Bjørndalsnuten - i fotefarene til aask og 500fjell (13.06.2015)

Hadde overnattet i bilen på den lille asfalterte p-lomma like før Roaldkvam. Jeg visste mye om hva som ventet neste dag, takket være en god rapport fra 500fjell (Sondre Kvambekk). En 8-timers skitur fra gårsdagen satt litt i beina, så jeg tok det forholdsvis med ro innover den greie stien, som består mye av blankskurte svaberg, litt opp og ned. Her et representativt bilde for stien:

© Ole-Petter Andersen

Etter snaue timen kom jeg til en liten blåmalt bro over en flomstor bekk:

© Ole-Petter Andersen

Så var jeg ved Sjurdsstølen, og her var også bord og stol i stein til å sette seg ned ved:

© Ole-Petter Andersen

Jeg var imidlertid såpass spent på neste elvekryssing, at pausen kun ble et lite drikkestopp. Som forventet var det nemlig ingen sommerbro lagt ut over elva såpass tidlig i sesongen, og heller ingen wire over. Jeg hadde tatt med sele og litt tau og stæsj, så jeg kunne tatt en tiroler-rappell over, dersom det var wirer, men nå ble det vading i stedet.

© Ole-Petter Andersen

Jeg lette ikke særlig etter steder med steiner å hoppe til og fra, men gikk direkte for vading. Her var det ganske rolig vann: 32 V 337525 6607826 på 440 moh. Slang buksa og stølvene bak i sekken, og tok på en varm genser. Dessverre kom det noen skvulp opp i trusa, så den blei litt våt, men ellers var det fort overstått.

Sola glimret også i dag med sitt fravær, men det var mer i tråd med varselet enn i går. Dagens eneste misforståelse var at jeg trodde Sondre og Ånund hadde funnet en sti opp flanken til toppen. Det var feil. Det ble litt krattkrig, men ellers greit å ta seg direkte opp flanken, som i øvre del har en renne eller et tydelig drag opp mot venstre (nordvest), og som er naturlig å følge til man er oppe på vestegga.

Her er ruta mi opp, og som jeg tror Sondre og Ånund også hadde gått opp:

© Ole-Petter Andersen

Så rundet jeg en bratt hammer i nord, hvor jeg kom over på store snøfelt, og derfor raskt søkte tilbake på bar klippe mot sør igjen, og fulgte vestegga opp. Mot slutten dreier den nordover, og blir mer flat. Etter drøye 3,5t sto jeg på toppen, hvor det blåste utrivelig.

© Ole-Petter Andersen

Heldigvis klarnet det litt opp, så jeg fikk litt sikt. Mot vest så det ut til å være sammenhengende snø helt ned til vannet. Var det mulig? Det betød i så fall en såre lett retur, men i følge kartet så var det bratt krattskog flere hundre meter på slutten. Var det mulig jeg ikke så dette fra min vinkel?

© Ole-Petter Andersen

Jeg fulgte toppryggen noe tilbake, og tok meg lett ned noen hundre høydemeter på snøen i vest, og så kunne jeg slå fast at snøen slett ikke lå helt ned til vannet, men at hellinga gjorde en knekk, ble atskillig brattere, og at tett krattskog overtok ned til vannet. Derfor kunne jeg nå bare glemme ideen om en fortsatt enkel nedtur, men var ikke kommet lavere enn at jeg ruslet rett bort til egne spor, der de kom opp fra draget i sørflanken.

Så gjentok alt seg i motsatt rekkefølge, men det er selvsagt lettere å gå nedover i lyngen enn oppover. Samtidig la jeg denne gangen også underbuksa i sekken ved vadinga, og utrolig nok: ingen paparazzier lå i buskene og fotograferte! Godt at jeg ikke er kjendis.

Nå ble været bedre, og jeg riktig koste meg på returen.

Hvis jeg noen gang skulle gått denne toppen igjen, ville jeg prøvd å følge hele vestegga til topps. Jeg gransket denne på avstand flere ganger, og holdt på heller å gå for den, da det så vel så greit ut.