Heftig travers over Mjellefjellet i november (16.11.2014)

Isete underlag og bratte snøflanker. "Hjelp! Æ vil ikke dø"

Ny helg og ny tur. Dagen i forveien spurte jeg Sven Are om han var giret på traversen over Mjellefjellet. Jeg hadde lenge vært giret på denne. Han var som vanlig giret. Søndag morgen klokken 08.15 stod jeg opp og gjorde meg klar. Deretter syklet jeg ned til City Nord (Nordlands største kjøpesenter). Her låste jeg sykkelen og ble plukket opp av Sven Are, Joachim og Kristoffer. Joachim var så grei å skulle gi oss skyss inn til startstedet. Han skulle ikke være med på turen. Kristoffer derimot, skulle bli med. Han er en kjenning av Sven Are fra militæret. Han var en kontigent før oss og på samme grensestasjon som Sven Are. Han studerte nå friluftsliv på UIN. En grei kar og ekte Trømsøværing som ikke er redd for å si sin mening om ting.

© Endre Myrdal Olsen

Joachim slapp oss av ved Ragnhildstigan. Her starter stien opp til Litltinden, som er den første av toppene. Vi gikk ikke langt innover før vi måtte stoppe opp og beundre synet av Steigtinden Nord. Det var helt vanvittig. Jeg vedder på de fleste hadde tippet alpene, om jeg hadde lagt ut bildet og latt folk gjette. For herfra ser den virkelig høyalpin ut. Kontrastene med furuskog rundt oss her vi stod, gjorde synet ekstra spesielt.

Været var nydelig i dag. Ikke en sky var å se. Det var vindstille og mildt attpåtil. Perfekt. Over tregrensen var føret som forventet. Isete og sleipt. Jeg begynner å bli skikkelig lei av å konstant vurdere selv de minste steg jeg tar oppover. Feilvurderer man oppover dette føret, sklir man. I tillegg er de "tørre" steinene slett ikke tørre. De har et tynt og usynlig islag over seg. Neste gang skal stegjern og isøks med. Det ligger selvsagt hjemme foreløpig, men etter jul blir det annerledes.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi kom etterhvert opp på Litltinden. Nå hadde solen stått opp og utsikten var fantastisk. Lofotveggen synes bedre nå som det er kaldt og klart i luften. Tindene strekker seg opp fra disen ved havet. Nydelig. Det som imponerte meg mest, var Steigtinden Nord. Herfra er den så lik Halfdome i Yosemite, at det er vanskelig å fatte hvor like to topper kan være. Jeg er seriøs. Fra denne vinkelen er det ikke mulig å merke forskjell. Videre mot Valviktinden så det også nydelig ut når den nå badet i morgensol. Vi hadde også utsikt mot Kjerringøy, som visstnok skal være et flott område for toppturer.

Vi tok en matpause her før vi fortsatte videre. Noen litt luftige partier med isete underlag. Her måtte vi trå varsomt. Etter å ha gått over den lille knausen på vestsiden av Litltinden, gikk vi plutselig i en felle da vi var på vei ned i skaret mot Valviktinden. Her møtte vi på et dropp på 2 meter. Veldig utsatt. Sklir man, kan man falle ned i Valvikdalen på sørsiden. Jeg valgte derfor å se etter muligheter på nordsiden. Vi snirklet oss nedover på den glatte skaresnøen og jeg fant en vei ned et parti mot et snøfelt lenger nede. Litt utsatt og en liten travers, men ikke de store utfordringene. Da jeg hadde passert snøfeltet vantet jeg på de andre. Da Kristoffer så hvor jeg hadde gått ned, spurte han på godt nordnorsk "Har du selvmordstanker Endre?" Komisk. Jeg lo og måtte svare fint tilbake "Nei, det er ikke så heftig som det kan se ut ovenfra".

© Endre Myrdal Olsen

Da alle hadde kommet over, måtte vi gå litt opp igjen for å komme til skaret. Herfra måtte vi stoppe og beundre utsikten tilbake mot Litltinden. Sørveggen her er jammen en heftig klatretur. Videre oppover mot Valviktinden gikk det radig. Solen hadde smeltet det meste av snølaget her. På toppen fikk vi øye på en gruppe på fire som kom gående over Breitinden. På vei ned fra Valviktinden traff vi på dem midt i bakken. Det viste seg å være en gang fra klatreklubben. Vi stod og snakket en stund. De hadde stegjern og to klatreøkser hver. De forklarte at de hadde startet fra Mjelle og med stegjern hadde de ikke hatt noen utfordringer oppover. Jeg var veldig misunnelig nå. Snille som de var, lånte de oss en isøks hver. Det er en av tingene som er det flotte med folk i dette miljøet. Man er vennlige og stoler på hverandre. Jeg forklarte at det ville være for snilt av dem, men de insisterte. Jeg fikk nummeret til en av dem og vi takket og bukket. Nå ble ting fort mye lettere. Jeg hadde savnet en isøks hele veien på de bratteste partiene. Det var ikke så bratt at det var helt uforsvarlig å gå over. Da hadde vi selvsagt ikke gått over. Vi var forsiktig og hadde kontroll, men en isøks gjør ting mye enklere.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

