Tåketexas i vått furukratt i Tatraskogene (02.10.2014)

Været var elendig i dag, og en nødløsning ble å besøke en grotte i gangavstand fra hotellet i Zakopane. Etter et kvarter tok vi opp blå sti i dalen Dolina ku Dziurze. Her var det ingen nasjonalparkavgift, og etter et snaut kvarter til nådde vi inngangen på en svær grotte.

© Ole-Petter Andersen

Kjekt med hodelykt her, og vi ruslet inn og nedover. Bortimot førti meter inn, og kanskje femten meter lavere var det slutt på grotta. Men underveis hadde vi passert et hull i taket der det rant vann i strie strømmer. Dette forsvant så ned i et lite hull nederst i grotta. Kult! Og i le for regnet enn så lenge...

© Ole-Petter Andersen

"Texas-tåketur" videre
Vel ute igjen oppdaget vi en sti som gikk bratt opp sørover og som måtte utforskes, selv om et gjerde viste at her skulle man ikke gå. Vi håpet på flere grotter, men fant ikke annet enn et slags utsiktpunkt etter noen minutter. Tåka lå tungt, og det regnet lett, så vi så ikke særlig mye.

Jeg foreslo å fortsette oppover mot en slags topp (Sarnia Skala) på kartet, og Øyvind var ikke vond å be. Det var bratt og vegetert terreng, men dyresti både her og der, samt masse trær som var falt overende. Øyvind mente dette var ypperlig bjørneterreng, og noen svære spor oppdaget vi da også noe seinere, uten å kunne fastslå om det var etter mennesker eller dyr. 

Snart kom vi opp på en slags rygg i skogen, men med artige pinakler her og der - helt ulikt skogsterreng i Norge. Noen steder måtte vi ned på ulike sider av egga i skogen, da det både ble bratt og fullstendig uframkommelig pga lavt furukratt. Gps-en varslet om at batteriet snart var tomt, og det hastet med å komme opp på toppen, hvor det gikk tursti på andre siden ned igjen.

Tåka lå tungt og skjulte effektivt hva som ventet; en monsterklippe! Ikke snakk om å komme opp på denne egga, og vi måtte omgå djevelskapen i en flanke begrodd av lavt furukratt. Makan til kratt kan jeg ikke huske å ha vært oppi, tett som fy og med sterke furugreiner overalt i et salig virvar. Vi kravlet og krøp over og under, og uten å ane hvordan dette skulle ende. Dette var krattkrig som det sto respekt av, ja! Heldigvis endte det til slutt i en sti som effektivt viste vei gjennom elendigheten og opp til toppen på 1377 m. En artig pinakkel av en topp midt i skogen!

© Ole-Petter Andersen

Vi fulgte videre svart sti østover, men nå sluttet gps-en å virke, og skiltet med grønn sti over toppen Krokiew ned til hotellet vårt fant vi aldri. Slik endte det med svart sti helt ned til veien som ledet ned til Kuznice, og dermed ga oss en viss omvei før vi nådde hotellet. 4,5 t på tur, og noen våte minner rikere.

Siste del av turen gikk gps-en batteritom, og ruta er tegnet for hånd i ettertid.