Kalven & Skeie - sen vårskitur (19.06.2005)
Written by Nils (Nils Haugene)
| Start point | Krossbu parkering (1,255m) |
|---|---|
| Endpoint | Krossbu parkering (1,255m) |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 10h 11min |
| Distance | 16.0km |
| Vertical meters | 1,100m |
| Map |
|
| Ascents | Austre Kalven (2,034m) | 19.06.2005 |
|---|---|---|
| Midtre Kalven (2,030m) | 19.06.2005 | |
| Vestre Kalven (1,995m) | 19.06.2005 | |
| Skeie (2,118m) | 19.06.2005 | |
| Visits of other PBEs | Krossbu parkering (1,255m) | 19.06.2005 |
Denne turrapporten er skrevet av Erik Aaseth, og ble opprinnelig lagt ut på fjellforum.no
Bildene her på Peakbook er mine egne.
Turdeltagere:
Erik Aaseth
Roger Soleim
Erling Juul
Nils Haugene
Smørstabban 19.06.05 - På silkeføre under sommersol (tekst: Erik Aaseth)
Sen vår
"Kom mai du skjønne milde..." sang blåfrosne bedende barnestemmer på skolen 17. mai. Og mai kom - og gikk, men mild ble den aldri. Og juni forble like kald lenge. Men ordtaket har fortsatt rett det: Aldri så galt at det ikke er godt for noe! For med en slik vår, og årets snømengder i fjellet, så borger dette for skiturer helt fram til midtsommer, samt at våre vakre breer får et pusterom i drivhusklimaet...
Roger og jeg bestemte oss for Leirbreen og Smørstabban, der runden over tanngarden rundt breen var målet, over Kalven/2034, Skeie/2118, Veslebjørn/2150, Saksi/2189, Geite/2077 og Kniven/2133. Etter litt sondering på Fjellforum ang. adkomst på Skeie, så hang også Nils seg på turplanene. Han manglet nemlig fortsatt de to førstnevnte toppene, i sin ellers temmelig komplette liste. Vi har ikke truffet hverandre før, og det er artig med nytt turfølge! Søndag 12/6 ble avtalt, men denne forsvant i tåke og uvær. Pussig nok passet det fortsatt for oss alle også neste helg, så vi tok igjen peiling på skitur, søndag 19/6, to dager før sommersolverv... Og i mellomtiden dukket en ny forespørsel om forhold/følge opp på forumet, der Erling etterspurte følge over Leirbreen. Dermed var fjerde- og sistemann i turlaget påmeldt! Også han et helt nytt bekjentskap. Erling skulle forøvrig avgårde også lørdag, og gikk da Galdhø/2238 og Veslepiggen/2369.
Man leker ikke...
Lørdag 18/6 var en varm praktdag på østlandet, og faktisk den første riktige sommerdagen. Jeg snekret ny veranda, mens tankene vandret i fjellet. Utpå dagen pep det inn en sms fra Erling. Han sto da på Galdhø - der var det varmt, stille, blått og bra skiføre! Hva gjør man da? Jo, jeg retter ryggen og tørker svetten, myser langsynt over ballblomstenga mot Mjøsas blide sommerglitrende flater - og henter skia! Man leker jo ikke nordmann heller! Min shortskledde nabo så da ut som plukket rett ut av eventyret, himmelfallen, med øyne som tinntallerkner...
Vi møtte Nils ved Mjøsbrua, og samkjørte derfra atter til Rogers velvillige far i Vågå, som stilte huset til disp. for natta, for tre fjellhungrige farende fanter. Takk igjen, Olav og Helga! Derfra fór vi videre kl. 0515 neste morra, til Krossbu for å treffe Erling. Været var over all forventning, og sett fra dalen bar Kvitingskjølen sitt navn med rette der oppe under blåa. Ved Krossbu sto Erling og la på fellene, og snøen lå helt inn til støtfangeren på bilen. Det anget av vårsnø og fjorgraset langs vegkanten, og bortmed Leira plystret ei enslig heilo sin vemodige strofe i fjellmorgenen. Og i SØ raget svarte bratte tinder opp over breflatene, våre turmål for dagen var innen rekkevidde. Lekkert ja!
