Bjarte, Ivar og jeg ankom Spiterstulen kvelden i forveien, like etter kl 23, etter en fantastisk og minneverdig 13-timers tur påTverrådalskyrkja. På vei oppover Visdalsveien, hadde vi sett at det yrte av smågnagere som pilte frem og tilbake over veien i ett sett. Så slik var det når det var lemenår, altså. Vi skulle stifte nærmere bekjentskap med disse brunsorte stressulfene senere denne helgen. I dag var vi innstilt på en rolig tur, og tok oss god tid ved frokosten. Været var enda bedre enn dagen før, med sol fra stort sett skyfri himmel, og ikke vind som vi kunne merke. Et stykke oppover etter kryssing av Visa kom vi over dagens første skjønnhetsåpenbaring, Opplands Fylkesblomst i all sin prakt på snøbare rabber. Hadde opplevd dette tidligere også; skal ikke mange dagene uten snø før mogopen lyser opp; hvilken forvandling, og hvilken åpenbaring av en budbringer om vår i fjellet!
Dagens mål var Nørdre Bukkeholstinden, som man allerede fra frokostbordet på Spiterstulen har et flott skue opp til. Lindbergtinden ville vi også ha med oss. Jeg hadde Nørdre som eneste "restanse" av Bukkeholstindane, og slik var begge topper "nytt land" for oss alle.
Etter hvert kom vi inn på breen, og fulgte denne i en bue inn mot nordryggen mellom Styggehøe og Nørdre Bukkeholstinden, stedvis opp tunge og bratte breterrasser. Jeg for min del var tung i både pust og ben, mens Bjarte var hørbar på til dels lang avstand der han sang med på opera-arier han tydeligvis hadde på øret. Lenger oppe svingte vi til høyre oppunder nordøststupet av Nørdre i til dels skygge før vi rundet videre opp nord og senere nordvest til Bukkeholsbandet. Vi gikk i shorts opp hit, og i sørhellingen av vestryggen til Nørdre var det riktig så varmt.
Under dagens forhold var toppen absolutt et sted hvor det var fint å sløse med tiden. Å forsøke å gå videre langs ryggen var ikke aktuelt, til det hadde vi alle for lengst definert et vel avslappet forhold til topper med primærfaktor under 30 meter.
Så bar det ned til skiene hvoretter vi for en stor del skled ned til øst/nordøstflanken av Lindbergtinden. Snøen som om formiddagen hadde ligget i solsiden, var nå i skygge og hadde blitt hard, men med adekvat utstyr gikk vi uproblematisk opp. Ivar og jeg fulgte den smale ryggen fra det østlige toppunktet til høyeste toppen i vest, mens Bjarte på sin side definerte dette som pedanteri og sa seg fornøyd med det østlige toppunktet(men du var ikke på toppen, Bjarte...)
Nedkjøringen ble en fryd med typiske nedoverski som vi alle hadde, og vi riktig storkoste oss i tiltagende slushføre ned breen under Tverråtindane sine mektige sørflanker, og rakk til en forandring middagen med akseptabel margin.
User comments