På Breitinden ventet jeg på Sven Are og Kristoffer mens jeg tok en matpause. Sven Are og Kristoffer hadde begge støvler som ikke var så godt egnet for høyfjellet. De hadde derfor større problemer med å sparke steg i den harde skaren. Vi gikk videre ned mot skaret til Mulstrandtinden. Her begynte terrenget å bli mer utfordrende. Bratt, glatte steiner og lange snøfelt med is og skare som måtte traverseres. Jeg kom meg relativt raskt over. Sven Are og Kristoffer måtte derimot ta seg god tid bortover. Jeg satt meg ned og ventet. Jeg ventet en god stund. Mørket kom og Sven Are tok fram hodelykten sin. Kristoffer hadde ikke hodelykt og de behøvde nå mer lys. Jeg tok med meg isøksen og traverserte bort til dem. Jeg byttet isøks med Kristoffer. Hans hadde spade på andre siden. Denne var mer effektiv å lage steg med enn en hammer som jeg hadde. Jeg hakket nå steg for steg som Sven Are og Kristoffer brukte. Det gikk nå litt mer effektivt. Det er selvsagt ikke mål om å gå hurtigst mulig. Man skal ta ting i et tempo som man er komfortabel med. Å haste i slikt terreng kan fort få fatale konsekvenser.

© Endre Myrdal Olsen

Situasjonen var i grunn veldig komisk. Kristoffer hadde et ord som han brukte x antall ganger på denne turen. "Lys". Hver gang meg eller Sven Are beveget hodet, så han ingenting. Vi måtte derfor bytte på å lyse veien videre for ham. Vi kom oss etterhvert over mot der sekken min stod. Det var helt bekmørkt nå. Det var derfor ingen grunn i å sette opp tempo for å komme seg ned før mørket tok oss igjen. Nå tok vi oss god tid. Vi gikk nå opp på Mjelletinden, deretter Mulstrandtinden. De minste toppene på denne ryggen. Det var fantastisk å skue utover havet nå som det var mørkt. Nå så vi lys fra alle hus og båter. Til og med lysene fra hurtigbåten som kom fra Svolvær. Plutselig kom nordlyset. Fantastisk. Første gang jeg står på en fjelltopp og ser på nordlys. Her oppe er det ingen lys rundt som forstyrrer. Vi kunne derfor nyte det klare og flotte fargespillet. Så klart som det kan bli. Dette skapte en fantastisk avslutning på turen. Da lysshowet tok av, startet vi på nedstigningen. Vi fulgte sporene til gruppen vi hadde truffet. Nå skulle vi ned en bratt snørenne. Sven Are ville vi skulle finne en annen vei, men jeg forklarte at jeg hadde forhørt meg om denne ruten, og de sa det gikk helt fint å ta seg ned her. Vi hadde egentlig ikke så mange andre muligheter.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Litt snø og is i starten, deretter steinur med tørre steiner som vi kunne sprette nedover på. Siden Kristoffer ikke hadde hodelykt, måtte han gå i mellom oss. Stadig hørte vi "lys" og "mer lys". Hodelykt blir vel husket neste gang. Ved tregrensen kom vi rett inn i tett vegetert terreng med busker og trær. Her var det bare å passe på øynene. Skal si denne turen har vært krydret med litt av hvert. Det er slik det skal være. Vi snirklet oss nedover mellom trærne og kløv ned noen små partier. Etterhvert var vi nede og fulgte nå en sti ut til Mjelleveien. Her kom Kjetil og hentet oss. Nå ventet deilig middag og dessert hos Sven Are etterfulgt av film og besøk av Jenny og Hennika. Tusen takk for en fantastisk tur Sven Are og Kristoffer.

© Endre Myrdal Olsen

GPS

Start date	16.11.2014 10:12 (UTC+01:00)
End date	16.11.2014 19:24 (UTC+01:00)
Total Time	9h 12min
Moving Time	3h 38min
Stopped Time	5h 33min
Overall Average	0.7km/h
Moving Average	1.9km/h
Distance	6.9km
Vertical meters	869m