Strøken brefart
En telefon til Krossbu i forkant meldte om farlig bre, og at taulag var kategorisk påkrevd over Leirbreen. Vi rundet høyde 1669 mot brekanten, og kunne ikke helt fatte nødvendigheten av taulag. Snøen lå tjukk og fast som et støpt golv oppover flatene, så vi valgte å ta iveg uten tau, langs kvistruta over Leirbreens vestkant retning Kalven. Vi tok peiling på bandet mellom Kalven/2034 og høyden 1995 vestafor. Sola steg på himmelen, det var dørgende vindstille, og perfekt skiføre over den strøkne breen. Ingen fare å holde varmen oppi bratta mot Kalven nei! Må innrømme at stilongsen var noe overkill denne gangen. Det viste tauet til Erling seg å være også, for det kom aldri i bruk. Vi riktig storkoste oss i sommersola oppunder slagskyggen av Skeie, omgitt som vi var av gromtopper i alle retninger. Så det var en lett opprømt og gladlynt gjeng som skravlet seg sørover snøgulvet denne dagen. Kan man ha det bedre?
Bratt ja!
"Det var det året det var så bratt...", sang Øystein Sunde engang. Det er det fortsatt i Jotunheimen! Nedenfra breen så vi spor som gikk i snøbratta opp nordsida på Kalven. Vi nådde disse oppi lia, og fulgte dem til topps. Nils stakk også utom 1995-toppen - i tilfelle landhevingen etter istida ikke har stoppet ennå... Vi diskuterte her om fortoppen til Kalven (vesttoppen) kunne ha en PF > 10m. Det mangler i så fall ikke mye! Oppe fra Kalven er "luftfølelsen" formidabel, himmelhøgt over Smørstabbreens silkehvite hav sørover, der særlig Gravdalstind/2113, Uranostind/2157 (se bilde), Falketind/2068 og Stølsnostind/2074 fanger blikket. Også her er ryggene som så ofte ellers i Jotunheimen, snøbakke på ene sida, og svart stup på motsatt. Foran oss gnistret nå den hvite eggen østover mot Skeie/2118 og Veslebjørn/2150. Og bakerst hyttet Storebjørn/2222 sin veldige svarte knyttneve mot verden... Laaangt under oss på Smørstabbreen jaget fire langrennsløpere i dobbeldans over viddene i vårsola. Her oppe trekker det noe fra vest, så vi går i le på solsida, og tar en matbit, mens vi suger inn drømmehorisonten mot sør. Så fri, så høgt, så godt!
Vi slipper oss så etterhvert nordover ned bratta til breen innunder Skeie. Vi runder denne i slagskyggen utover Leirbreen, og opp igjen mot bandet mellom Skeie og Veslebjørn. Vi vet at langs egga fra bandet mot toppen på Skeie ligger et par leie hammere, så vi satser istedet på å finne et snøleie opp nordflanken på Skeie. Denne er virkelig bratt, stedvis opptil 70 grader vil jeg anta. Vi setter igjen ski og sekker oppunder flanken, og Nils tar teten oppover. Snølaget varierte fra 40-70 cm langs snørenna, med unntak over noen større stener/sva, som stedvis stakk opp i dagen. På disse lå kun 10 cm, og ga følgelig ikke fotfeste. Snøen var mjuk og skiktfri, så rasfaren ble vurdert til liten. Så klint inn i bratta som man blir stående oppover her, mister man fort oversikten, så i første forsøk kom vi opp for langt øst på egga, og møtte derved den nest siste av hamrene. Mulig vi kunne stiltret oss opp på bar og nær vertikal klippe på sørsida, men der er et laaangt og fritt svev under deg, da Skeie har et markert overheng på sørsida. Så med skisko/stegjern fristet ikke dette særlig...
