Nautgardsoksle (30.08.1998)  

Gisle, Hans Petter og jeg kjørte inn Veodalen. I Nautgardstind-massivet manglet jeg kun Nautgardsoksle (2089), og den hadde vi tenkt å angripe fra nord. Vi parkerte derfor like øst for Stallhytta, omtrent der veien gjør en bue sørover. Av en eller annen grunn som jeg ikke husker nå, kunne ikke Gisle bli med, så da ble det Hans Petter og jeg som snørte fjellskoa og pakket sekken for tur til Nautgardsoksle. Gisle ruslet i stedet en tur til Glitterheim denne dagen. For første gang på tur greide jeg det kunststykket å glemme fotoapparatet i bilen. Veldig kjedelig, da bilder er kjekt å ha for å bevare minnene fra alle turene.

Hans Petter og jeg fant til slutt et sted vi klarte å steingå elva Veo etter litt leting. Så bar det opp i Stornautgarden, inn i en botn som ligger litt bortgjemt og er lite besøkt. Vi holdt oss på østsiden av Nautgardselva, og tok sikte på den brede ryggen rett nord for toppen av Nautgardsoksle, midt mellom Nautgardsbrean. Opp en bratt steinrøys, og etter drøyt 3 timer sto vi på toppen av den flate Nautgardsoksle (2089). Heftig stup mot nordvest! Temmelig loddrette vegger omkranser deler av vestre av Nautgardsbrean. Det gjelder for så vidt den østre breen også. De har spist seg nedover disse breene, sakte men sikkert…

For å slippe å gå nøyaktig samme vei ned igjen, ruslet vi nå vestover og gikk langs med de loddrette veggene ovenfor den vestre av Nautgardsbrean. Så dreide vi nedover mot nord, og tok en kort stopp på høyde 1773 (Sør for Veslkjølen).

Det var nå Hans Petter skulle få det største blåmerket jeg noensinne har sett… Ned mot Stornautgarden igjen, lå det en hard fonn som vi på et vis måtte kommes oss trygt over. Jeg var sterkt tvilende til å sette utfor der vi først kom utpå fonna, og så en bedre nedgang litt til den ene siden, hvor jeg fint kom ned. Hans Petter satte seg allikevel ned og akte utfor der jeg syntes det så for bratt ut. Det var ikke mange meterne, men snøen var hard og bratt et kort stykke, og den flatet ikke ut langt nok til at man ville rekke å stoppe før ura. Det skulle min turkompis smertelig få erfare! Han fortsatte et par meter i steinrøysa… DET så vondt ut! Brutal massasje av bakpartiet! Vondt var det, men å gå var heldigvis ikke noe problem. Det gikk seg mer til nordover i Stornautgarden, men resultatet noen dager senere var temmelig fargerikt. Alle regnbuens farger bak på det ene låret og over store deler av rumpa. Den misunte jeg han ikke! Men en fin og trivelig tur hadde vi, og ikke overraskende uten å møte noen andre underveis.

© Nils Haugene