Sesongens siste skitur - Haukelifjell (09.06.2015)

Ting går ikke etter planen i Rosendal

Så var tiden inne for et av våren/sommerens store høydepunkt, Bjørndalstraversen i Rosendalsalpene. En tur jeg virkelig hadde gledet meg lenge til. Meg og Torjus F hadde planlagt denne turen lenge. Jeg dro med Hardangerfjordekspressen fra Bergen til Rosendal den 07.06. En fantastisk og frisk tur inn i Hardangerfjorden. Endelig tilbake i gode gamle Hordaland og Vestlandet. Båtturen tok to timer og jeg møtte Torjus kl 13.00. Vi har vært flike til å møtes hvert år for den årlige vårskituren. Noe forsinket i år grunnet eksamen.

Vi fant fort tilbake til den gode gamle tonen og nølte ikke med å komme igang. Vi stakk inn på et informasjonskontor og fikk litt info om snøforhold og diverse. Vi tok oss også tid til å se en film om Folgefonna, Hardangerfjorden og forskjellige bergarter. Veldig spennende. Så tok vi turen inn i Muradalen hvor vi satt opp teltet. Gikk deretter en rekognoseringstur for å finne en mulig vei opp mot Anderfjellet dagen etter. Det skulle være en sti i dette området, men den fant vi ikke. Været var dårlig og vi ble selvsagt kliss våte på beina. godt jobbet av meg og ikke ta med andre par sko enn trekkingsko og randostøvler. Gikk deretter ned på et motell og spiste middag før vi la la oss kl 21.00.

© Endre Myrdal Olsen

Dagen etter var det lavt skydekke og smått med yr i luften. Kl 06.00 stod vi opp og gjorde oss klare. Utstyret var fordelt og for å spare vekt, bestemte vi oss for å gå hele turen i randostøvler. Vi var forberedt på å måtte gå langt opp for å finne snø. Da vi gikk bortover grusveien gjennom dalen, fant vi ut at vi heller skulle prøve oss på en annen rute litt lenger sør opp til Andersfjellet. Her var det vått, bratt, gjørmete og stor vannføring i elvene. Vi kom til et sted hvor vi så oss nødt til å krysse elven. Måtte klyve oss ned i et lite juv før vi bare måtte vandre varsomt men bestemt over. Det var bare å belage seg på at vannet strømmet ned i støvlene. Vi var så våte fra før at vi ikke brydde oss om det.

Vi entret etterhvert tåkeverden. Bygene kom i etapper og vi fikk en ordentlig dusj. Da vi var oppe på rundt 700 moh, var ikke moralen særlig høy. Ingen av oss sa mer enn det som var nødvendig. Vi gikk i våre egne tanker og for min del hadde jeg nok med å krige mot de negative tankene. Det var i grunn litt episk. Her gikk vi oppover den bratte skråningen, kliss gjennomvåte, småkalde, iført randostøvler og skiene festet til sekken. Det var tåke og vi så ikke mer enn 30 meter foran oss. Tanken på at vi muligens hadde en 13 timers tur foran oss, gjorde det hele veldig tungt. Når det er tungt mentalt, blir det enda tyngre fysisk.

Vi kom etterhvert opp på ryggen, så to varder og fortsatte oppover. Det som overasket oss mest var at det ikke var snø her oppe. Vi var på 800 moh. Bare enkelte partier med snø på siden av oss. Det fikk oss til å tenke på at vi kanskje måtte bære skiene hele veien uten å få brukt dem. Vi stoppet opp et sted og jeg ringte min far for å få en oppdatering på været. Han sa det skulle bli bedre utover dagen slik vi også hadde sett. Akkurat nå hadde vi lite tro på det. Det var rett og slett ikke antydning til bedring. Regnet kom fremdeles i etapper. Meg og Torjus snakket litt sammen. Å gå en tur som er krevende nok i finvær i disse forholdene, fristet lite nå. For alt vi vet kunne vi bruke over et døgn. Vi ville heller ikke fått sett noe i denne tåken. Ingen vits i å leke helt i fjellet. Hva er vitsen med å frivillig slite seg gjennom noe som ikke er hyggelig når vi kan komme tilbake i finvær. Det hadde sikkert gått fint, men akkurat nå ville vi ikke ta sjansen. Vi snudde.