Vi trakk derfor ned i nordflanken igjen, og traverserte denne videre vestover ca. 60 m, før vi tok opp mot egga på ny. I en blokk fant jeg her ei ganske ny sikringskile sittende i en sprekk. Opptaket de siste 3 m mot egga var litt kronglete, men alle mann alle klorte seg opp her. Stegjern var egentlig overflødig i mjuksnøen (kun jeg brukte slike), men isøksa var et måste som ankerpunkt under klatringen. Vi var nå ovenfor hamrene, og balanserte en liten bit langs egga, før vi i ubrutt snø kunne gå nordsida av bratta til topps. Yeei! Skeie i boks - dagens andre nye 2k-topp for oss alle. Herfra kneiser Sakse/2189 rett imot oss i NØ. Der borte observerte vi at et enslig lite menneskekryp som langsomt krøp opp snørenna mot toppen, forøvrig den eneste toppfareren utenom oss i området denne nydelige dagen. Vi observerte også at personen etterpå gikk videre over Geite/2077 (jada, jeg vet at den har skiftet navn - til ingenting!) og Kniven/2133. Ellers var særlig Skarstind, Galdhøpiggen og Heillstugutindene flotte herfra. Og fjernt ute i øst hildret som alltid lengselsfjellet Nautgardstind i solvarmen. Jeg tenkte da med tilfredstillelse på vinterens tidligere turer, og sa til meg selv at "der oppe har jeg vært...". Under nedstigningen fra Skeie gikk vi ikke tilbake over egga, men mer direkte ned i nordflanken fra toppen, og kom inn på våre spor fra oppturen først et stykke ned og østover i flanken. Deretter gikk vi ned igjen til ski og sekker nedmed brekanten, og Roger lekte seg med å skli ned siste bratta på baken i mjuksnøen. Huii - raskt og effektivt!
Værskille
Været holdt seg stadig bra, langt over pari i forhold til værmeldinga. Vi ble likevel enige om å droppe Veslebjørn nå. Nils hadde vært der før, mens Erling måtte snart ta hjemover. Roger og jeg ble raskt enige om at Veslebjørn kan vi ta med oss på en annen tur til bla. Storebjørn, så vi gikk for Bjørnungen/2110 i stedet. Mens Nils ventet på bandet mellom Saksi og Bjørnungen, gikk vi andre de drøye 100 hm til topps på Bjørnungen. Herfra ser Veslebjørn helt råtøff ut! Den står som Nils sa det "som ei diger brødskive på høykant", avgnagd av breene på begge sider. Fra toppegga på Veslebjørn gikk stadige ras ned på begge sider, særlig ned i den massive vindgryta på NV-sida. Tunge drønn larmet stadig utover Leirbreen derfra, mens slush-liknende ras også sopte ned på østsida av Bjørnungen, og i sørsida av Sakse. Kanskje like greit at vi drøyde Veslebjørn i dag likevel...
Etter Bjørnungen måtte Erling ta ivei på hjemturen. Han skulle kjøre "vesterleden" via Årdal og Filefjell hjem til Drammen. Vi sa "hadet" på bandet, og Erling skled iveg nedover Leirbreen. Nils, Roger og jeg tuslet så videre innunder Sakse. Nils valgte å vente også her, mens Roger og jeg stakk til topps opp snørenna. Oppunder hamrene før renna følte vi oss ikke helt komfortable. Tunge søkkvåte snøberg og skavler hang i bergveggen over hodene våre, og kunne komme ramlende når som helst. Småbekker rant og dusjet over oss fra bergveggene over renna, så vi trakk ut venstre, så langt vekk fra bergveggen som råd. Snøen var tung og kram, og veldig grei å gå i. Vi bemerket at renna ikke var på langt nær så bratt som nordflanken i Skeie. Vi kom greit til topps, der de siste 10 hm var noe mer isete og "grunne" enn i snørenna. Roger testet på Sakse sine nye stegjern, mens jeg gikk uten her. Akkurat på de siste 10 metrene var dog stegjern gode å ha. På toppen blåste det surt fra SV, og vi så nå at både Hurrungane og fjella vest for Sognefjellsvegen var borte i skydekke og nedbør. Fannaråken og Steindalsnosi forsvant mens vi betraktet dem. Sola forsvant samtidig bak skyene over Sakse.... Nedturen gikk raskt, halvt gående, halvt sklidende på leggene i snødjubden. Vel nede var avgjørelsen grei om å droppe Geite og Kniven. Nils var ferdig pakket, og seilte i forvegen utover breen, mens Roger og jeg pakket om utstyr, tok av fellene og på med jakkene. Idet vi aker etter ut Leirbreen, begynner det å regne... Herlig nesten syntes jeg, for jeg begynte å bli temmelig svidd nå, selv med faktor 12-15.
