Min første alenetur til fjells! (19.07.1994)  

Jeg var ikke akkurat tidlig ute med å gjennomføre min første fjelltur helt på egenhånd, 18-årsdagen var passert med ca 5 ukers margin. Men det har generelt kosta meg endel tid å bli "verdensvant" her i livet, og denne turen hadde jeg sett fram til med skrekkblanda fryd de siste ukene.

Togreisa utvikla seg til å bli noe jævla drit, for jeg trudde vogn 4 betydde den vogna som befant seg som nummer 4 fra lokomotivet. Først noen år seinere skjønte jeg opplegget med vill-vest-nummerering av vogner. Det var iallfall et mas uten like med sure folk som maste om plassen sin enda jeg jo følte at jeg først hadde riktig nummer og seinere ikke kunne noe for at jeg ble flytta rundt på måfå.

Så vanvittig herlig å komme seg ut av toget ved Haugastøl!! Brenn i helvete ditt jævla dritt-tog og alskens samfunnsfaenskap! Nå er jeg endelig på fjellet, og været er knall! Og så godt som det lukter av lyngen her oppe da! :) Sivilisasjonen er allerede et stykke unna, og heiloens monotone lyd ønsker meg velkommen til fjellheimen. Det gjør godt å lange ut og føle at Hallingskarvet gradvis kommer nærmere. Det er jo ingenting å være redd for detta! Mor og ikke minst far er jo alltid så redde for alt som har med fjell å gjøre, og far pleier å skvette spesielt godt når navnet Hallingskarvet blir nevnt. Ikke måte på hvor mange som har stryki med der oppe i åras løp, enten frosset ihjel eller gått utfor stup i skodda... Nei dette er jo bare idyll, og jeg skal bare til topps hvis været er knall.

Etter noen timer kom jeg til starten på stigninga opp mot Folarskardet. Jeg hadde vel i utgangspunktet bestemt meg for å slappe av her på flata og vente med Folarskardnuten til dagen etter. Så jeg rulla ut underlaget og lagde meg litt mat og nøt livet. Plutselig ble jeg var en liten bevegelse, var det ikke en småtass som lurte på meg? Joda, et søtt lite lemen. :) Kort tid etter kom et annet lemmen i full fart og gikk løs på det første. Ja dere var nå noen fine krabater!

Jeg ble visst litt rastløs likevel jeg. Mon tro om det ikke skulle la seg gjøre å komme til topps allerede i kveld? Jeg la i vei og brukte ikke lange tida opp til skardet. Herfra ble det verre, for den bratte snøfonna var ganske hard, og jeg syntes ikke jeg kunne finne en vei utenom. Prøvde meg forsiktig fram og satte hjertet i halsen ved et aldri så lite glipptak, men rutsjet ikke særlig langt. Det delvis islagte vannet der nede så nifst ut.
Jeg pusta ut og fortsatte videre til topps uten store problemer. Nå hadde solnedgangen så smått begynt å gjøre seg gjeldende. Men hva med den varden der i nord, så det ikke ut til å være høyere der? Jeg gikk bort til det jeg nå vet er Nordøstre Folarskardnuten bare for å konstatere at nå så hovedtoppen høyest ut.

Jeg fortet meg ned igjen, gruet meg skikkelig til snøfonna. Men med god trinnsparking med ryggen ut fra fjellet gikk det overraskende greit. Jeg kom meg ned til plassen min og sovna ganske fort.

Dagen etter opprant med det samme fine været, og siden jeg nå følte meg modigere fordi jeg kjente veien bar det til topps på Folarskardnuten igjen. Så noen lemen på veien mot snøfonna som forøvrig opplevdes helt problemfri denne gangen. Jeg gikk på alt jeg hadde og tok ikke en eneste pust i bakken før jeg nådde toppvarden. Nå skulle jeg kose meg! Utsikten var så full av renhet til tross for ensformigheten. Hardangerjøkulens hvite kappe var til å spise opp! I nord kunne jeg drømme meg bort til Jotunheimens herlige rike, det eneste jeg måtte sette fingeren på var at man på Folarskardnuten faktisk har kommet for langt mot vest til at vinkelen mot Storen blir optimal, den var liksom ikke helt Matterhorn lenger sånn som jeg så den fra Høgeloft året før. Resten av ryggen var imidlertid den samme.

Jeg slappet av helt til rastløsheten tok overhånd og tok fatt på nedturen. Men jeg ville ha mer, så da jeg var tilbake i Folarskardet rusla jeg østover ryggen, jeg ville jo ha med 1905-toppen også. Det jeg ikke hadde tenkt på var å ta med nok drikke. Etterhvert gikk jeg tom og sikta meg inn på ei markert høyde langs nordstupet. Her var det fint! Jøss, finnes det egger i Buskerud? Det var da virkelig en skarp og bratt egg som førte ned mot den nordre og nedre delen av Folarskardet. Her la jeg meg til og dormet av en tre kvarters tid.

Jeg droppet tanken på 1905-toppen. Var så forferdelig tørst! Det rislet vann rett i nærheten, men det var utafor min rekkevidde langt under steimassene. Jeg fikk se å komme meg ned til lavlandet igjen.

Helt uttørka fikk jeg endelig slurpa i meg vann i rikelige mengder i nærheten av soveplassen min. Etterpå rusla jeg rolig tilbake til Haugastøl. Det var vemodig å ta farvel med fjellet, og jeg grua meg til togturen hjemover. Denne gangen forløp den mirakuløst nok uten problemer. :)

Men dette var ikke bare begynnelsen, først 5 år seinere gikk jeg alenetur i fjellet på ny. Ting gikk litt trått disse åra...