Solotur Austre Memurutinden - med stortåbrudd (07.08.2013)

Hadde hatt en hviledag på hytten etter 2 dager på Dovrefjell. Kjente at kroppen begynte å fungere etter en heller dau start på turen til Olavsbu for en liten uke siden. Hadde tenkt meg langt på tur i dag, så tidlig start fra hytten, ville ta en tidlig båt fra Gjendesheim til Memurubu. Ble imidlertid hindret av asfaltering av veien øst for Bitihorn og ved ankomst Gjendesheim var kaia full av potensielle Besseggenvandrere. Adrenalinet var godt over basalnivå da jeg endelig kom med båten ca kl 09.30. Fikk meg rom på Memurubu for natten og avtalte med Svein hvor jeg hadde tenkt å gå og at han ikke måtte etterlyse meg FØR kl 2300. La i vei langs stien ved Memurua i godt tempo, hadde den gang jeg gikk Surtningssuene gått over Raudhamran og husket det som slitsomt med en del opp og ned. Det gikk radig oppover Memurudalen, i bra vær og på god sti. God utsikt mot Svartdalsbreen hvor vi hadde gått ned etter den flotte turen til Mesmogtind og Langedalstind drøye 2 uker tidligere. Etter jevn slak stigning traff jeg så stigningen som begynte både brått og bratt. Her stiger det bratt 900-1000 høydemeter helt opp til Surtningssue. Et godt stykke oppe så jeg folk og skjønte at jeg snart var inne på stien som kom fra Raudhamran. Etter ca 4 timer var jeg nesten kommet opp til steinhytta under Surtningssue og skrådde nordøstover i nordvestflanken av -Sue med retning bandet mot Søre Blåbreahøe. Dette gikk jo strålende, en av disse dagene da kroppen lystrer bare den får mat og drikke. Lettgått over Søre Blåbreahøe, uvanlig småsteinet ur som var lett å gå på, i alle fall der jeg gikk. Greit også til Nordre Blåbreahøe selv om grovere urer nå. Langt nede på Blåbreen stor flokk med rein som kjølte seg ned, eller hadde et fristed for innpåslitne innsekter. Halvskyet vær, best i vest, en del skyansamlinger i øst, også i dalene mellom tindene.

Etter å ha inntatt niste nr 2 for dagen nord for N Blåbreahøe fortsatte jeg videre mot Sørvestre Styggehøbreatinden, som jeg visste hadde en luftig klyveegg ut til toppen. Så at det hadde samlet seg en god del skyer nå, spes. på nordsiden, og tenkte at braker tordenen løs akkurat når jeg er på eggen, vil ikke det akkurat være mitt ønskescenario. Med vanlig fokus på hvor plassere bena og hvor få gode tak, gikk det greit å komme over, toppen av eggen var god å holde i og bena fikk god(nok) plass på sør(høyre)siden.

Få meter fra klyveeggen til toppen, deretter tilbake samme vei. Videre ned mot skaret til Søre Veotinden og opp på denne var det tråkking i sedvanlig ur. Ryggen bortover fra Søre Veotinden mot Austre Memurutinden så grei ut, men ante at hammeren med rustrødt fjell kunne by på litt utfordringer. HVOR store, visste jeg heldigvis ikke da jeg nøt utsikten fra Søre Veotinden. Gikk forbi en fint anlagt bivuakkplass på ryggen.
Nærmet meg nå den rødbrune knausen og valgte å traversere litt høyt oppe hvor det var fast fjell og ikke i ura på nedsiden. Så gjør jeg det idiotiske: På en hylleformasjon ligger det en løs stein anslagsvis 20-30kg tung i ca brysthøyde på min høyre side. Halvbevisst(og knapt nok det) tenker jeg at den må jeg løse ut så ikke evt. andre gjør det uforvarende. Selvsagt tar steinen en annen bane enn jeg hadde tenkt/trodd, og lander fremme på min venstre fot :-O!!! -nærmere bestemt stortåen. Har heldigvis på meg de kraftigste tåforsterkete fjellskoene, ellers hadde dette lett kunnet bli min siste fjelltur. Hva nå; smertene var intense, og min funksjonsevne i røft høyfjellsterreng markert nedsatt. Visste jeg hadde minst 4-5 timer å gå tilbake til Memurubu, og at det ville gjøre vondt uansett om jeg gikk 5 eller 6 timer. Var så nærme dagens høyeste og siste topp at det var lett å bestemme seg; ta en drøy halvtime ekstra med smerter og få Austre Memurutinden med på kjøpet. Etter å ha kjølt foten ned i snøfonn fortsatte jeg oppover nordøstryggen som til min overraskelse kunne gås snøfritt, og det var i verste fall kun lett klyving på slutten. Sjekket mobildekning på toppen, som var fraværende. OK, bit tennene sammen; et steg om gangen ned til Memurubu; lang dags ferd mot natt; ikke noe annet å gjøre. Tok toppbilder og begynte på den møysommelige turen nedover, som gjorde mere vondt enn å gå opp. Ved å belaste i hovedsak hælpartiet gikk det på et vis, og stive sko kom nå til sin rett; jeg regnet med at det var brudd og skoen fungerte langt på vei som en gips.

Øverste partiet var verst, her var det et steinkaos av dimensjoner, litt lenger nede fant jeg noen snøfelt som gikk adskillige raskere. Tok sikte retning brefronten til Austre Memurubreen, hvor det også var en del utfordringer med løs og grov ur, og, oppdaget jeg; ismasser under stein og grusmassene mange steder. Egentlig en voldsom og fascinerende brefront dette. Herfra tok Memurutinden V6 seg særlig flott ut med en spiss pyramideformet profil.
Videre nedover et bredelta med mere finkornet materiale stablet i tallrike små grushauger som jeg gikk opp og ned og i mellom som en labyrint, igjen var dette mere skånsomt for venstrefoten. Etter langt om lenge kom jeg inn på stien jeg hadde gått opp og hadde fortsatt atskillige kilometer igjen å gå. Ca kl 2245 så jeg Memurubu, og etter litt medbrakt proteinrik mat i tunet gikk jeg inn. Da jeg tok av skoen var denne rimelig full av blod, og dersom brudd var dette i såfall et åpent brudd. Mine fjellsko representerte neppe et sterilt miljø etter nesten 11 timer på tur, så jeg måtte få renset såret og startet antibiotika rimelig snart. Hadde fått rom sammen med en sveitser, som man ute fra gangen kunne høre var i sin dypeste søvn. Blødde fra foten og hadde en omstendelig prosedyre i dusjen for å få renset sånn noenlunde såret. Hadde skammelig lite med av bandasjemateriell(ingenting, faktisk), tapet en plastpose rundt foten og la den høyt om natten, og fikk sove overraskende bra. Neste dag fikk jeg renset såret og bandasjert bra etter vellvilligst å ha fått tilgang til husets førstehjelpsskrin. Kjørte deretter til Fagernes hvor jeg fikk ytterligere sårskift og antibiotika. Røntgen på Gjøvik dag 2 viste flere brudd i ytterste knokkelen i stortåen og i 2. tå. Bente som hadde kommet hjem etter ferie i Tyrkia fryktet for den planlagt Folkehelseturen for 55 personer til Galdhøpiggen om drøye 2 uker, hvor jeg skulle være "guide"...Hvordan DET gikk, er en annen historie.