Oppsamlingstur kommunetopper i Hedmark og Oppland (01.08.2005)

Written by Snilen (Lars)

Map
Ascents Sørøst for Blåkampen (1,646m) 01.08.2005
Elgåhogna (1,460m) 01.08.2005
Gråkampen (1,594m) 01.08.2005
Heimdalshøe (1,842m) 01.08.2005
Austre Kalvehøgde (2,178m) 01.08.2005
Midtre Kalvehøgde (2,122m) 01.08.2005
Vest for Midtre Kalvehøgde (2,114m) 01.08.2005
Vestre Kalvehøgde (2,208m) 01.08.2005
Kalvehøgde Ø2 (2,088m) 01.08.2005
Kjølberget (704m) 01.08.2005
Nørdre Langsua (1,552m) 01.08.2005
Mugna (2,159m) 01.08.2005
Sørvest for Mugna (2,140m) 01.08.2005
Raskiftet (810m) 01.08.2005
Raskiftet Sør (807m) 01.08.2005
Rasletinden (2,105m) 01.08.2005
Sørvestre Rasletinden (2,025m) 01.08.2005
Øystre Rasletinden (2,010m) 01.08.2005
Storstygge-Svånåtinden (2,209m) 01.08.2005
Surtningssue (2,367m) 01.08.2005
Midtre Sølen (1,755m) 01.08.2005
Tverrfjellet i Trysil (1,209m) 01.08.2005
Visits of other PBEs Gjendesheim (994m) 01.08.2005
Haldorbu (1,025m) 01.08.2005
Memurubu (1,005m) 01.08.2005
Memurubu brygge 01.08.2005
Surtningssubue (2,230m) 01.08.2005

Kjølberget i Våler
Første stopp var Våler kommune og Kjølberget. Jeg svingte av riksveien ved sydenden av Ossjøen og fulgte derfra grusvei sydover en drøy mils vei. Grusvegen videre mot Kjølberget var sperret ved bom, så bilen ble parkert her, ved sidevei merket Bjørnevannsdemningen. Herfra fulgte jeg veien innover mot Kjølberget og gikk opp blåmerket sti forbi en koie. Etter noen slyng oppover måtte jeg selv finne veien over noen hogstflater og myrer. Topp-punktet er skogbevokst, men merket med skilt og kjentmannspost, så man vet når man er kommet frem. Fra toppen fulgte jeg merket sti nordvestover som endte på veien halvannen kilometer nord for koia. Dette var nok en bedre vei. Turen bød på både multer og blåbær som vomfyll.

Rakskifte i Elverum
skifte i Fra sydenden av Osensjøen gikk turen nordover til nordenden. Herfra fulgte jeg skogsvei innover på nordsiden av Rakskiftet, som Elverums høyeste fjell heter. Etter ca. 4-5 km svingte jeg oppover mot toppen og kjørte veien en drøy kilometer oppover. Her går ny vei videre, men denne er kun egnet for biler med høy bakkeklaring. Jeg valgte derfor føttene. Grei vandring opp til Butjernet, på østsiden av dette og helt ut på pynten. Også her var kjentmannspost samt en skikkelig steinrøys for å markere kommunedelet mellom Elverum, Trysil og Åmot kommuner.

Tverrfjellet i Trysil
Ettersom jeg ikke hadde kommet hjemmefra før utpå ettermiddagen var egentlig 2 enkle topper denne dagen nok. Jeg kjørte likevel av gårde oppover i Trysil og passerte grensen til Engerdal. Kjøreveien opp til Tverrfjellsetra fant jeg og fulgte denne nesten opp. Solen var gått ned da jeg startet, men jeg la trøstig i vei. Vrient å finne stien her, selv om den stod på kartet. Ting tydet på at terrenget ikke stemte. Oppe på snaufjellet var det et svakt tråkk markert med enkelte varder, det var alt jeg så av sti. Selv om det var halvmørkt og tåke i høyden gikk det greit å finne veien til topps. Mye steinrøys her oppe, noe jeg ikke hadde ventet på en såpass lav topp. Nedturen gikk også greit, heller ikke nå fant jeg noen sti ned gjennom småskogen, men jeg kom da ned på et vis, selv om klokken ble 23.00 før jeg kom meg ned til grådurer’n.

Elgåhogna i Engerdal
Etter gårsdagens turer i lavere egne var det på tide å komme opp i høyden. Turen gikk til Elgå, og litt før Elgå sentrum fant jeg en vei innover i skogen skiltet mot diplomtoppen Elgåhogna. Denne veien endte ved et rødt hus, herfra sti på sydsiden av bekken mot toppen. En del elgmøkk å se oppover her. Hedmark er det store elgfylket, kanskje ikke så rart at 3 av fylkets kommunetopper har elg i navnet. På vei opp gikk jeg langs en koselig klukkebekk, men et kraftig regnskyll sørget for at bekken ble en bråkete elv da jeg gikk ned igjen. Kort opphold for å ta et obligatorisk tåke og regnværsbilde på toppen. Her er sikkert fint i bedre vær.

