Fullmånetur til Djuptjernskampen :) (03.04.2015)  

Det har blitt litt tradisjon å være på Etnebu, vakthytta til Etnedal Røde Kors Hjelpekorps på Lenningen påskehelgen. ERKH har beredskapvakt der hele påsken. Etnebu har ei lang historie. Før den ble flyttet fra Robøle til Leningen har den vært alt fra kommunehus, bank og rettslokale til festlokale for innbyggerne i Etnedal. Å være på "påskevakt" som Røde Korser er en fin mulighet til å kombinere turer i fjellet, være i hyggelig sosialt selskap og også være med å bidra i et viktig arbeid som frivillig i Røde Kors. Trygghet i fjellet, heldigvis har det ikke vært mange utrykninger de siste årene, det går mest i stikking av løyper, varekjøring og bidrag under Jomfruslettfjellet rundt, også det årlige påskeskirennet nede på myra som ERKH drar i gang for hyttefolka i området hvert år. Men vi er der i nærheten, også når det har blitt manko på plaster for et gnagsår på hytta. Det er 17 sengeplasser på Etnebu og den er til utleie når hjelpekorpset ikke bruker hytta selv. Så her er det muligheter for flere å utforske fjell og turer Lenningenområdet over flere dager :)

© venke kristin fredriksen

Det er noe magisk over fjella når fullmånen står høyt på himmelen, jeg hadde lyst ta Djuptjernkampen (kommunetoppjakttopp) som måneskinnstur.. yr melde blåst, men også greit klarvær. Rett føre skumringstimen begynte startet jeg turen. Jukset litt og tok en fem minutters-kjøretur fra Etnebu til Lenningen Fjellstue, tenkte det ville være godt å ha bilen der for returen.. Tidligere i år hadde vi stikka løype inn til Tapptjerndalen, jeg valgte å følge denne ruta innover. Først nedom Kyrkjelenningen, forbi Tukthuset og opp til høyre ved Hundslægeret.. så følge stikkinga opp i retning Tapptjerndalen. Jeg gikk i søkket innover, og et stykke ovafor der bjørkeskogen slutta å vokse peila jeg meg inn oppover mot målet for turen, Djuptjernskampen. Det var så fint å gå innover i solnedgangen, og så stille, ganske alene i fjellet..

© venke kristin fredriksen

Det begynte å blåse kraftigere når jeg kom opp ved Hundalshøgdi, blåsten på snaufjellet gjorde snøen hard, her var det bare skare å gå på. Jeg visste det ville være ganske mørkt på returen, en liten stund vurderte jeg å snu, men bestemte meg for å fortsette og tråkket meg noen spor får lettere finne veien hjem igjen.. Jeg holdt retningen for å klyve opp i fra vest, og det siste stykke opp gikk jeg uten ski. Vinden var kald og hard på toppen, sola hadde lagt seg for lengst, nå var det bare månen og meg som var oppe. Stjernene også, tusenvis av stjerner på himmelen, så vakkert. Jeg skrev meg inn i turboka og hastet meg nedover igjen, det var kaldt. Lenger ned i leè fra fjellveggen stilnet vinden og jeg tok meg tid til å nyte stillheten og utsikten rundt meg, sukk, det må bare oppleves... :)

© venke kristin fredriksen

Månelyset ga også ganske flatt lys, blåsten og det harde underlaget gjorde at jeg mistet sporet jeg hadde opp. Jeg valgte en litt slakere trase nedover igjen. Det var litt vanskelig å orientere seg oppe over tregrensa, alt så så likt ut. Jeg peilet meg ut en retning på GPS'n og litt inn i bjørkeskogen fant jeg noen skispor jeg fulgte videre ned til Sebuhagen. Her kunne jeg tatt den korteste veien, til venstre forbi Tronhus og videre til Lenningen Fjellstue, men valgte å gå de ekstra kilometerene og følge samme løypa hjem som da jeg gikk ut. Nyte stillheten, månelyset og den magiske stunden i i fjellet :)