Det var dag 2 av Jan Einar, Vidar og min sensommertur til sentrale Jotunheimen. Startdagen i går hadde vært nokså vinterlig av seg med kald vind og vinterlig bekledning. Et 30 cm lag med løs nysnø hadde lagt seg over alle ujevnheter i urene og gjort deler av gårsdagen til en veritabel sjanseseilas med vedvarende risiko for ankelforstuvninger og det som verre er med vedvarende risiko for gjennomtråkk i snødekkete forræderiske huller og sprekker, ganske slitsom affære hadde DET vært. I dag var det klar bedring i værforholdene, og vi forlot Leirvassbu til fordel for telting ved Langvatnet
Etter etablering av leir og lettelse av ryggbører bar det av gårde opp mot Uradalen, hadde tenkt oss til den sørligste av Hellstugutindane og Hinnotefjellet i dag. Vi fulgte delvis brefonna opp nordryggen av Semeltind i retning bandet mellom Søre Hellstugutinden og Semeltind da her både var lettgått, og riktig så vakkert også, med et lag gnistrende nysnø oppå den harde sommersnøen.
Et stykke oppe på sørvestryggen mot Søre Hellstugutinden hadde vi en matbit, og i dag erfarte vi at det fortsatt var kraft og varme i septembersola. Lite snø her i sørsiden og grei oppstigning.
Vidar sa seg fornøyd med Søre Hellstugutinden, mens Jan Einar og jeg, etter å ha tatt oss god tid i det flotte været og den brilliante utsikten på toppen, bega oss videre langs, og i sørkant av, sørøstryggen i retning Hinnotefjellet. Det skulle vise seg å bli en enerverende trasking i stein og atter stein, men etter et langdrygt og litt kjedelig strekk kom vi oss omsider bort til foten av Hinnotefjellet. Oppgangen her var bedre, med mindre ur og spredte gressdekkete ganger og hyller, og utpå ettermiddagen kunne vi forevige bestigning av denne en av de mere bortgjemte Jotunheim-toppene.
Tilbaketuren mot bandet mellom Semeltinden og Søre Hellstugutinden ble en relativt kronglete affære, som slet ikke gikk "bent frem etter nesen", med stedvis en del løst, og, særlig siste biten en del svapartier, dog uten uoverstigelige vanskeligheter. Tidkrevende kan man vel si terrenget var, og vel oppe på bandet stod solen lavt på himmelen nå i begynnelsen av september. Vidar hadde tydeligvis "somlet" på sin retur, og hadde skrevet en beskjed til oss i snøen.
På vei ned i Uradalen og videre ned mot Langvatnet fikk vi med oss en vakker skumring og påfølgende blåtime med skiftende fargenyanser både på himmel og Gjendealper i sør, og mørket hadde definitivt meldt sin ankomst da vi ankom teltleiren etter en slitsom, men akk så vakker dag i hjertet av Jotunheimen.
User comments