Vestlandsraid (19.07.2008)

Written by Snilen (Lars)

Map
Ascents Breiliflaka (702m) 19.07.2008
Lauvkollen (704m) 19.07.2008
Supphellenipa (1,729m) 19.07.2008
Punkt ved Østre Langedalsfjellet (1,455m) 20.07.2008
Østre Langedalsfjellet (1,456m) 20.07.2008
Blåfjellet (1,390m) 21.07.2008
Gjegnen (1,670m) 22.07.2008
Øst for Gråfjellet (1,254m) 22.07.2008
Hornindalsrokken (1,527m) 23.07.2008
Kvitegga (1,700m) 23.07.2008
Meraftanibba (1,649m) 23.07.2008
Trollaksla (1,387m) 23.07.2008
Råna (1,587m) 24.07.2008
Blåfjellet (1,775m) 25.07.2008
Snøtinden (1,027m) 25.07.2008
Kleneggen (1,964m) 26.07.2008
Sør for Kleneggen (1,937m) 26.07.2008
Skåla (1,127m) 26.07.2008
Visits of other PBEs Gjegnabu (1,174m) 22.07.2008
Hope parkering skiltet (40m) 22.07.2008
Lavesteinen (730m) 22.07.2008
Haukåssetra p-plass (220m) 23.07.2008
Hornindalssætra parkering (400m) 23.07.2008
Regndalstind sørvesteggen - klyvepunkt (1,350m) 24.07.2008
Høgbøra klyvepunkt (1,513m) 26.07.2008

Lauvkollen i Modum - prolog og bonustur
I følge oppmålingsvesenet er Lauvkollen med sine 703,5 moh høyest i Modum. Modum lå greit til for hogg på min vei til Vestlandet. Jeg tok turen oppover til stedet som ligger ca 1 km syd for Breiliflaka og fant 3 alternative høydedrag. På det nordligste fant jeg spor av oppmålingsutstyr, så her kan det se ut som det nylig har vært aktivitet. På det midterste tror jeg en knaus med en dobbel tørrgran er høyest, mens på det sørligste punktet som har en skikkelig varde er det best utsikt. Den store varden står nok ikke på det høyeste punktet og jeg tror at knausen med måleutstyret eller en plass på midten ved den doble tørrgrana er høyest. Lauvkollen har også navnet Brennåsen. Turen går nå videre til Vestlandet. Om nå noen plages av å ”miste” en kommunetopp anbefales et opphold på Modum Bad.

Her er uttalelsen fra oppmålingsvesenet:
Norgesglasset gir følgende opplysninger:
Lauvkollen eller Brennåsen som navnet er på økonomisk kartverk (ØK), har høydetall 703,5 m. Denne høyden er fotogrammetrisk målt og ikke så nøyaktig som høyden på Breiliflaka eller Breilistanga som det står på ØK, F35T0004 med høyde 702,05 m og som er et trigonometrisk punkt. Siden det er bare snaue 900 m mellom toppunktene, vil jeg anta at det søndre, altså Lauvkollen/Brennåsen, er det høyeste punktet i Finnemarka.

Nå er muligens Breiliflaka et geografisk "områdenavn", og kan i så måte inneholde strøkene rundt Lauvkollen/Brennåsen også, slik at jeg ikke påstår alle som har regnet Breiliflaka for Finnemarkas høyeste punkt nødvendigvis tar helt feil ...