Midtre Sølen i Rendalen
Etter en heller våt morgentur på Elgåhogna var jeg klar for å fullføre Hedmark fylke med det som av flere betegnes som den fineste kommunetoppen i Hedmark. Solen kom frem, og jeg nådde toppen i solskinn og fint vær. Jeg ble forbiløpt av en sprek far og sønn innover, noe som kanskje gjorde at jeg gikk litt raskere enn vanlig. Brukte kun 1,5 time inn til vannet i Sølenskaret. Det skulle visstnok være en mil inn hit, det var i alle fall lettgått inn hit. Ved vannet møtte jeg en kar som hadde gått opp fra Sølenhytta på nordsiden. Han hadde brukt lengre tid, men hadde tydeligvis krefter igjen, for han gikk fra meg det siste stykket opp til toppen. Ruten fra nordsiden hadde jeg vurdert, ettersom det her er mye kortere å gå, men det er sannsynligvis ikke så mye å spare på denne ruten, dessuten må man kjøre et lagt stykke på en fjellvei, som sikkert ikke har allverdens standard. Jeg slo følge med far og sønn til topps. Guttungen på 12 var skikkelig sprek, og holdt hele veien til topps, men ikke noe jogging opp steinrøysa da. De fortalte de hadde vært med å forsøke å sette verdensrekord i felles-start på 10.000 metersløp på bane, det hadde vært 6-700 deltagere, men de hadde ikke slått rekorden fra Trondheim i 1979. Litt artig var det da å fortelle at akkurat den 10.000-meteren var jeg med på, det var den ene gangen i livet jeg løp 10.000-meter. Jeg tror det var i overkant av 900 som fullførte da. Ante jo ikke at jeg var verdensrekordholder på 10.000-meter, kjekt å vite!

Storstygge Svanåtinden i Lesja
Første stopp i Oppland var Lesja kommune. Fjellet med det vakre navnet Storstygge Svanåtinden skulle bestiges. Etter den lange anmarsjen til Rendalssølen dagen før hadde jeg lyst til å krympe anmarsjen mest mulig. Jeg valgte derfor å parkere bilen et stykke før Snøheim og syklet en låst vei innover mot Maribu og litt forbi. Jeg styrte unna områder merket ”blindgjengerfelt livsfarlig” og fulgte den brede vei 6-7 km på sykkel innover. Forholdsvis flatt lende og lett å tråkke . Ved Maribu syklet jeg frem til bro over elven med noen ødelagte tilførselsveier og startet tråkkingen innover dalen, på sydsiden av dalen. Fjellet var synlig stort sett hele veien oppover. Krysset over en morenerygg like etter Maribu, deretter forholdsvis flatt inn mot foten av fjellet. En bekk måtte krysses, fikk vasket beina her. På vei opp måtte jeg vade, ned igjen hadde jeg studert bekken bedre fra oven og krysset den greit med litt hopping fra sten til sten ved utløpet av vannet lenger opp. Herfra gikk jeg rett mot toppen, forholdsvis greit opp til der eggen smaler av, og videre var det også enklere enn det så ut for. Ingen klatring eller utsatte punkter, selv om det kan se luftig ut på avstand. Takk til de som har lagt ut rutebeskrivelser her og på andre web-sider. Ville vel ikke forsøkt meg på denne oppstigningen om jeg ikke hadde noen holdepunkter på at dette var kurant. Toppen var flat som en fotballbane, litt kjedelig med en flat topp etter en såpass bratt adkomst. Da jeg hadde spist maten og skulle til å rusle ned kom det noen snøfjoner. Glatt føre var ikke akkurat det jeg ønsket på nedturen, og heldigvis ble det ikke noe nedbør å snakke om. Jeg brukte 6 timer fra jeg satte meg på sykkelen inn mot Maribu til jeg var tilbake ved bilen.

Heimdalshø i Nordfron
Etter å ha vært på Storstygge Svanåtind tidligere samme dag, var det på tide med en dessert-topp i vakkert kveldsvær. Jeg stoppet ved kommunegrensen til Østre Slidre og fulgte sti opp til et vann og videre opp mot toppen. Rundet rundt en fortopp på sydsiden og derfra rett mot toppen. Lett å gå, men litt sigen i beina etter Svanåtinden tidligere på dagen. Dette er sikkert en fin skitopp om våren, men også veldig kurant på sommeren. Litt snodig å tenke på at denne toppen har omtrent samme antall høydemetre som Gaustatoppen, så flatt det er her. Litt sigen etter denne dagen, godt å ta inn på ungdomsherberget på Valdresflya, her var skikkelig sørvis.

Surtningsue i Vågå
Etter å ha lest rutebeskrivelsene til Surtningssui, fant jeg ut at det skulle gå akkurat å ta båten inn til Memurubu, gå opp på toppen og komme seg ned så man rakk siste båt tilbake. Jeg kostet på oppover fra Memurubu ad øvre og korteste rute og nådde toppen etter 3 timer og 3 kvarter. Da fant jeg ut at jeg hadde såpass god tid at jeg tok det roligere ned igjen. Jeg valgte dalen ned igjen, en merkbart lengre rute, men ikke så mye steinrøys som den øvre veien. Utrolig med blomster i dette området. Reinrose kunne jeg se opp til hytta på 2230 meter og et lite stykke nedenfor på ca. 2100 meter fant jeg herr og fru rosenrot i rød og gul prakt. Dessverre subbet toppen skylaget, så den store utsikten ble det ikke, og på vei ned kom det ganske mye nedbør i ulike former.

