Snøhetta (11.09.2014)

Hadde prøvd meg på Snøhetta to ganger tidligere. Det er jo en av de letteste 2000-meters-toppene vi har, men første gang var det formen til turfølget som likevel ikke holdt, andre gang var det været i januar. Nå skulle jeg derimot opp, og da opp på alle fire toppene! Vi hadde hørt det hadde snødd en del helga tidligere, men det fikk bare være. Vi håpet uansett det hadde smelta bort.

Vi var en gjeng som dro av gårde på torsdag, busset inn (så moskus på veien!) og teltet like ved Snøheim. Værmeldingen for helgen var god, og det var stjerneklart og fint når vi la oss. Ikke så vi noe særlig snø heller.

Fredag: Hovedtoppen til Hettpiggen

Fredag morgen var det fortsatt fint, men en og annen skydott var det. Vi ruslet avgårde, og det tok ikke lang tid før vi nærmet oss toppen. Men jaggu kom det tåke! Hele toppen var nå innhyllet i en skydott som satt fast. Vi håpet den skulle løsne, og fortsatte uansett opp til toppen. Der var det litt kaldt og surt, og vi spiste lunch mens vi ventet på solen skulle komme tilbake. Noen gløtt her og der, men det var først når vi bestemte oss for å gå videre det lettet helt. Endelig! Nydelig utsikt over resten av massivet og Dovrefjell rundt oss.

Vi fortsatte ryggen bortover, og kom oss bort på midttoppen. Jeg og Angjerd hadde med klatreutstyr for å komme oss opp på Hettpiggen også. Men fra der vi stod så det ikke ut som noe annet enn klyving, og to til fra følget ville bli med og se om de kom seg opp. Vi fulgte eggen videre, men det ble vanskelig, og vi knota litt for å likevel komme ned i renna som vi kunne fulgt fra toppen. En av de to andre viste seg imidlertid som en høydesterk fjellgeit, og hun fortsatte ryggen videre. Vi tre andre fortsatte bortover i veggen og opp en ganske tydelig renne som jeg antar er den normale klyveveien. Jeg og Angjerd kom oss opp, mens tredjemann syntes det ble i overkant og gikk tilbake. Klyvingen er ikke så vanskelig, men det er noen flytt der man må opp på blokker som på en måte er overhengende, så man må være litt smidig og sno seg rundt dem på et vis. Vel oppe møtte vi hun som hadde gått en helt annen vei enn oss.

Vi hadde litt lyst til å fortsette traversen, selv om vi ikke hadde planlagt det. Vi var jo på tur med mange andre, og planen var å gå på Vesttoppen neste dag. Men nå var vi jo her, og vi hadde utstyret til det... Vi stod en stund og vurderte fram og tilbake, men endte med å følge etter resten. Ikke minst fordi det egentlig var litt sent å gå i gang med klatring nå - det ville være mørkt før vi kom ned. Tredjemann hadde i mellomtiden forsvunnet raskt ned samme vei som hun hadde kommet opp, og vi ble stående og se henne foreta noen ganske utsatte flytt bortover ryggen. Den veien jeg hadde tatt opp krevde rappell ned, så vi prøvde oss på å følge etter henne, for å se om vi kunne komme raskere ned der og så gå samme vei opp til midttoppen som vi hadde gått ned. Først gikk vi langs ryggen et lite stykke, så noen meter småvanskelig klyving ned til en hylle på toppen av et sva. Men herfra skjønte vi ikke helt hvor vi skulle gå. Ned svaet? Vi hadde gått i nedkanten av det på vei opp, så hvis vi kom oss dit var det greit. Men selv om det var slakt, var det akkurat så bratt at vi ikke helt turte å gå ned. Det endte med at jeg kløv opp igjen og hang opp tauet i et rapellfeste som var der oppe, og så brukte vi tauet ned svaet. Derfra var det grei skuring videre. Etterpå fikk vi høre at joda, hun som gikk ned før oss hadde bare gått ned svaet.

Lørdag: Vesttoppen

Neste dag var været minst like strålende, og det rullet inn busslaster med folk. Før vi var ferdige med frokosten var det en lang lang rekke på vei. Vi håpet alle skulle til hovedtoppen. Det skulle de også, stort sett. Vi derimot, tok av stien og gikk opp til Vestoppen. Der møtte vi bare en håndfull andre, mens vi kunne skue utover maurtua på andre siden av botnbreen. Vesttoppen er ganske liten og spiss, og en av oss syntes det ble for mye for høydeskrekken. Hun tok lunchen litt nede i bakken, og fikk heldigvis selskap av en empatisk sjel. Vi andre nøt den luftige tilværelsen, og disket opp med både topplaban og toppøl. En liten fotoserie med hoppebilder skremte nesten vettet av noen av de andre besøkende, men vi var da langt unna kanten... Ble stående og studere traversen fra denne kanten også, og var i grunn fornøyd med avgjørelsen om å ikke fortsette den i går, siden jeg nå så en del ting som hadde tatt mer tid enn jeg så for meg da. Jaja, en annen gang!

Søndag: Vesletoppen

På søndagen hadde vi ikke så mye tid før vi skulle ta buss og tog hjem, så vi valgte å gå for en krevende bestigning av Veslhetta, der den rager umajestetisk ved siden av sin større slektning. Vi sørget for å klyve der det klyves kunne, og med stor innlevelse skapte vi all den dramatikk og de vanskeligheter som er en ekspedisjon verdig. Likefult kom vi oss til topps, rakk en lang pause, og fortsatte ekspedisjonen ved å foreta en nedstigning i nytt og ukjent terreng. Deretter bar det strake vegen mot Snøheim og dens vaffelutsalg. Skuffa var bare fornavnet, når vi kom for TIDLIG fram! Vi fylte ventetiden med å spise is, men endelig ble det vaffel også. Litt quiz og soling, og så stilte vi oss i busskø, i frykt over at alle som var på vei ned fra hovedtoppen skulle hindre oss i nå toget vårt. Men plutselig skulle det være ekstrabuss, og så fikk vi masse tid til å spise is på Hjerkin også. Hurra for bra tur!

© Morten Ødegaard