Topp vest for Langedalsbreen i Høyanger
Turen startet rett opp for Høyanger sentrum i bunnen av trallebanen. Trallebanen går oppover kl 1700 på fredager og ned kl 1800 på søndager fra midten av juni til et godt stykke utpå høsten. Dette var noe jeg fikk med meg tilfeldigvis fra et par som skulle sjekke om laksen hadde kommet opp elven. Trallebanen består av en tralle med plass til inntil 18 personer som henger i en stålwire som går fra toppen. Samme prinsipp som på Fløibanen i Bergen, men her er bare en vogn og wiren sveives opp i et hus med motor på toppen. Det var søndag morgen så jeg måtte nok pent gå opp de 2500 trappetrinnene, men hadde i bakhodet at trallebanen ned igjen var en mulighet. Trappen opp var egentlig helt OK, og på toppen var det vei videre innover som jeg fulgte inn til litt forbi Balestrandstøylen. Denne veien henger ikke sammen med noe annet veinett, så de få bilene som står her oppe kan ikke kjøre annet enn på denne veien. Ved Stølsvatnet tok jeg opp dalen til venstre og rundet så Norddalsnovi på nordsiden og opp i skaret på østsiden av dette fjellet. Fra skaret bratt opp østover, derfra mer flatt opp mot topp-platået og varden på 1456 moh som ligger i Balestrand. Toppen var snødekt med diverse knauser som stakk opp som nunatakker. Jeg tror jeg fant den høyeste av dem som ligger over i Høyanger kommune og bygget en liten varde der. Muligens er en nærliggende spiss liten nabb høyere, men den var ikke egnet for vardebygging. Jeg returnerte samme vei, men måtte ta av meg på beina under forsering av noen bekker som hadde økt kraftig på noen timer. Vel nede ved det øverste trappetrinnet kikket jeg på klokken og konstaterte at den var 1600. Jeg hadde vært på tur i 8 timer og syntes det var helt greit å ligge på perrongen her og kose meg i solen i 2 timer mens jeg ventet på Høyangers offentlige kommunikasjonsmiddel. Føreren av banen sto på toppen og overvåket meg med videokamara mens jeg som eneste menneske kjørte banen ned. Vanligvis er banen full av hyttefolk i helgene, men ikke denne dagen.
Blåfjellet i Naustdal
Turen startet ved Dalen nær Gjengedalsstøylen. I starten var det greit å finne ruta, men lenger oppe i høyden kom tåka sigende. Etter hvert fikk jeg ikke terrenget til å stemme med kartet, og etter noen forsøk på å finne ut av situasjonen satte jeg meg bare ned og håpet på bedre vær. Det gløttet opp et øyeblikk, nok til å kaste noen kjapp blikk omkring meg og da fant jeg ut at jeg ikke var der jeg trodde jeg var. Etter ytterligere jobbing med kart og kompass var jeg på sporet igjen, og fant da toppvarden etter lang vandring innover viddene mot toppen. Ned igjen fant jeg den ruta jeg skulle ha gått og den var i grunnen helt i orden og stemte med kartet.

Gjegnen i Bremanger
Etter å ha gått på Blåfjellet i Naustdal samme dag gikk jeg en ettermiddagstur opp til Gjegnabu som forberedelse til turen. Utgangspunktet var Hope i Hyen og jeg fulgte en traktorvei innover dalen et kort stykke til den delte seg. Alminnelig rute til Gjegnabu går rett inn dalen, men jeg valgte å gå traktorveien opp til venstre og fulgte denne i lange bratte slynger flere hundre høydemeter oppover til en stor stein på venstre side av veien. Kort etter denne står en rødmalt pinne på høyre side av veien og her starter stien. Stien var noe gjørmete og bratt og går opp til der snaufjellet begynner. Herfra må man finne veien selv, men det er noen ledevarder mellom snøfonnene. Da jeg nærmet meg Gjegnabu kom tåka sigende, men jeg fant greit frem med kart og kompass. Det var barneTV-tid da jeg kom frem, men dessverre virket ikke propan-TVen.

Tåka var tjukk som graut, men utover kvelden lettet det opp. Ved midnatt var det helt klart i alle retninger og jeg bestemte meg for å gå for toppen på natta. Det var nesten fullmåne og ellers bare litt skumt her oppe i fjellet. Fra hytta gikk jeg på snøfonner i nordenden av vannet ved hytta og ned mot punkt 1106, før jeg gikk oppover Gjegnalundsbreen som hadde enkelte partier med blåis som jeg unngikk ved å gå litt sikksakk. Så til venstre opp mot Gjegnen og opp på topp-eggen. Sunnmørsalpene var synlige som en vakker tinderekke i nord med et rødt bakgrunnslys på nattehimmelen. Klokken 0200 sto jeg på toppen og fant da ut at det kunne bli litt lenge å sitte å vente på soloppgangen så jeg ruslet ned og opp igjen til Gjegnabu der jeg sov noen få timer før jeg ruslet ned til bygda samme vei.

