UIN-studenter på tur til Store Åselitinden (24.08.2014)  

Store Åselitinden - Høyest av Børvasstindan

Det var høy musikk. Jeg hørte nesten ikke hva noen sa. Odd Georg måtte nesten skrike da han fortalte at han var giret på å utforske Børvasstindan. Akkurat det jeg også ville. Vi avtalte å samle en gjeng og ta turen uken etter.

Søndag 24.08 ble dagen. Odd Georg la inn et ord på facebook om planene og det viste seg at dette var interessant for mange. Vi møttes utenfor universitetet klokken 10.00. Fadderperioden er enda ikke over og da det hadde vært fest dagen før, skjønte vi med en gang hvorfor to av deltakerne ikke tok telefonen da vi var klar for avreise. Vi endte opp med en gruppe på åtte personer. Meg, Sven Are, Odd Georg Camilla, Trond, Sverre, Kaj og Sander.
Vi kjørte til P-plassen ved inngangen til Åselidalen ved RV 17. Været var nydelig. Ikke en sky å se. Utsikten mot de kvasse tindene i nord var fantastisk. Ikke mindre nydelig var synet av Børvasstindan. Dagens mål som vi nå bare kom nærmere og nærmere. Jeg gledet meg vilt og jeg var nok ikke den eneste.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Børvasstindan er et fjellmassiv i de sørlige traktene av Bodø kommune. Bodø har en drøss med flotte alpine fjelltopper, men det er noe spesielt med Børvasstindan. Disse er ikke å ta feil av. I motsetning til mange andre kjente topper i Bodø, kan man se dem fra mange forskjellige vinkler. Enten du er i sentrum, på en høyde eller på vei til universitetet, vil de stjele blikket og oppmerksomheten din og du må bare la deg fasinere og ta deg tid til å skue. Fjellmassivet består av to fjellrygger som ligger på hver sin side av Åselidalen. På vestsiden av dalen ligger Falkflogtindan og på østsiden, Åselitindan.

Dagens mål var Store Åselitind. Den høyeste av Børvasstindan. Den ruver 1177 meter over havet. Den har som de andre toppene en karakteristisk profil og det er ikke vanskelig å se at det er den høyeste av dem. Vi hadde tatt utgangspunkt i en turrapport fra UT.no. Vi skulle følge T-merket sti fra P-plassen sørover mot Lurfjellhytta. Etter 2 km inn i Åselidalen skulle vi ta av fra stien og gå østover opp i skaret mot en pinakkel som ledetråd mellom Ryptind og Store Åselitind. Herfra skulle vi følge en omtalt rute opp til toppen. I turrapporten stod det at tau var anbefalt på siste del da det her var litt utsatt og luftig, men vi valgte å prøve uten. Karene som skrev rapporten hadde heller ikke brukt tau. Tiden man ville bruke på denne turen var anlagt å være fra 7 til 10 timer og hadde vaskelighetsgrad, krevende.

© Endre Myrdal Olsen

Da alle hadde ankommet var vi klare for marsj. Stien var godt merket og det var gjort en god jobb med utlegging av bord over de verste myrene. Terrenget opp til Øvre Åselivatnet er preget av mye svaberg. Dette er en fryd å gå på når det er tørt. Kan ikke si det samme når det er vått. Alle var friske og raske og praten hang løst. Vi gikk over broen og fortsatte på stien sørover.
Ved sørenden av Øvre Åselivatnet mistet vi stien. Vi hadde lest at den var litt vanskelig å finne akkurat her. Vi gikk litt opp i lien, men her var kun urørt natur. Sven Are tok ansvar og gikk for å rekognosere litt i området. Kort tid etter hørte vi plystring lenger nede. Han hadde funnet stien. På sørsiden av Øvre Åselivatnet ligger en perfekt sandstrand. Når det kommer til bading er det ingenting som ser like fristende og idyllisk ut som fjellvann. Men vi hadde ikke tid til å bade i dag. Camilla la plutselig merke til en død fugl som lå i gresset. Odd Georg tok den opp og begynte straks å analysere hva som hadde skjedd med stakkaren.

Så bar det videre oppover noen hundre meter før vi kom til et lite klyveparti. Her er det lagt ut kjetting til hjelp for de som skulle ha behov for det. Da vi kom over dette partiet, entret vi Åselidalen. En vakker dal med kvasse Børvasstinder på begge sider. Vi gikk et lite stykke inn i dalen mens vi speidet etter den lille pinakkelen i toppen av skaret mellom Rypting og Store Åselitind. Denne skulle som sagt fungere som en ledetråd. Da vi så den, bestemte vi oss for å ta en liten matpause før den virkelige stigningen begynte.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Nå tok vi av fra stien på østsiden og bevegde oss opp en lang bakke. Bakken var steinete men var grodd igjen med gress og kratt. Dette gjorde at man ikke alltid kunne stole på fotfestet og i tillegg var den veldig glatt. Vi kom oss oppover og på vel 600 moh gikk terrenget over til å bli steinur. Her gjelder det å ha riktig fottøy. Det ble litt brattere og enkelte steder måtte vi klyve litt. Sven Are måtte desverre snu da han skulle hente en kamerat på flyplassen denne dagen. Synd. Men flere turer skal det bli. Lenger oppe i skaret ble det veldig løst og med tanke på at vi var så mange måtte vi holde avstand fra hverandre og være oppmerksom på både den som gikk forran og bak. Vi ankom omsider pinakkelen og jeg synes denne så ganske artig ut. Jeg var bare nødt til å bestige den og det var luftig, men artig klyving opp. Toppen av den var pill råtten stein og den kunne løsne når som helst. Jeg var derfor litt forsiktig med å ikke legge all vekten min på den.
Klyvingen herfra og oppover mot Store Åselitind er til dels litt luftig. Det er mye svaberg, men ikke i nærheten av like utsatt som jeg hadde sett for meg. Man trenger ikke tau her men man bør være ytterst forsiktig om det er vått. Det var to steder man kunne ta seg opp. Ene stedet over noen bratte og utsatte sva med lite tak og det andre opp en liten renne med litt løsstein som var mye enklere og mye mindre utsatt. Jeg gjorde det litt vanskeligere enn det egentlig var når jeg gikk opp svabergene. Artig var det hvertfall. Nå gjenstod bare en liten oppstigning på 70 meter med litt klyving og lett gange før vi alle sammen stod på toppen av Store Åselitinden. Utsikten var vanvittig. Her ser man Saltstraumen og Bodø sentrum i nordvest, Sjunkhatten nasjonalpark med flotte tinder i nordøst, høyeste fjelltopp i Bodø kommune, Lurfjelltinden på 1284 moh rett sør for oss, resten av Åselitindan og alle Falkflogtindan rett vest for oss. I det fjerne kan man se tinderekken i Lofoten i nord. Øyen Landegode er også blikkfang herfra.

© Endre Myrdal Olsen

Vi tok en pause ved varden mens vi nøt utsikten. På nedstigningen gikk det ganske fort. Ned rennen mot skaret til pinakkelen gikk vi en og en for å unngå å utsløse stein. Da jeg skulle ned, utløste Sverre en stor stein. Den kom rett mot meg. Jeg greide å gjøre en bevegelse slik at den gikk mellom beina på meg. Slike ting er ikke nytt for min del. Har opplevd mye utløsning av stein gjennom tidene. Ved skaret kunne Sander fortelle om den forhistoriske Q-tipsen. En gigntisk stein som hadde samme form. Man måtte visst være rundt fem mann for å klare å pirke en person i øret. Dette var en av Sanders mange fortellinger på turen. Andre kjente er mosefatet, der man kunne ha maten på to sider av et fat. Hengesteinen. Der folk kom opp bare for å henge og dingle med beina flere hundre meter over bakken når de følte for det. Alltid like gøy med folk som lager liv på turer.

Så var det bare å komme seg nedover steinuren. Det krever godt fottøy, bra balanse, koordinasjon og fokus om man skal bevege seg raskt i steinur. Noen hadde litt skjeve tråkk og det kjentes visst, men alle kom seg ned i god behold. Vi tok en matpause. I mens nøt jeg synet av disse flotte fjelltoppene. Børvasstindan, her kommer jeg til å tilbringe mye tid framover. Det minner meg om Hurrungane i Jotunheimen.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Før vi var nede gjenstod den såkalte «Grønne sleipe bakken». Steinene under gresset lurte oss stadig og det var til tider vanskelig å holde balansen. Litt fall ble det, men også her kom alle helskinnet ned. Nå kom vi ut på stien igjen. Nå var det lett marsj ut av Åselidalen og ned til bilene igjen. Rundt 5 km. Vi hadde registrert tre andre personer på stien like forran oss. Det viste seg å være tre svensker. De hadde sikkert vært på Lurfjellhytta. Med tunge sekker brukte de litt lang tid ned partiet med kjettingene. Vi kunne da stå og nyte synet av Åselidalen mens vi ventet på tur. En virkelig vakker dal dette her. Å høre elvebruset nedover fjellsidene, kjenne den friske solgangsbrisen som kommer gjennom dalen mens man nyter synet av de flotte fjelltoppene som snart mørklegges er virkelig en godfølelse. Nedover mot Øvre Åselivatnet gikk det ganske fort. Da vi kom til broen nord for vannet måtte vi stå og nyte solnedgangen. Den var aldeles nydelig. Tilbake over svaene mot bilene måtte jeg stadig snu meg og se opp mot Børtinden som nå badet i kvledslys.

Vi ankom bilene nøyaktig 10 timer etter start. Vi var mange som gikk og vi tok flere lange pauser undervegs. Jeg vil takke alle som deltok for en fantastisk bra tur. Jeg håper flere andre finner dette interessant og at vi kan samle sammen grupper til nye turer snarest. Ingen skal være beskjeden, føle de ikke kan, ikke har nok erfaring eller ikke er i god nok form. Glem dette. Her tilpasser vi tempoet og går som en gruppe hele veien. Bli med og få en fantastisk naturopplevelse fra havnivå til høyfjell i Nordlands ville natur. Vi snakkes på tur.
Av: Endre Myrdal Olsen.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

GPS sammendrag

Start date	24.08.2014 10:49 (UTC+01:00 DST)
End date	24.08.2014 20:48 (UTC+01:00 DST)
Total Time	9h 58min
Moving Time	5h 28min
Stopped Time	4h 30min
Overall Average	1.5km/h
Moving Average	2.6km/h
Distance	14.5km
Vertical meters	1,315m

Film fra turen

Flere bilder fra turen