Nedover gikk vi i våre egne tanker. Vi hadde planlagt og sett fram til denne turen i lang tid. Jeg var sint og frustrert. Torjus tenkte nok det samme. Jeg minnet meg på alt jeg hadde fått gjort denne sesongen. I dag var bare ikke dagen, men vi kommer tilbake neste år.

© Endre Myrdal Olsen

På veien ned fant vi stien som vi lette etter dagen før. Typisk. Hadde vi fulgt denne, ville vi brukt vesentlig kortere tid opp. Det spilte ingen rolle. Vi visste ihvertfall hvor den var nå. Da vi kom ned til bilen, skiftet vi til tørt, kjørte ned på butikken og kjøpte noen grillpølser som vi grillet på primusen og snakket om hva vi skulle gjøre. Spørsmålet var: Hvor kunne vi finne snø som ikke var veldig langt unna. Svaret var Haukelifjell. Vi startet bilen og dro med det samme.
På vei hit stoppet vi opp for å nyte det spektakulære synet av fossefall med stor vannføring. Været ble også bedre da vi nærmet oss Odda. Vi ankom Haukelifjell kl 18.00. Her var det strålende sol og mye snø. Vi leide et rom og nøt en bedre middag i matsalen. Etter noen øl på kvelden la vi oss i rimelig tid. Neste dag var det meldt like bra vær. Dette skulle bli bra

Haukelifjell - Vi fant snøen til slutt

© Endre Myrdal Olsen

Vi stod opp klokken 07.00. Solen skinte og ute var det minus ni grader. En slik kulde har jeg aldri opplevd i juni. Spiste frokost, sjekket ut og kjørte inn mot Midtfjellsvollen hvor vi parkerte. Vi kunne spenne på oss skiene ved bilen. Noe som føltes veldig deilig i dag. Det var ikke et vindpust og solen steg sakte men sikkert høyere på himmelen. Føret var hardt og fint. Krysset en snøbro over elven og videne oppover. Vi var nå på vei mot rennen mellom Store Nup og SØ-toppen. Denne så ikke særlig innbydende ut. Store sørpeskred hadde revet med seg steiner og jord nedover. Det var bare det øverste partiet som så fint ut. Jaja. Det fikk ble som det ble. Vi tok fatt på rennen og kom oss greit opp på det harde føre. På toppen av denne var det bare en lett rusletur opp til toppen av Store Nup.

© Endre Myrdal Olsen

Vi tok nisten i le for varden og nøt solen og utsikten over Hardangervidden, Hallingskarvet og Gaustatoppen. Etter noen bilder gjorde vi oss klare for nedkjøringen. Fin nedkjøring i slusj i det øverste partiet. Ned rennen kunne vi gi litt gass i starten, men måtte ta det varsomt i skyggesidene hvor skredene hadde gått. Her var det veldig kuppert og hardt. Ikke særlig mer å si nedover her. Det beskriver egentlig det hele. Hardt, steinete og dårlig snø. Vi skrådde vestover og ned i skaret mellom Store Nup og Verjesteinsnuten. På bunnen tok vi på fellene igjen. Vi hadde bare med en flaske hver. Den ble fort tom i dette varme været. Igjen gjorde jeg et forsøk på å fylle den med snø. Det funket bedre enn på Jiehkkevarri, men jeg skal slutte med dette nå. Bedre å bare belage seg på vekten av enda en flaske vann. På vei opp mot Verjesteinsnuten, måtte vi traversere litt. Jeg gikk først, i mine egne tanker. Plutselig raser underlaget og jeg faller i en sprekk mellom fjellet og snøen. Et typisk vårtegn. Solen stekte godt nå og snøen var pill råtten. Den ene skien går av og faller i sprekken ved siden av foten min. Det hele ser ganske komisk ut etter bildene og dømme. Det første jeg sa til Torjus var jo selvsagt "Ta bilde". Jeg fikk rullet meg ut på et vis og vi fortsatte. Kom til en bekk der vi fikk fyllt flaskene. Herlig.