Alternative ruter til Gjegnen:
Via Gjegnabu, men følge merket sti til Gjegnabu inn dalen fra Hope.
Direkte fra Hope, inn dalen merket sti, men dreie til høyre opp mot punkt 1106 før siste oppstigning til Gjegnabu.
Nordfra Mettenes(krever båtskyss)
Nordfra Gjegnalunden, hit går det vei fra Ålfoten via Åskåra som ikke finnes på alle kart.
På Gjegnabu leste jeg om disse rutene i boka ”Opptur”, en flott samling av turbeskrivelser i Sogn og Fjordane, sortert på kommune.

Hornindalsrokken i Hornindal
Årets prosjekt var å bestige alle de resterende kommunetoppene i fylket og Hornindalsrokken skulle bli den siste. Jeg parkerte ved riksveien, spanderte ikke 20 kr for å kjøre en grusvei på en drøy kilometer som ikke gir særlig med høydemeter heller. Jeg er nærme Sunnmøre nå, så på tide å være litt gnien. Turen til topps gikk veldig greit, brukte bare 2,5 time opp. Den bratte stien opp mot toppen er utsatt for steinsprang så er man mange i følge må man være forsiktig her. Jeg tok en tur fra varden og sydover toppeggen, det kan se ut som det er et punkt langt ute på eggen som er en anelse høyere enn vardepunktet.

Kviteggja i Ørsta
Utgangspunktet for turen var toppen av Hornindalsrokken og turen gikk videre opp på Trollaksla og så bratt ned til utløpet av øvre Blådalsvatn, før jeg startet på de drøye 600 høydemetrene til toppen. Fra toppen av Trollaksla og nesten til toppen benyttet jeg stegjern og isøks. Sikkert, samtidig som stegjernene gjorde at jeg kunne gå rett opp brattfonnene. Jeg kom opp på nordsiden av Kvitegga, og det siste stykket av snøbakken opp mot platået var rimelig bratt. 2,5 timer fra Hornindalsrokken og ned/opp/ned/opp, totalt 5 timer helt fra veien.. Skodda hadde pakket inn de øverste høydemetrene så utsikten ble heller dårlig, tok bare det obligatoriske topp-bildet og en sjokolade før kompasset viste kursen nedover. Tidligere rutebeskrivelser hadde jeg lest dårlig, for jeg valgte å gå rett til Kjellstaddalen helt innerst. Jeg kom meg da ned etter noe klyving mellom 2 fosser, vading og diverse mislykkede forsøk på ufremkommelige nedfarter. Normalruten går over Kvanngrønibba fant jeg etter hvert ut. Dessverre fikk jeg ikke gått den fine stien som Otto har ryddet her.

Råna i Sykkylven
Turen gikk videre til Urke der de har en svært sørvisinnstilt camping der jeg leiet meg en hytte. Stedet bærer ikke preg av nyinvesteringer, men de tar hånd om folk, gir turtips til de ulike toppene etc. Siden jeg ikke hadde med meg middagsmat og åpen butikk ikke var i nærheten gikk dama i fryseboksen og hentet noen frosne karbonader og litt løk til meg, uten å ville ha betaling.

Turen startet ved skilt til Råna fra veien øverst i Urkedalen. Jeg hadde en grei vandring oppover til skaret øverst i Nordkopen. Øverst var det litt kronglete med ulne snøfonner og noen glatte sva, men det gikk da greit. Jeg fulgte så ryggen opp mot Regndalstind forbi noen litt luftige passasjer, men jeg syntes ikke det var så ille. Muligens har betydningen av ordet luftig endret seg for meg etter å ha vært på Storen for noen uker siden. Funna under Regndalstind var litt har og bratt såpass tidlig på dagen så jeg tok frem isøksen her. Greit videre til toppen. 3 timer opp.

