Eiger - Mittelegi integral (12.08.2024)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Eiger (3,970m) | 12.08.2024 |
|---|
Det ble lite vin til fredagsmiddagen med familien, fordi jeg dagen etter skulle ta det første flyet fra Gardermoen til Zürich. For å si det med en gang: en utvidet helgetur til Alpene er verken stressfri avslappende eller økonomisk bærekraftig. Klimaavtrykket blir kolossalt. Men ønsket om å bestige høye alpetopper er ofte så sterkt at man driter i alt dette og bestiller billett likevel.
Roland er den rette mannen for de sprøeste ideene, og klokken ni på lørdag morgen var han allerede på plass i Zürich, med bilen full av utstyret mitt fra Østerrike, slik at jeg kunne fly behagelig med bare håndbagasje.
Målet for turen var den berømte Eiger i Berner Oberland. Jeg har vært der før for noen år siden, også den gangen via Mittelegi-eggen, men med utgangspunkt i Eismeer, en stasjon langt over 3000 meter på Jungfrau-banen. Denne gangen skulle vi bestige Eiger "by fair means", altså fra bunnen. Ruten er Østeggen, også kjent som Mittelegi Integral. Utgangspunktet for turen var en liten, ubetjent perle av en alpehytte – Østegghytta. Dessverre var den fullbooket, så vi bestemte oss for å overnatte i en bivuakk et stykke ovenfor hytta.
Forutsetningen var naturligvis å finne et egnet sted i den løse, bratte flanken, der terrenget ikke krevde mye klatring, men konsentrasjon og ferdigheter til å finne riktig vei. Vi fulgte sporene og vardene, klatret litt (to korte partier på grad 3), og etter en knapp time fant vi et gedigent hull i fjellet. Den perfekte overnattingsplassen: 4 kvadratmeter, relativt jevn, og beskyttet mot vind, vær og steinsprang. Takket være en fantastisk solnedgang, der dagens siste solstråler nådde helt inn i hullet vårt, ble dette en minneverdig opplevelse.
Dagen etter ringte vekkerklokken klokken 04:30. Kort tid etterpå dukket allerede den første guiden opp, med en gjest som fulgte ham så tett som en hund i bånd. De beveget seg i forrykende fart oppover. Vi nølte heller ikke, og før det ble lyst var vi i gang. Først kløv vi opp til sadelen (Sattel, 2700 meter), før vi måtte krysse til høyre og opp en sideegg tilbake til hovedeggen. Det er ikke umulig å finne riktig sti, men man må holde fokus og se etter varder og bolter. Klatringen er moderat; noen partier sikret vi, men det meste gikk vi løpende.
Etter en kort, meget eksponert nedoverklatring nådde vi det berømte hullet i veggen, som man må krype gjennom for å komme over på nordsiden av eggen.
Derfra gikk vi til venstre, til noen faste tau som var så utslitte at jeg valgte å ikke bruke dem. Etter hvert kom vi til rapellankrene, og etter tre korte rappeller var vi nede i det såkalte Hick, som er starten på rutens crux. Her ventet tre taulengder opp til grad 5+, noe som tilsvarer norsk grad 5. Jeg hadde med meg klatresko, og det var et godt valg. Traverseringen på slutten av den første taulengden er ikke for nybegynnere, selv om noen store, gamle bolter gjør det mulig å klatre partiet A0. Jeg hentet Roland opp etter meg, og han klarte den første taulengden utmerket. Denne er teknisk sett den vanskeligste, men de to 5er-lengdene i øvre del er ikke like godt sikret med bolter. Takket være sikring med to større kamkiler klarte jeg meg bra og kunne etablere standplass på toppen av cruxet.
Resten av traversen var mye enklere, med vekslende gåterreng og korte klatreopptak. Men selv om vi bare hadde 300 høydemeter igjen, tok det tid, og vi nådde Mittelegihytta først etter at klokken hadde passert 12. Etter 7 timer i ekstremt utsatt terreng, inkludert 5er-klatring, var vi for slitne til å fortsette hele traversen. Vi bestemte oss derfor for å ta en overnatting på den vanvittige Mittelegihytta. Den ligger klamret til en smal fjellrygg. På venstre side stuper det over 200 meter ned til et arktisk brelandskap, mens det på høyre side faller nesten 2000 meter ned til de grønne engene i Grindelwald. Heldigvis er det rekkverk der.
Dette stedet er rett og slett himmelen for folk som elsker bratte fjell. Vi var slitne, men også stolte over å ha klart den vanskeligste delen av ruta uten større problemer. Vi kunne også være fornøyde med farten vår – ingen av de andre guidene klarte å ta oss igjen. Det interessante er at nesten alle gruppene var guidet. Jeg tror vi var de eneste som gikk på egen hånd. Folk må ha mye penger, for av nysgjerrighet sjekket jeg prisen: en guidet tur (som vanligvis tar kun en deltager) koster hele 2.600 sveitsiske franc, altså nesten 30.000 kroner. Selv for den kortere turen via Eismeer-stasjonen må du ut med nesten 2.000 franc. Og i brosjyren står det ikke et ord om den betydelige faren for is- og steinsprang på breen rett etter tunnelutgangen. Vi opplevde denne faren på nært hold for to år siden.
Dagen etter startet like tidlig som dagen før, nemlig klokken 04:30. Hytta bestemmer når folk får lov til å starte, og de guidede gruppene har første rett til å starte før klokken fem. Vi måtte vente til litt etter fem. Jeg måtte rekke kveldsflyet tilbake til Oslo, men både Roland og jeg var i kanonform, så jeg skjønte tidlig at dette skulle gå bra. Allerede etter en halvtime hadde vi tatt igjen de første gruppene. Vanligvis er det nesten umulig å gå fortere enn guidene, da de ofte trekker gjestene nærmest opp fjellet. Men Mittelegi-eggen består stort sett av faste tau, og her må gjestene dra seg oppover selv, uten mye hjelp fra guidene. Dette ga oss muligheten til å passere gruppe etter gruppe, og plutselig var vi i pole position. Før klokken var åtte, sto vi på toppen av Eiger og kikket ned den beryktede nordveggen.
I beskrivelsen står det at toppen bare er halvveis, og det stemmer – det husket jeg godt fra sist. Faktisk er traversen videre til Mönchsjochhütte både lengre og mer krevende klatreteknisk. Fra toppen på 3.970 meter må man først ned 300 høydemeter. Hvis jeg husker riktig, rappellerte vi minst fire ganger. Etter en drøy time nådde vi sadelpunktet, der det første klatreopptaket begynte. Det er to eller tre slike opptak, noen av dem opptil grad fire. En gang måtte vi krype gjennom en kamin, der man nesten kunne bli klaustrofobisk. Klatringen er aldri vedvarende, og alt er godt sikret, men man bør være et godt samspilt taulag og holde tempoet oppe for å unngå at turen tar for lang tid.
Når klatringen over de såkalte Eigerjöcher er ferdig, gjenstår bare en kort bretur - dog med gigantiske sprekker - nedover, bortover, og litt opp igjen til Mönchsjochhütte. Vi nådde hytta klokken 12. Underveis spekulerte jeg på om vi skulle rekke å bestige Mönch før togturen ned, men heldigvis gjorde vi ikke det. Det tar nemlig tid (og koster forferdelig mye penger) å ta togturen ned til Grindelwald og deretter toget videre til Zürich. Uten Mönch ble det altså mindre stress. Vi tok en avslutningsøl i Grindelwald. Jeg reiste hjem til Oslo, mens Roland gjorde seg klar for å hente bivuakk utstyret fra hølen vår i Eigers østvegg.
User comments