© Endre Myrdal Olsen

Så var spørsmålet hvor vi skulle ta oss opp mot toppen. Vi hadde to alternativer der det ene var å følge den største og brede rennen på sørsiden, eller en smal og brattere litt lenger øst. Den store hadde svære skavler hengende over som bare ventet på å rase ut. Vi ville ikke ta sjansen på å få dem over oss. Vi valgte den smale. Gikk litt lenger opp før vi tok av skiene, festet dem og stavene på sekken og tok fram isøksen. Endlig litt action igjen. Stort sett dyp snø oppover, men her og der var det hardt og fint. Litt bratt, men bare kult det. Kløv oss over et berg siste del. Så var det på med skiene igjen og vandre opp til toppen. Det gikk plutselig opp for meg at vi var på sommerferie. Episk. Minnet mer om påske. På toppen av Verjesteinsnuten var det litt vanskelig å finne ut hva som var toppunktet av alle knausene. Torjus er ikke så veldig nøye på dette og han ville egentlig ikke over alle, men jeg skulle ihvertfall. Han ble med. En fin liten rundtur. Vi stakk også borom masten på toppen. Denne var helt nediset. Det var virkelig vanskelig å fatte at det var 09. Juni når vi så denne.

© Endre Myrdal Olsen

Vi tok noen bilder, gikk bort til sekkene og gjorde oss klar for dagens siste nedkjøring. Vi hadde på vei opp, sett enda en renne litt lenger mot øst som vi ville sjekke ut. Da vi kom ned i området, fant vi den ikke. Her var det uansett bratt og veldig risikabelt. Bratte berg som man ikke bør falle over. Vi droppet det. Jeg hadde sett at det var mye kult å finne på NØ-siden. Vi valgte å se der. Her var det mye bedre. Ingen løssnøskred hadde gått her og vi kunne frese nedover i urørt slush. Vi fant en sykt fet renne på rundt 50 grader som vi kjørte. Dritkult. Det var mye hardere her også. Lenger nede fant vi enda en renne som var rundt 45 grader. Mye mykere snø. Her var det bare å svinge i vei i fin stil. Så rant vi nedover mot bilen mens vi skrådde nedover mot øst. Vi kom ned til broen ved Midtfjellsvollen. Gikk over her og skøytet det vi hadde tilbake til bilen. Torjus droppen skøytedelen på slutten. Jeg beholdt skiene på. Det var tungt i all skiten fra bilene som lå i snøen. Nå var klokken 14.30. Jeg måtte rekke bussen som skulle gå til Bergen kl 15.20. Først måtte jeg pakke og skifte, så vi hadde ikke allverdens tid. Fikk tatt på meg noe tørt, ryddet ut tingene mine fra bilen til Torjus, pakket, kjøpt cola før bussen stod der. Jeg takket Torjus for turen og var nå klar for 6 timer med buss. Vestlandet er jo tross alt det fineste stedet man kan busse. Når man nyter den flotte naturen går tiden fort. Tusen takk for turen Torjus.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Flere bilder

GPS

Start date	09.06.2015 08:38 (UTC+01:00 DST)
End date	09.06.2015 14:36 (UTC+01:00 DST)
Total Time	5h 58min
Moving Time	4h 04min
Stopped Time	1h 53min
Overall Average	2.8km/h
Moving Average	4.1km/h
Distance	16.9km
Vertical meters	1,313m