Midtre Rauddalseggje (02.08.2013)

Det var sommerferie, og vi var ferdig med maling på den nye hyttebua. Som før hadde fruen lyst til å ha en uke i Tyrkia i stekende sol, mens jeg heller ville svette i norske fjell. Jeg hadde en "høne å plukke" med Rauddalseggje, etter at Bente og jeg hadde vært på vei dit i 2008, men da vi traff på brefonna på nordøstsiden av Rauddalseggje før nedstigning i Skarddalen, og vi ikke hadde breutstyr, endret vi fokus og gikk heller opp på Skarddalstinden. Omtrent det samme hadde skjedd dagen etter Bjarte og min tur til Skardstinden i fjor; vi hadde optimistisk lagt av gård i bra tempo fra Leirvassbu og tenkte dagstur Store Rauddalseggje tur/retur. Imidlertid hadde turen fra dagen før begynte å gi seg til kjenne opp fra Semeldalsmunnen til bandet mellom Skarddalstinden og 1812, og vi hadde mistet litt av piffen da vi så hvor langt vi hadde igjen å gå. Igjen hadde det blitt en "restitusjonstur" til Skarddalseggje, som sist i supert sommervær. Nå skulle imidlertid Store Rauddalsegggje til pers! Litt "rusten i steget" opp Mjølkedalen i overskyet men stille vær. Nærmere Olavsbu kviknet imidlertid bena til i takt med oppklarnende vær, og ca k 14 var jeg ved Olavsbu

Jeg satte meg i hytteveggen og lurte på om jeg skulle fortsette direkte til Rauddalseggje, men tenkte at været skulle jo bli like bra i morgen også, og jeg "roet ned", en avgjørelse jeg skulle komme til å angre på.
Neste dag var det grått og tåke i luften. Jeg fulgte stien mot Leirvassbu et lite stykke og tok så av til høyre med stigning opp mot bandet mellom Rauddalseggje nordaust og topp 1812. Snart kom jeg til brefonna, tok på stegjern. Brefonna var snødekket i øvre del, og jeg sonderte med øks for hvert steg, selv om jeg regnet med at breen var stort sett sprekkfri. Snart kom jeg over på blåis og kunne gå raskere, og var en liten stund senere nede i steinkaoset på vestsiden av Skarddalsvatnet. Etter spissrotgang mellom grove blokker og steinhauger kom jeg så til bredeltaet til breen i nordøstflanken av Rauddalseggje. Jeg krysset de mange brebekkene og begynte oppstigningen på venstre side av brebassenget.
Her var småplundrete atkomst, med hyller, avsatser, glatte våte sva og ikke minst mye løst, og litt småutfordrende å finne vei opp. Et godt stykke opp et snøfelt som skrådde bratt mot brebassenget og breen nede til høyre. Jeg tok på stegjern her, og følte meg straks tryggere.
Snøfeltet førte nesten helt opp til bandet mellom Midtre og Store Rauddalseggje, og her oppe la jeg fra meg sekken. Jeg tenkte at jeg ville starte med den antatt vanskeligste klyvingen først; opp til Midtre.

Det var grei og morsom klyving opp her, og ikke veldig luftig, noe tiltagende tåkeskyer på sørvestsiden bidro til

Vel oppe på toppen sendte jeg sms til antatt interesserte fjellvenner, og fikk svar fra Jan Einar som kunne fortelle at det akkurat hadde lettet opp etter tordenvær i Bergen..Jeg ba så om en aktuell værmelding for Rauddalseggje for de nærmeste timene og denne sa: Nedbør og utrygt for torden i tiden kl 14-18. Lyn og torden og meg på kvasse fjellegger=realangst, jfr tidligere traumatiske nærgående lynnedslag. Jeg var rask med å klyve ned fra Midtre(glemte noen solbriller med styrke i, ligger kanskje i varden...) På vei ned kunne jeg høre fjerne tordenskrall. Det var ikke aktuelt å leke lynavleder flere ganger, men samtidig fortærende å være så nærme Store Rauddalseggje og måtte snu enda en gang. La meg derfor til i sovepose under en heller og tenkte at jeg hadde tid til å vente ca. 3 timer og se om det lettet. Det ble en våt affære med vann som rant inn i helleren, og været forble traurig; tykke skyer og null sikt, med tordenen lurende. Kl 17 bestemte jeg meg for å gå ned, men uten GPS bommet jeg litt på nedturen, men fant etter litt leting sporene i snøfeltet jeg hadde gått opp. Kl 20 var jeg tilbake ved Olavsbu, og kunne se at det for neste dag var lovet store nedbørsmengder. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til bilen på Eidsbugarden samme kveld, og kl. 0030 var jeg framme etter å ha gått i temmelig mørke omgivelser siste biten ned Mjølkedalen, med brokkvis mobilkontakt fra en lett engstelig Bente i Tyrkia. Når det gjelder Store Rauddalseggje, synes ikke alle gode ting å være tre...