Ukjente isklatre perler AURLAND (17.11.2023)
| Kart |
|
|---|
| Andre besøkte PBE'er | Foss SV for Smørkoven (1300moh) | 17.11.2023 |
|---|---|---|
| Foss SØ for Reppanuten (1070moh) | 17.11.2023 |
Isklatring har blitt en populær aktivitet. På mange fosser på Østlandet, spesielt på de store klassikerne, risikerer man å stå i kø, i hvert fall på fine helgedager. Men heldigvis er Norge et stort land, og man trenger ikke reise veldig langt for å finne ukjente, men meget fine fosser for a klatre is. To slike perler befinner seg i Aurlandsdalen, nærmere bestemt i Vetledalen ved RV 50 Hol Aurland.
Herman, Lars og jeg satset som vanlig på grytidlig start. Vi møttes kl 05:30 på Sollihøgda, og allerede ved 10 tida var vi i gang med innmarsjen. Etter mange ukers fint vær på Vestlandet var det veldig lite snø i terrenget, så vi kunne kjøre anleggsveien et stykke inn i dalen og gjennom tunnelen litt oppover. Fra den første svingen der veien snirkler seg oppover mot reppavatnet tok vi av, gikk litt ned og måtte til slutt rappellere for å komme ned i dalføre og så til innsteget. Fossen har fått noe mer spennende navn en «foss SØ for Reppanuten». Selv om fossen byr på 180 klatremeter og er nærmest et landmerke i område, har den visst ikke blitt klatret før for noen få år tilbake. Ganske utrolig egentlig. Selv om det var bare midt i november, må det sies at både ismengden og kvaliteten var ganske bra. Reppafossen ser virkelig imponerende ut nedenfra, og jeg var gira og fikk lov til å klatre den første taulengden. Det var ganske bratt i starten (WI4), så opp på en rampe før jeg laget standplass under et stort og godt beskyttet klippeoverheng.
Lars tok seg av taulengde nummer to. Den var enkel, delvis på is, delvis på snø. Så var det Hermans tur, også hans taulengde startet med noen meter loddredd vegg (WI 4), før han traverserte et stykke til venstre og etablerte standplass under dagens høydepunkt. Cruxtaulengden på en mektig, loddredd isvegg på snaue 40 høydemeter. Jeg ødela spissen på øksen min lengre nede. Så det ble ingen diskusjon, Lars fikk lov til å lede avslutningen.
En del vann, noen orgelpiper og brattheten gjorde det hele enda mer krevende som det så ut. Under disse forholdene sikkert en WI5+. Det kan godt hende at det blir enklere senere i sesongen når isen er tykkere og vannsprutingen borte. Grunnet de krevende forholdene tok dette sin tid, og Herman og jeg holdt på å «fryse i hjel» på standplassen. Det var tross alt en kald dag, og tross sin sydøst eksposisjon får fossen aldri noe sollys på seg. Den ligger for dypt nede i dalen. Etter snaue 4 timers klatring toppet vi omsider ut. Grunnet «isregnet» var vi full-pansret og tauene og slyngene stive som stål. Men et fett, nå var det jo bare å tråkke litt opp- og bortover til anleggsveien ved Reppavatnet. Solen var gått ned, og stjernene begynte å skinne. Etter en anstrengende klatretur ble rusleturen i det vakre kveldslyset en ren nytelse.
Etter turen kjørte vi gjennom tunellene til hytta på Østerbø Fjellstove. Helge dukket opp, og det ble som vanlig en meget hyggelig aften, men øl, vin, badstue og klatreprat.
Den nye dagen begynte som den gamle sluttet. Uten en sky på himmelen. Akkurat det passende været for dagens mål. En skikkelig godbit. Heller ikke denne fossen har fått noe ordentlig navn. Altså kaller vi den bare «foss SV for Smørkoven».
Den byr på skikkelig alpin isklatring i storslåtte omgivelser. Fossen ligger høyt oppe i fjellsiden, og man bør helst slippe dårlig vær og skredfare, når man skal klatre den. Vi hadde stort sett perfekte forhold. I stedet for å starte helt i bunnen av fossen gikk vi til høyre for den, i vekslende bratthet gjennom snø og steinur til en høyde på ca. 1280moh. Man går ikke glipp av noe særlig med isklatring, og samtidig blir man kjent med den uoversiktlige flanken man må returnere i. Noe som kan være nyttig når man rappellerer inn i mørket på returen.
Fra bunnen av hovedfossen til toppen er det ganske nøyaktig 120 høydemeter. Helge og jeg dannet et taulag, mens Herman og Lars ble taulag to. Da var det bare å klatre om kapp, første taulag opp � . Helge og jeg klatret venstre linja. Først en meget «strukket» taulengde på 80 meter til en fin standplass under cruxet, en bratt vegg på ca. 25 høydemeter, WI 5. Helge ledet taulengde to. Han sikret tett og gikk tom for skruer. Altså endte han med en standplass etter snaue 30meter med tau.
Jeg fortsatte videre, ca. 30 meter til, før jeg satte standplass før rutas høydepunkt. En liten og bratt ispølse på ca. 30 meter, WI 4+. Jeg fikk lov å lede den, men også jeg gikk tom for skruer, så jeg måtte lage en standplass til, slik at Helge kunne toppe ut. Dessverre tapte vi råtteracet. Men jeg er sikker på at motstanderlaget jukset. Kanskje hadde de elektriske skruer. Eller selvslående økser. Uansett, på toppen var det bare god stemning. Ikke rart med det været og den utsikten.
Det gikk tre uproblematiske abalakov rappeller før vi var tilbake ved innsteget igjen. Nå begynte det å skumre litt og deler av returen ble tatt med hodelykt på. Klokken halv seks var vi tilbake ved bilen. Og drøye fire timer senere i Oslo! Nok en fantastisk isklatrehelg var unnagjort.
Kommentarer