Nord for Seilandsjøkelen (31.07.2010)

Seilandsjøkelen – På bretur i Finnmark

Seilandsjøkelen holder to norgesrekorder; den er både nordligste og lavestliggende bre i landet – enn så lenge. Rekordholderen ser nemlig ut til smelte bort...

Artikkelen har tidligere stått på trykk i bladet Friluftsliv

Enkelte kaller Seiland og Stjernøya «De grønne øyene.» Det er beskrivende navn om man betrakter de fra en båt på sjøen eller fra en bil på det svært begrensede veinettet øyene tilbyr. Men den som kom opp med betegnelsen har neppe tilbakelagt særlig mange høydemeter på Seiland. Vi befinner oss omtrent tre kilometer fra og 800 meter over nærmeste fjord. Her er det bare grus, stein og fjell å se. I følge kartet skulle det vært en brearm her også. Den glimrer foreløpig med sitt fravær. Vi hadde sett for oss et par hundre høydemeter opp brearmen for å nå selve platåbreen, men ender opp med å traske på adskilte snøfelt. Seilandsjøkelen smelter fort i disse dager og kartene blir derfor fort utdaterte. Enda verre står det til med nabobreen Normannsjøkelen som vi skimter bak oss, på den andre siden av fjorden. Der har smeltingen gått så langt at den ikke lenger regnes som en bre – kun en ansamling av snøfonner.
Uansett går det radig unna oppover lia. Først i det vi når opp til selve platået finner vi fram seler, tau og stegjern. Etter en matpause setter vi kursen inn på breen.

Sørpe
Fra avstand så det ut som breen bestod av blåis, men i det vi tråkker ut på den svakt hellende XXXX viser det seg at vi har blitt lurt. Her er det sørpe – ikke is. Vi vasser tidvis til langt opp på leggene. Etter noen minutter på dette underlaget begynner vi alle å lure på om breturen blir av det kort slaget. Men da vi når den slake sadelen som markerer toppen av breen, virker det som om forholdene kan bli bedre om vi fortsetter. Det viser seg heldigvis å stemme. Etter hvert aner vi også grunnen: Den svært begrensede hellingen på nordsiden av breen er ikke tilstrekkelig til å skape sprekker. Dermed må alt smeltevann følge overflaten av breen, helt til det når kanten. Etter hvert som vi følger breen sørover støter vi etter hvert på sprekkområder. De er ikke av det spektakulære slaget, men tilstrekkelige til at man kjenner noen ekstra hjerteslag i det man passerer snøbruene.

Hull og badekar
Etter ei stund har vi følelsen av å ha sett det meste som er å se på den slake breen. Vi bestemmer oss for å fortsette et kvarters tid. Dersom vi ikke oppdager noe spennende er vi enige om å snu. En drøy time senere er vi fortsatt på vei sørover langs breen. Stadig dukker det opp noe spennende: En uskyldig snøflekk viser seg kanskje å være et tynt lokk over et hull i isen. Når en is- eller snøklump sendes ned i åpningen kan vi høre det dunker og romsterer langt ned under oss. Litt senere støter vi på et perfekt formet badekar i isen. Vanntemperaturen er derimot noe under ideelt nivå, så det blir med å pirke i overflaten med isøksa.
Mot sørenden av breen blir isflata brattere og sprekkene dypere. Flere plasser forsvinner overflatevannet ned i hull som virker bunnløse, men bunnløsheten er i høyeste grad tilsynelatende. Istykkelsen på Seilandsjøkelen er ikke målt, men omgivelsene tyder på at den ikke er spesielt stor. Det er visstnok en del av grunnen til at breen krymper fort. I det vi planter stegjerna på fast fjell på sørsiden av breen er det derfor mye som tyder på at tusenvis av år har gått siden sist mennesker satte sine føtter her.

Mørke skyer
Det er på tide med litt påfyll av energi før vi returnerer, men pausen blir kort. Mørke skyer har kommet stadig nærmere og hverken tordenvær eller tåke er spesielt fristende der vi er nå. Først forsvinner Øksfjordjøkelen i mørket. Senere mister vi også Stjernøya av syne. I mer østlig retning kan vi fortsatt skimte Gaisene; de karakteristiske fjelltoppene på Finnmarksvidda, men snart er også de dekket av gråvær og regnskurer.
Med det kommende ruskeværet som motivasjon gjør vi unna returen over breen på litt over en time og får med oss toppunktet i området i samme slengen. Det mangler skarve 15 meter på å være med i den eksklusive samlingen av Finnmarks-topper over 1000 moh. I løpet av en dag har vi altså krysset Seilandsjøkelen to ganger. Vi innrømmer gladelig at det sikkert er mer krevende å gå Josten på langs eller krysse innlandsisen på Grønland. Men som nybakte kryssere av Seilandsjøkelen er vi sannsynligvis med i en mer eksklusiv klubb...

Fakta: På tur til Seilandsjøkelen

Adkomst:
Seiland er ingen lett tilgjengelig øy. Enkleste utgangspunkt er å ta seg med fly eller Hurtigruten til Hammerfest. Derfra går buss og ferge til Kjerringholmen på Seiland. Fra fergeleiet er det fort to til tre dagers mars til Seilandsjøkelen. Alternativt kan man ta godsbåtruta Hammerfest – Loppastrendene – Altafjord – Øksfjord. Denne ruta går kun mandag og onsdag. Den anløper Hakkstabben og Altneset på den sørlige delen av Seiland, noe som gir et bedre utgangspunkt for en tur til breen. Godsbåten har imidlertid kun plass til 11 personer. Klikk på «rutetider» og deretter «FFR (Finnmark)» på Boreal for detaljer.
For raskere adkomst kan man forsøke å få båttransport direkte til Kufjorden eller Jøfjorden, som gir det nærmeste utgangspunktet for en tur til breen. Et startpunkt for slike tjenester er Hammerfest Turist

Kart:
Ugland IT har gitt ut et turkart for Kvaløya og Seiland med en del relevant informasjon i tillegg til vanlige kartdetaljer. Kartet har imidlertid et par svakheter. For det første gjør fargebruken det svært vanskelig å lese høydekurvene i høyfjellsområdene, noe som er av største viktighet for å ta seg sikkert fram i det bratte terrenget. I tillegg er i alle fall noen rutene som er markert på kartet svært tvilsomme. Dette gjelder blant annet oppstigningen fra Jøfjorden til Seilandsjøkelen.
Kartene i serien Norge 1:50 000 er derfor gode å ha. Kartblad 1835 I dekker det viktigste.

Se bilder fra breturen her