover. Ingen eller veldig få hadde vært på toppen de siste dagene pga sne og vind, men i dag skulle det være skapelige forhold. Været så ikke bra ut, med litt snødrev og tåke den første timen, men det skulle bli bedre. Det var bare å følge sporene og lyktene til de andre oppover. Ved Vallot-hytten begynte solen å komme opp, og snøen var nå fast og fin. Herfra må man over en stor og en liten hump før selve toppryggen starter. Noe kø oppover her, smalt og liten mulighet for å passere. Etter hvert kom vi da oss opp på toppen i et fantastisk vær. Det blåste ca 30-40 km/t, men ikke mer enn at det var forhold til å komme opp. Jeg kan tenke meg at nesten alle de 120 på Gouter-hytta kom opp denne dagen. Veldig få snudde. Dessuten kom det nok også noen opp fra hytta lenger nede.
Vel oppe på toppen var Andrej og Tor-Arne temmelig slitne etter å ha satt personlig høyderekord med ca 1000 meter, så de ville ikke bli med til Italias høyeste fjell som ligger bare ca 600 meter fra hovedtoppen på Mont Blanc. Det ble til at jeg ruslet bortover dit alene. Her kom vinden ganske hardt, men ryggen er her ikke så smal, så det føltes trygt, jeg ville ikke bli blåst av fjellet, for her er laaaaangt ned på begge sider. Det gikk raskt i starten, så måtte jeg runde rundt noen pinakler på sydsiden. Fast og fin snø, ikke mer enn 45 graders helning der jeg rundet. Holdt isøksa godt nede i snøen, og gikk svært forsiktig noen få meter før jeg kunne klatre opp på toppen som var en snøskavl med overheng. Jeg nøyde meg med å strekke isøksa opp på toppen, ville ikke sette foten oppå skavlen i frykt for at den skulle knekke. Så måtte jeg bestige Mont Blanc enda en gang, denne gangen fra den italienske siden. Det ble noen litt tunge høydemeter opp til 4810 moh igjen, men gleden var stor. Det store spørsmålet blir: Kan jeg nå notere meg for to bestigninger av Mont Blanc? Hvor langt ned og bort fra toppen må man gå for å kunne telle ny bestigning?
Da jeg kom opp på toppen av Mont Blanc første gang var jeg der midt i stimen av folk. På vei tilbake igjen fikk jeg toppen helt for meg selv – fantastisk. Jeg gikk ned igjen uten tau, føltes egentlig ganske trygt med minusgrader og fast snø hele veien. De sprekkene som var synlige lå langt unna tråkket der over hundre mennesker hadde gått før meg.

Monte Bianco di Courmayeur er et noe omdiskutert toppunkt i Italia. Noen oppslagsverk sier at hovedtoppen på Mont Blanc er delt mellom Italia og Frankrike, mens noen holder Monte Bianco di Courmayeur som høyest. Andre sier at Gran Paradiso er høyest i Italia, ettersom dette fjellet ligger helt inne i landet. Uansett er dette den nest høyeste toppen i Alpene i henhold til internasjonale lister. Veldig fornøyd med å få med meg denne litt sære toppen som få mennesker besøker. Ingen spor fra før bortover her, og dagen etterpå snødde de nok igjen, for da var det drittvær igjen.

Her når vi toppen av Mont Blanc. Monte Bianco di Courmayeur kan såvidt sees nede til høyre i bildet
Her når vi toppen av Mont Blanc. Monte Bianco di Courmayeur kan såvidt sees nede til høyre i bildet
Kryssing av dødsrenna uten bruk av sikringswiren som fungerte dårlig
Kryssing av dødsrenna uten bruk av sikringswiren som fungerte dårlig

Kameraet mitt sviktet dessverre på denne toppturen, men Andrej og Tor-Arne har noen filmsnutter som jeg håper å få noen stillbilder fra.

Dag 10: Hjemreise
Lang kjøring fra Chamonix via Brig, der Tor-Arne og Andrej hoppet ut av bilen for å fortsette mot Vatikanstaten som har en noe vrien nasjonstopp. Jeg rakk flyet hjem fra Zurich med et nødskrik. Planen var egentlig å ta turen opp til Zermatt for å klatre Dufourspitze i Sveits, men etter det massive snøværet var forholdene svært vanskelige, og det var ikke utsikter til å kunne komme opp de nærmeste dagene ifølge lokale førere. Fjellet ligger der til en annen gang.

User comments

  • -
    avatar

    equipment list

    Written by Tamara 07.12.2018 14:25

    Hei can anyone give us a list of the Equipment we need to walk the Ridge and the ferrata?

  • -
    avatar

    Europa snart komplett

    Written by otto 25.06.2015 10:45

    Gratulerer Lars. Er det nå kun Island som gjenstår..

    • -
      avatar

      Sv: Europa snart komplett

      Written by Snilen 25.06.2015 11:27

      Har et hengeparti i Sveits også. Vanskelige snøforhold satte en stopper for toppforsøk der. Skulle egentlig vært på Dufourspitze omtrent nå.

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.