Stetinden (18.09.2014)

Vi tok turen opp en dag før peakbooktreffet begynte. Det gjorde vi litt rett i, i og med at været var dårlig på lørdag, men uansett...

VI tenkte vi skulle begynne med en lett topp. Målt i de proffes øyne. Altså ikke oss. Våre ambisjoner er å gå på tur. Men ikke for enhver pris. I og med at treffet ikke hadde begynt enda, så var vi på egenhånd. Eller.. Det hadde faktisk kommet en håndfull med folk allerede som hadde tenkt den samme tanken som oss.

Vi spurte litt om hvor det var best å gå, og valget falt etterhvert på vestsiden. Her var det forsåvidt greit å gå oppover. Vi gikk over en liten bred også, men liten nok til at det ikke var noen fare. Vi siktet mot eggen mellom stehøe og stetind. Vi måtte rundt en litt større bre, som var umulig å gå på. For glatt. Ikke pga sprekker og slik.

Det gikk greit oppover og opp mot Søre Stetind, så begynte det litt med småblokker og steiner. Er vell vanlig i fjellet det.. Kanten bak var bratt.
Videre måtte vi over een knaus til. Da vi kikket mot Stetind, så egentlig anmarsjen mer jævlig ut en den egentlig var. Eggen over var bred og fin, og et par byks, så var vi på toppen. Her var det å sitta og nyte synet i det fine været. På mine to tidligere turer til Galdhøpiggen, så var det tåke, og dårlig utsikt. Så nettop nå var stemingen bare helt på topp. Vi så jo også mot piggen. :)

Ned igjen så ble vi oppmerksom på en som kom joggende opp. Hadde nesten trodd han skulle stoppe å slå av en prat, men han hadde det litt for travelt med å komme seg opp, Vi ble imponert over farten han hadde, og regnet med at han var nede igjen før oss. Nå valgte vell vi en litt annen rute enn han, siden vi ikke så mer til han på turen ned.

Vi har det med å gå i steinrøys. Å velge veier som er fine byner å bli en kjennsgjerning at vi ikke klarer. Kje steinur et lite stykke. (Vet senere at vi burde ha gått ned i eggen, men det gjorde vi ikke.) Men etterhvert nede på en sti. Den fulgte vi tilbake.

På vei inn hoveddøra på Leirvassbu så vi han som vi hadde møtt på oppe på Stetind. Etter å hentet nøkkel, så måtte vi jo gå bort å hilse. For det viste seg jo at det var ingen andre enn selveste mortenh (Morten Helgesen). Vi fikk sjekka oss inn, og pratet litt. En kjempehyggelig kar.

En pils i solveggen etterpå gjorde susen som en avslutning på dagen.