Vinterforsøk på Glittertind (23.01.2015)

© Angjerd Amb

Jotunheimen i januar

Vi stakk til Jotunheimen på vintertur, nærmere bestemt retning Glitterheim og Glittertind. Jeg måtte en tur innom DNT-butikken før avreise og mannen bak skranken pådro seg lettere sjokkskader da han lurte på hvor jeg skulle på tur og jeg svarte. Etter at han forsiktig og taktfullt gjorde meg oppmerksom på at Glitterheim var vinterstengt og jeg like forsiktig og taktfullt informerte om at vi skulle bo i telt og bære maten vår selv, så sjokkskadene ut til å avta noe.

Vi kjørte fra Oslo på ettermiddagen, så det var naturlig nok mørkt det siste stykket inn mot Russtangen. Der var det like før turen fikk en brutal slutt før den hadde begynt, i det en mega-elg brått hoppet ut i veibanen. Passasjeren i forsetet skvatt høylytt, holdt seg for hodet og ventet på smellet mens sjåføren så vidt greide å unngå dyret, og katastrofen ble avverget før passasjeren i baksetet fikk med seg årsaken til alt oppstyret. Etter nesten-elgkatastrofen var det ikke lange kjøreturen igjen og vi parkerte på campingen ved Heimsand. Vi ringte eieren og spurte om vi kunne stå på den brøytede plassen der, og det var null problem. Supert! Etter at fjellskiene var på og alt var klart gikk vi i vei innover Russdalen i lyset fra hodelyktene. Vi holdt oss på sørsiden av Russa og etter en 5-6 kilometer sjekket vi om det var mulig å krysse elva. Det viste seg at den var åpen både her og der, og kryssing i mørket var derfor uaktuelt. Det ble til at vi slo leir for natten, like sørøst for Saubue. Der var det snø nok til at vi akkurat så vidt fikk ståhøyde i kuldegropa. Innen mat var fortært og tenner pusset var klokka 01.30.

Morgenen etter var vi av gårde litt over ni. Det var jo en viss distanse som skulle tilbakelegges, så tempoet var litt høyere enn jeg er vant til på skitur med tung oppakning. De andre var romslige nok til å tråkke spor uten å gjøre noe stort nummer ut av det, så jeg greide å holde følge i begynnelsen. Vi holdt oss på sørsiden av Russa hele veien til Russvatnet og krysset helårsbrua der. Vi var litt usikre på isen først, men så oppdaget vi at det var satt ut kvister og det tok vi som et tegn på at det var trygt å ferdes over Russvatnet. For sikkerhetsskyld holdt vi litt avstand hele veien over vannet, men ingen av oss gikk igjennom. Ved Tjønnholodden gikk vi opp fra Russvatnet til skaret mellom Austre- og Vestre Hestlægerhøe. Der var det en del løssnø og tidvis tungt å tråkke. Sola begynte å gå ned da vi stod i skaret og så ned på Glitterheim og opp på Glittertind. Jeg tror egentlig ikke noen av oss tenkte at vi kom til å rekke opp til toppen, men det var likevel ingen grunn til å stoppe før det ble mørkt. Nedkjøringen var myk i silkepudder. Vi gikk ikke innom Glitterheim, men fortsatte oppover mot Glittertind. Det begynte å blåse opp. Så kom mørket sigende. Jeg hadde for lengst gått tom for krefter, og var megatreig oppover bakkene i mørket og vinden. Hodelykta til førstemann skinte laaaangt oppi der. Ved en flate på 1800 moh kom vi vel egentlig fram til at det ikke var noe poeng i å fortsette, så da var det bare å få opp teltet så fort som mulig. Utover kvelden økte vinden på. Det var såpass med turbulens i forteltet at det trivelige stearinlyset jeg hadde drasset med ikke ville holde seg brennende, og det bråkte godt i teltduken. Etter middag og litt avslapping i soveposen gikk vi ut for å forsterke leveggen og stramme bardunene. Vindstyrken var rundt liten kuling, men over snøføyka var det helt stjerneklart. Ganske magisk å stå der ute, helt alene i disse deler av Jotunheimen, godt pakket inn i varme klær, glo på stjernene og kjenne vinden ruske i skrotten. For en kveld! Og for en tur!

Det løyet i løpet av natta og var nesten vindstille da vi våknet, men fornuften tok overhånd og toppstøtet ble skrinlagt. Vi skulle tross alt gå alle de 27 kilometerne tilbake til bilen OG kjøre tilbake til Oslo. Nedover bakkene igjen var det vindpåvirket snø som ikke bar helt over alt, og med 23 kg på ryggen kan jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg hadde full kontroll nedover. Noe som gikk greit nok de første fem gangene jeg tryna, men ikke den siste gangen. Da var det full krise, for det nymoste kneet (som fikk seg en trøkk i romjula) ble vridd på ny. Det var ikke helt bra. Først gjorde det så vondt at jeg ble redd for at jeg ikke skulle komme noen vei videre, men etter litt snørr og tårer roet den verste smerten seg, jeg fikk av meg sekken og karret meg opp. De andre kom til unnsetning akkurat i det jeg fant ut at det i det minste gikk an å belaste kneet. Den siste nedoverkneika gikk jeg til fots med skiene på sekken og i bunn av bakken satte jeg meg til å surre på en støttebandasje mens de andre gikk bort mot Glitterheim for å sjekke mulighetene for å ringe etter hjelp. Jeg ville ikke bli reddet. Samtidig var jeg i grunn ganske bekymret for tilbaketuren. Det er langt med 25 kilometer når man ikke vet hvordan kneet vil oppføre seg. Jeg ville egentlig også innom Glitterheim, for jeg har aldri vært der, men det ble ikke sånn denne gangen. De andre kom tilbake og kunne fortelle at nødbua var åpen og at det var ved der, men at det verken fantes dekning eller nødtelefon. Det ble forsiktig nevnt som alternativ at jeg kunne parkeres i nødbua. Jeg ville absolutt ikke bli igjen der for å vente på at de andre skulle gå hele veien tilbake og ringe etter hjelp til meg. Så da var det bare å stålsette seg for turen hjem igjen. Det var vondt, men det gikk. Vi gikk mer eller mindre den samme veien tilbake, men la nedkjøringen fra skaret slakt på skrå slik at vi kom ned på Russvatnet så langt øst som mulig. Da vi kom tilbake til bilen var klokka seks og jeg var i oppløsning. Det ble gruppeklem og tørre klær, og etter hvert også burger og cola på bensinstasjonen. Livet ble straks litt bedre og alt i alt var det en fantastisk flott tur i kuldegrader, ødemark, snø, så fint lys som det bare kan være i januar, og ikke minst en tur i veldig godt selskap.

© Angjerd Amb