Svallto venstre linja (07.02.2025)
| Karte |
|
|---|
| Besuche anderer PBE | Langefjellvarden (752m) | 07.02.2025 |
|---|
ISKLATREPERLE I TELEMARK
Mens man risikerer å stå i kø foran Juvsøyla og andre klassikere i Rjukan, byr kjempefossen Svallto i Nissedal på alt man ikke får i Rjukan. Her kan man virkelig nyte fjellets ro og samtidig få sin dose av alpinisme og naturopplevelse.
Herman og jeg benyttet denne finværsfredagen til å utforske noe nytt. Vi har begge vært flere turer på Hægfjell, men har aldri vært i Nissedal for isklatringens skyld. Det hele begynte med en gedigen skuffelse. Da vi kom opp til innsteget, stusset vi litt på hvor all isen, som blant annet beskrives i Wegges isklatrebibel "Isklatring på Østlandet" (s.164), hadde blitt av. Hele svaveggen, som skulle vært dekket av is, var regelrett isfri. Hovedfossen, altså den lettere høyrelinja, hang ikke sammen med isen lenger nede i det hele tatt.
Vi gjorde et lite forsøk forbi den gigantiske steinblokken i nedre del, men skjønte fort at dette ikke ga mening. Heller ikke venstrelinjene så ut til å være klatrebare – isen var for tynn. Vi besluttet å gå ned igjen. Jeg tok et siste blikk opp.
«Stopp!», sa jeg. «Herman, vi kan prøve helt på venstre side, på kanten av klippeveggen. Her får man kanskje inn noen skruer.»
Og så var vi i gang.
Den første, 45 meter lange taulengden var som forventet tynn. Jeg fikk satt noen halvskruer, men heldigvis var klatringen svært enkel. Herman tok seg av taulengde to. Den minnet mye om den hvite stripa på Andersnatten – ikke bratt, men fryktelig slitsom for leggene. Standplass ble etablert etter 55 meter, før et litt brattere opptak som jeg ledet opp (3. taulengde, ca. 40 meter).
Her så vi at fossen var mye, mye lengre enn det så ut til nedenfra. Herman gikk neste taulengde i slakere terreng, men med mange spennende snøformasjoner og hull i isen. Han lagde standplass etter 40 meter, rett under et gedigent opptak som så vanskelig, men også svært interessant ut.
Man er jo sliten etter fire taulengder, men jeg var såpass gira at det gikk greit å lede opp de ca. 20 bratte meterne – en stram femmer. Veldig pussig is, spesielt utstegsisen hadde en spesiell karakter. Jeg laget standplass ved et lite tre fem meter ute på toppplatået. Herman kom etter uten problemer, og jeg fikk lov til å ta dagens kongebilde – med en isklatrer i forgrunnen og Nisser i bakgrunnen.
Det å rappelere ned på Abalakov var uaktuelt – isen var altfor tynn. Men snøfoldene var helt eksepsjonelt gode. Så i stedet for å rappelere ned på trær på nordsiden av hovedisen, gikk vi hele runden via toppen Langedalsvarden og tilbake til bilen. I solnedgang. Med kanonutsikt mot Nisser.
En bedre avslutning på en isklatretur er ikke mulig.
Benutzerkommentare