Steinflytinden & Høgdebrotet (10.09.2002)  

September viste seg fra sin beste side da Hans Petter og jeg parkerte på nordsiden av Valdresflye, langs Rv51 ved Heimdalsmunnen. Lite vind, klar luft og nærmest skyfri himmel. Målet for dagen var Tjønnholstinden, og spesielt Steinflytinden (2318), som ser så stilig ut fra Tjønnholstinden (2330). I tillegg ville jeg se om det var mulig å ta seg ned til Eggen (2045) via ryggen fra Høgdebrotet (2226).

Fra bilen langet vi ut vestover. Første hinder ble Leirungsåe. Der elva renner litt roligere vest for Raudhamran (1437) fant vi ut at vi ville vasse over. Vi så ikke umiddelbart noe sted vi kunne steingå elva, så da tok vi av fjellskoene og festet de på sekken. Det var imidlertid svært ubehagelig å gå barbeint i elva pga. steinete bunn. Da kom teleskopstavene nok en gang til nytte. Ved å avlaste vekten vår ble det ikke så vondt å tråkke på steinene. Disse stavene har gjennom årenes løp vært nyttige på mange forskjellige måter.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nå kom dagens lange, seige motbakke. Jevnt og trutt gikk det oppover mot Steinflytinden (2318). Vi tok en pause på høyde 1952 sør for Steinflybrean. Da vi nærmet oss Steinflytinden la vi merke til at det hadde gått et ras ned på Steinflybrean fra øststupet på Steinflytinden (2318). Steinblokker store som hus lå nede på breen. Vi snakket om at det hadde vært stilig og sett det raset live. Noe brattere stigning siste 200 høydemeterne opp til Steinflytinden (2318), som vi ankom i et fantastisk høstvær. Selve toppen er litt vrien å komme opp på. En diger og rund stein utgjør toppen. Den er akkurat så høy og med så lite tak og fotfester at må man jobbe litt for å kunne si at man har stått på selve toppen. Vi kom oss opp ved å gi hverandre en hjelpende hånd, og nøt den nydelige utsikten en stund.

Siden jeg hadde vært på Tjønnholstinden tidligere (i 1990), var ikke jeg så ivrig på å komme på den toppen igjen. Jeg husker fra den gang at toppen på Steinflytinden virket så stilig sett fra Tjønnholstinden, så derfor ble det til at Hans Petter tok med seg kamera bort til Tjønnholstinden. Jeg hadde nok blitt med til Tjønnholstinden jeg også, hadde det ikke vært for at jeg ønsket et bilde av meg stående på Steinflytinden sett fra Tjønnholstinden. Nå fikk jeg meg også en god og lang pause mens Hans Petter jobbet seg bortover eggen. Det er ingen "walk in the park" på Tjønnholstindens toppegg. Den er litt for uryddig til det, men Hans Petter kom greit bort. Vi hoiet og ropte til hverandre mens Hans Petter knipset bildet. Han kom seg tilbake til Steinflytinden uten problemer, og så vandret vi østover snøeggen og deretter nedover mot Høgdebrotet (2226).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Før Høgdebrotet svingte vi til venstre, og kom oss ned dit hvor det bratner skikkelig til og ryggen til Eggen (2045) begynner. Litt nedover ble det fryktelig bratt, med lite tak så langt vi klarte å se ovenfra. Nei, her fikk vi dårlig magefølelse, og hadde ingen store problemer med å avbryte videre ferd mot Eggen (2045). Vi tok i stedet en matpause, og ruslet deretter opp på Høgdebrotet (2226).

© Nils Haugene

Nå hadde vi plutselig noe bedre tid, og nøt en lang pause på Høgdebrotet. Vi hadde ikke mer på programmet, annet enn å komme oss til bilen igjen.

© Nils Haugene

På tilbaketuren holdt vi kursen nokså rett ned mot Svarthåmårbue nede i Leirungsdalen. Nord/nordøst for Raudhamran (1437), hvor Leirungsåe deler seg, så vi etter et sted å komme over elva, men det virket ikke enkelt. Ikke tørrskodd i hvert fall. Nå orket vi ikke å styre med å ta av fjellskoene, og så vasse barbeint over. Vi hadde jo ikke langt igjen til bilen nå… Da vasset vi likeså godt over med skoene på beina. Vi hadde skift i bilen, så det ble bare et par kilometer med søkkvåte sko. Det var imidlertid langt dypere der vi gikk enn hva det virket som, så vannet gikk oss opp på lårene på det dypeste. Vi begynte å kjenne strømmen i elva, men det rant heldigvis sakte der vi krysset.

Det var selvfølgelig en lettelse å få på tørre sokker og joggesko da turen var over. Mørket begynte sånn smått å senke seg da vi rullet over Valdresflye, med kurs mot Oslo. En klar og fin septemberkveld avsluttet med dette årets turer til 2000-meterne for min del.