Topptur til Torstadnakken (06.02.2015)

Det ble Sogndalshelg med en gjeng på 13. Vi hadde booket oss inn på trivelige Sogndal Lodge, og utover torsdag kveld/natt ankom det ene følget etter det andre etter en litt ruskete tur over Hemsedalsfjellet. Værutsiktene for helgen var ikke de beste, og skredfaren var betydelig (grad 3) i det som fantes av himmelretninger. Vi tenkte med andre ord å ligge unna alt terreng som var for bratt og valget falt derfor på Torstadnakken den første turdagen. Det var en tur helt etter mitt hjerte, for med et kne som fortsatt var vondt etter vinterturen to uker før OG med tanke på at jeg fortsatt er i en slags innlæringsfase når det gjelder parallellsvinger og slikt som har med nedoverkjøring på andre ski enn fjellski å gjøre, var det i grunn greit med litt slake bakker.

© Angjerd Amb

Fredag hadde den beste værmeldingen, så det var bare å komme seg tidlig opp og utnytte dagen. Jeg og romkameraten var oppe litt før sju og satte på stereoanlegget for fullt for å få liv i forsamlingen. Det funket sånn noenlunde, men ting tar tid når man er mange på tur. Målet var avreise klokka 8, og det gikk nesten. 20 minutter etter skjema var vi på vei innover Sogndalsdalen. Vi møtte på en liten hindring da vi tenkte vi skulle krysse elva over brua like ved Hodlekve – det viste seg at skiltet med «veien stengt for gjennomkjøring» faktisk var til å stole på. Med en manglende meter eller to i enden av brua var det ikke annet å gjøre enn å snu og kjøre rundt Dalavatnet i stedenfor. Brøytekantene var høye og det var ikke mange muligheter for parkering langs veien. Det endte med at vi måtte banke på døra til et av husene i Svedal og spørre pent om vi kunne stå på parkeringsplassen der og heldigvis for oss var husets beboer veldig gjestfri.

Så var det bare å klisse på fellene, og da oppdaget én i følget at fellene hans hadde blitt glemt igjen på senga i lodgen. Han dro tilbake for å hente dem (og i samme slengen kjøpe blomster til fruen som hadde latt oss parkere tre biler på plassen hennes), mens vi andre skrudde på skredsøkerne og begynte å labbe oppover. Det begynte ganske grått, men oppe ved Grøssete lettet det gradvis og fjellene rundt oss trengte seg fram fra skydekket. Fint og flott. Jeg var storfornøyd med at ikke alle gikk like fort som førstemann, for da ble det masse tid til fotografering uten å måtte løpe seg halvt i hjel for å ta igjen flokken.

© Angjerd Amb

På flata ved 1328 moh hadde vi lunsjpause før vi gikk videre mot toppen. Noen hundre meter lenger vest kom vi til en liten bolle i terrenget, og i den ene enden var det en ganske bratt knaus som så litt ekkel ut i tillegg til at det var en skavl til høyre for den som det også var litt vanskelig å bedømme omfanget av. Rett forfra så det ganske bratt ut, men da vi gikk opp litt nordøst for disse «hindringene» viste det seg å være grei skuring likevel. Så var det bare å fortsette oppover. Vi kom etter hvert til en varde som alle som ikke gikk med GPS og kart trodde var toppen. Her var det mange som igrunn var fornøyde med turen og ville kjøre ned. Det var visst for flatt til å fortsette videre, i tillegg var det ikke sikt noe mer, for vi hadde gått inn i tåka som lå rundt toppen. Sjokkskade! Heldigvis var Morten med på tur, så vi allierte oss og ble enige om at vi to skulle i alle fall helt til toppen. Siden Morten også var en av sjåførene (så hendig) foreslo jeg at de som ville kunne snu, men at vi måtte ha med oss to til hvis alle skulle få skyss hjem, og så begynte vi bare å gå videre. Resten av gjengen fulgte faktisk etter, så vi var litt fornøyde med taktikken. Vi kom til varden på 1553 moh. Der trodde alle at vi nok en gang var på toppen, men i stedenfor å gjengjelde high fiven til han ene pekte Morten rolig bort på toppvarden som akkurat da stakk fram fra tåka: «toppen er der» sa vi, og så gikk vi fast og bestemt videre. Denne gangen fungerte ikke mytteriet likeså bra, men til vår store overraskelse var det faktisk fire skikkelser som kom etter oss. Dermed var vi seks stykker som omsider fant den riktige toppen av Torstadnakken, og selv om utsikten bestod av en diger snøklumpvarde og lite annet, var vi godt fornøyde Morten og jeg. Nå kunne vi til og med spise dobbelt opp med toppseigmann, haha!

Det ble riktignok litt flatt for oss etter at vi hadde tatt av fellene, men hva gjør vel litt ekstra anstrengelser for å komme seg til nedkjøringen? Jeg var nervøs for hvordan kneet skulle oppføre seg, men det gikk overraskende greit. Trikset var å for all del unngå ploging (det var vondt). Da vi kom ned til den bratte knausen igjen, kunne vi se at de andre hadde lagt sporet rett under denne – antakeligvis for å slippe unna oppoverbakken man fikk dersom man kjørte utenom. Vi var ikke helt enig i den vurderingen, så vi kjørte mer eller mindre samme vei som vi kom opp. Det ble riktignok litt ekstra kaving uten feller, men da var vi i det minste på den sikre siden. Lyset var fantastisk vakkert, men dessverre hadde jeg kameraet i sekken fordi jeg hadde ressonert meg fram til at det var lurt med fullt fokus på skiene. Derfor ble det heller ingen bilder fra nedkjøringen. Akk, ja. Videre holdt vi litt lenger vest for løypa vi tråkket oppover før vi kjørte nedover mot utløpet av Stenageimsvatnet. Der var det litt bratt, så vi kjørte én og én for sikkerhetsskyld. Nedenfor Grøssete igjen hadde jeg et skikkelig tryn med hodet rett ned i snøen, men kneet overlevde og snøen var myk så det var ikke så farlig. Mens jeg holdt på å kave meg opp og Morten stod og ventet, kom det en kar kjørende. Han var på tur uten mål og mening og skulle egentlig bare sjekke om vi var kjentfolk, sa han. Vi slo av en prat og da Morten og jeg skulle videre nedover for å ta igjen resten av følget, tok han likegjerne på seg fellene sine og gikk oppover igjen. Fascinerende. Vi tok igjen de andre og jeg grudde meg til den siste nedkjøringen i skogen. Det var så mye trær der og svingradiusen min er så stor. Likevel gikk det over all forventning og jammen kom jeg meg ned uten å herpe kneet. Utrolig deilig med en tur uten skader, og for en dag det hadde vært! Jeg var rett og slett hoppende glad. Livet er på sitt beste på dager som denne.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb