Mykjetind-Kyle travers (04.10.2014)  

Torsdagen før denne helgen ble jeg invitert til Senja Lodge av Bent Vidar som jobber der. Jeg hadde ikke lagt noen andre helgeplaner etter å ha vært forkjølet hele uken, så jeg takket ja og tok anledning til å besøke lodgen selv om det ville bli en 3,5-timers kjøretur rundt fastlandet (ferga fra Brensholmen til Botnhamn er ikke i drift denne årstida). Men bilkjøring liker jeg uansett, så det var ikke noe å grue meg til. Jeg ankom lodgen omtrent 19.30 og fikk en hyggelig velkommen fra både Bent og hans hund Yeti.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Etter å ha sovet veldig godt på fredagen ble det en rolig og avslappet frokost. Som noe av en Senja-ekspert ble jeg spurt av Bent om hva slags tur jeg hadde tenkt meg i dag. Han hadde mange forslag. Kanskje en tur med litt tinderangling? Jeg var fortsatt ikke i helt topp form og hadde ikke veldig lyst på noe langt og slitsomt, så han foreslo en liten travers over Mykjetinden og Kyle like ved Mefjordvær. Mykjetinden har jeg sett på tidligere besøk og det er et veldig flott fjell som ruver over Mefjordvær. Bent hadde vært der bare på vinterstid og var ikke helt sikker på om traversen ville kreve noe klatring eller bare klyving, så vi tok med et 40m tau og litt sikringsmidler. Yeti skulle også bli med på turen.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Været var bra, temperaturen var ganske mye (ca. 14 varmegrader) men vinden blåste godt ute – heldigvis var det overraskende lite vind på fjellet. Vi dro fra lodgen omtrent kl.10 og gikk opp boligfeltet i sørenden av Mefjordvær for å komme opp til foten av ryggen. Selv om det ser ut som en skikkelig egg, er ryggen faktisk ikke så smal – og terrenget består stort sett av lyng, mose og mosete stein. Beina føltes altfor tunge i starten av turen. Ingen oppvarming i dag, vi gikk rett opp fra veien. Det var ikke noe bra følelse å slite med å gå opp en ellers lett motbakke men det ble lettere etter hvert. Utsikten nordover var upåklagelig og høstfargene var fortsatt vakre og nydelige.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Vi kom rimelig fort til en fortopp og her ble Yeti sittende mens vi kløv opp den siste biten til toppen av Mykjetinden. Det var ganske enkel klyving, men ikke noe veldig fin opplevelse pga mose som dekket nesten alle steiner. Snart var vi på toppen uansett og her tok vi på oss hjelme og sele siden Bent trodde at det ville ble en kort rappell ned ei renne fra fortoppen for å nå ryggen mellom Mykjetinden og Kyle. Jeg hadde ikke sjekket ut renna han hadde tenkt å rappellere ned, men det hørtes ut som en grei plan. Da ble det en liten pause på toppen før vi gikk ned til Yeti igjen.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Renna viste seg å være noe enklere enn Bent hadde forventet, bare noen partier med litt klyving men glatt pga enda mer mose og andre vegetasjon i bunnen. Det gikk greit og det var av med det ubrukte klatreutsyret da vi kom frem til ryggen. Flinke Yeti klarte å springe ned mesteparten av renna og var godt i gang med å springe resten av ryggen opp til Kyle før det ble noe mer utfordrende. Det enkleste var å klyve på det høyeste punktet på ryggen, her var det tørt på steinen og overkommelig klyving. Det var for øvrig mye løs stein og løs vegetasjon, ikke det flotteste å klyve på! Like før vi nådde toppen av Kyle måtte vi klyve ned en slags hakk på ryggen og så opp den andre siden. Dette var kanskje turens crux, klyvinga var ikke noe vanskelig men rimelig eksponert på begge sider. Så det ble litt tid brukt på å sikre Yeti opp siden det ikke var så mange hånd- og fottak.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Og så var vi på toppen av Kyle der det er lag tut en kasse med en turbok, så jeg tok anledning til å signere den. Herfra var det en veldig grei sti som førte oss helt ned til veien igjen, og derfra bled et en spasertur tilbake til lodgen. Fin liten travers, denne turen. Passet akkurat bra for en som ønsket seg fin utsikt, litt klyving og en kort tur!

© Hannah Vickers