Ned igjen valgte jeg snarveien. Gikk ned i en kløft merket med små ledevarder på oversiden. Så ned en bratt og etterhver veldig laus fonn. Jeg bare sklei nedover i en slags hvit grøt, mens jeg bremset med beina og red på isøksa. Så var det et svaparti igjen. Greit å klyve ned her, det eneste problemet var at fjellet var så varmt at jeg nesten brant meg på det. Videre ned gikk det greit. Litt soling og bading i Hjørundfjorden etter turen gjorde godt på en varm dag.

Blåfjellet i Stranda
Blåfjellet var det siste fjellet av Sunnmørske kommunetopper jeg manglet. Jeg ankom Geiranger med turistferja med det tragiske lydbåndet på 3 sprog. Vel inne i turistfella kjørte jeg oppover veien så langt det gikk. Det som stoppet meg var en hest som ikke ville flytte seg. Tuting og rusing med motoren som har masse hester hjalp ingenting. Til slutt måtte jeg la hesten vinne. Tidligere på dagen hadde jeg vært på Råna, men etter litt hvil gill det greit å rusle opp til Grinddalssetra med telt og soverør og geriatri-underlag. På vollen noen hundre meter overfor bygningen slo jeg meg til med utsikt både innover dalen og ned til sivilisasjonen.

Neste morgen ruslet jeg innover dalen, fulgte en sti som etter hvert kom litt for langt opp i lia. Jeg ga opp stien og karet meg ned i dalen igjen, fulgte så normalruten opp langs bekken innerst i dalen og opp til Blåfjellet

Snøtinden i Eide/Gjemnes
Etter å ha vært en formiddagstur på Blåfjellet i Stranda gikk turen med bil og 2 ferger nordover forbi Molde i retning Batnfjordsøra. Et stykke før sentrum svingte jeg av på noen småveier til venstre, forbi Ullaland til skilt mot Snøtinden. Fin sti til topps, til dels luftig her oppe. Stortussen like bortenfor er nesten like høy, men bare nesten. Helt i starten lå det litt bjerketrær og slikt over stien. Otto – tror du sikkert kan rydde litt her! Dagens bonus var at denne kommunetoppen var dobbel
Skåla i Molde
Etter morgentur på Blåfjellet i Stranda og ettermiddagstur på Snøtinden i Eide/Gjemnes, ville ikke beina gå flere topper denne dagen. Løsningen var en biltur til Tjørhellhaugen og derfra spasertur med telt og slikt opp til Trollvatnet under Skåla. Kveldsdukkert i vannet, topptur på morgenkvisten og morgenbad i vannet før jeg ruslet ned til bilen igjen. Tøffere enn jeg trodde denne bytoppen.

Høgbara i Nesset
Etter mange dager med fint vær skulle rundens høyeste fjell bestiges. Jeg hadde gått en morgentur på Skåla i Molde og kjørte deretter til Åndalsnes og opp Romsdalen og anleggsveien forbi Johanhytta til litt nedenfor Danielbua. Herfra var det lang ettermiddagsvandring i steinete og delvis snøfylt terreng. Hele turen ble gått i kortbukse og t-skjorte, men egentlig var dette i overkant av bekledning. Jeg traff på et par reinsdyr nesten oppe ved toppvarden, de sleit med å gjemme seg for meg. Detvar godt jeg hadde reintøy i ryggsekken. Skikkelig sliten da jeg kom ned. På 7 dager ble det 11 kommuner,10 topper, 11350 høydemeter, dvs over 1600 høydemeter per dag i snitt på en uke – opp og ned. Prologen er da ikke medregnet. Nå mangler jeg bare 4 frøkentopper på Nordmøre før alle Vestlandets kommunetopper er besteget. Det blir nok noen rolige dager etter dette raidet. Takk for seg!

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.