Retur med forviklinger
Vi når igjen Nils i duskregnet like før brua over Leira. Ved bilen tar vi på noen tørre plagg, og pakker utstyret. Jeg glemmer mobilen i sekken, som sjølsagt ligger innert og underst i bagasjerommet. Men skitt og, vi skal stoppe for en matbit i Lom, så jeg kan vente og plukke den fram da. Mens vi sitter og spiser i Lom, skrur jeg så på mobilen. Da piper det inn et par tekstmeldinger, samtidig som telefonen også ringer. Det er Erling. Han har fått motorstopp! Bilen står død langsmed Årdalsvegen 5 km sør for Turtagrø. Han har fått haik tilbake til Turtagrø, og avtalt rep. av bilen til uka med en mekaniker i Fortun. Bilnøklene er deponert på Turtagrø, og han har også fått haik videre derfra med noen langrennsløpere, tilbake til Sognefjellshytta. Nå gikk han og haiket langs vegen retning Krossbu... Siste bussen var gått, og ingen biler stoppet. Han spurte derfor ydmykt om hvor vi var, og om han kunne sitte på med oss? Det betød i så fall 40 min kjøring tilbake fra Lom til Krossbu, og atter tilbake ned Bøverdalen etterpå. Vi sa til oss sjøl at "Tenk om det var deg sjøl i en sådan situasjon? Man ville jo sette pris på litt hjelp!" Så valget var greit - vi snudde og returnerte til Krossbu. Der sto en hoderystende og lettet Erling og ventet...
En del forsinket kom vi oss omsider avgårde mot sør. Langs Vågåvatnet holdt det på å gå svært ille. En franskregistrert Mondeo forsøkte å kjøre forbi oss, mens en Mercedes Vito kom imot. Roger som kjørte registrerte forbikjøringsforsøket, så at dette kunne fort gå galt, og hogg på bremsene for at franskmannen skulle rekke forbi før vi møtte Mercedesen. Men franskmannen skjønte også at dette ikke gikk, og bremset også opp! Demed lå tre biler eksakt ved siden av hverandre idet vi møtte Merc'en. Gudskjelov lå en bussholdeplass presis på møtepunktet, og Merc'en unnvek kollisjonen ved å styrte ut på holdeplassen. Et halvt sekund etterpå var denne langt bak oss, og franskmannen langt foran. Men dæven døtte - det var nære på!
Erling hadde ingen kollektive reisealternativer hjem, alt var for sent, alt var gått. Han ringte kona, søstera og div. kjenninger for om mulig å ordne en skyssmulighet, men uten hell. Det endte med at han ble med Nils til Nittedal, og tok derfra taxi til Oslo, for omsider å komme hjem til Drammen kl. 2 på natta... Vi antok på Lom å være på Biri (der bilen til Nils sto) kl. 2230. Det stemte perfekt, bommet med 30 sekunder! Derfra tok Roger og jeg Mjøsbrua hjemover, mens Nils og Erling dro vestsida videre retning Nittedal. Fornøyde vinket vi "hadet" i rundkjøringa, etter en nydelig dag i Norges vakre fjellverden. Så takk for turen godtfolk, håper vi kan gjenta dette snarlig! Fasiten ble, foruten spenning og mektig natur, fire nye 2k-topper - og to nye venner! Ingen dårlig beholdning det, på en forsinket vårdag på ski innunder sommersolverv!
User comments