Nordre Langsua i Gausdal
Jeg hadde planer om å ta turen til Østre Rasletind og Kalvehøgda, men været var til de grader bedritent. Etter flere dager på tur passet det godt med en hviledag, så jeg slappet av en ekstra dag hos de kjempekoselige folkene på vandrerhjemmet på Valdresflya. Da også dagen etterpå vartet opp med samme slags vær måtte planen legges om. Det ble en tur i lavere lende, og Nordre Langsuen ble dagens første mål. Jeg kjørte nedover mot Fagernes og fulgte bomvei retning Finnsenn et godt stukke innover fjellet. En sidevei retning Haldorbu var åpen et stykke, men så måtte bilen parkeres. Veien var låst med bom frem til 25. september. Jeg suklet ca. 1 mil innover til Haldorbu, den første halvparten var det fin grusvei, den siste halvparten var mer terrengsykling, men stort sett greit farbart. Haldorbu er er forholdsvis nybygget DNT-hytte med proviant. Fin plass, jeg tittet så vidt inn i hytta. Herfra fulgte jeg merket sti ca 6 km frem til foten av fjellet og gikk opp lia til toppen. Ingen utsikt, tåke. Retur samme vei. Jeg ser flere hart forsøkt seg på denne toppen. Jeg kaller det en sykkeltopp. Tidsforbruk 5,5 timer totalt inklusive sykkelturen, alt i et bedritent vær.

Punkt mellom Gråkampen og Blåkampen i Vestre Slidre
Etter å ha vært på Nordre Langsuen krysset jeg over til Vestre Slidre med bil. Jeg kjørte en sølete vei innover forbi Vaset til en liten plass som er skiltet med Bukone. Herfra fulgte jeg traktorvei opp til en hytte oppi lia, og smal sti opp gjennom bjørkeskogen. Oppe på fjellet var det en del varder oppover mot Gråkampen og videre mot Blåkampen. Så vidt jeg kunne se i tåken er det høyeste punktet der hvor 2 forholdsvis store varder står ved siden av hverandre, ca. 1650 meter. Et punkt på kommunegrensen i nord er 1649 iflg samme kart. Da jeg kom tilbake til vandrerhjemmet på Valdresflys for 4. natt på rad var det ikke noe problem å få laget middag ved 23-tiden om kvelden. Fleksible folk her oppe på flya !

Østre Rasletind i Østre Slidre
Værmeldingen for neste dag etter turene til Nordre Langsuen og Blåfjellet var pent vær på formiddagen og regn utover ettermiddagen. For 3. dag på rad var planen Ø. Rasletind og Kalvehøgda, og med en slik værmelding måtte jeg starte tidlig for å nå tilbake før møkkaværet kom tilbake. Klokken ringte 0500 etter å ha sittet opp til 0215 med kortspill etc med betjeningen på Valdresflya, en NAF-mann og et par reingjetere som alle trivdes på vandrerhjemmet. En strålende morgen opprandt og turen opp til Ø. Rasletind gikk greit. Jeg gjorde en sving mot nord og fikk en noe lengre, men slakere oppstigning. Det ser ut som det er kurant å gå rett opp, men det fant jeg ut litt for seint. Turen fortsatte vestover mot Kalvehøgda

Vestre Kalvehøgda i Vang
Etter å ha gått opp til Ø Rasletind tidligere på morgenen fortsatte ferden vestover i retning Kalvehøgda. Etter over 2 døgn med regn som var kommet som nysnø over 2000 meter ble dette en mer strabasiøs tur en antatt. Spesielt et par partier mot Kalvehøgda og en av mellomtoppene var tunge. Stor steinrøys der alt mellom steinene og deler av steinene er dekket av snø er et sjansespill. Av og til bar snøen, noen ganger sank jeg 20 cm nedi, mens andre ganger forsvant jeg nedi til hofta. En viss rutine fikk jeg etter hvert, men dette ble temmelig tungt på slutten. Været var imidlertid strålende helt til topps, men den grånet til på returen, og noen regndråper kom det også da jeg nærmet meg rømmegrøten på Valdresflya, men det gjorde ingenting. Jeg fulgte Petter’s snarvei og gikk ned til vannet nedenfor Rasletind og videre ned mot dalen, som jeg fulgte på nordsiden frem til jeg kom inn på T-merkingen fra Torfinnsbu. Denne toppen var en verdig avslutning på bestigningen av samtlige kommunetopper i Oppland (og Hedmark tidligere i uken) 13 topper i løpet av 6 døgn, herav 1 hviledag. Nå er jeg litt lei steinrøys og sommersnø på 2000-meterstopper, ser frem til turer i litt lavere terreng fremover.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.