Den eventyrlige vintertraversen (09.03.2018)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Store Austanbotntinden (2,204m) | 09.03.2018 |
|---|---|---|
| Søre Austanbotntinden (2,103m) | 09.03.2018 | |
| Vestre Austanbotntinden (2,100m) | 09.03.2018 |
En dag i begynnelsen av mars. Jeg ser på et folketomt Jotunheim som bader i vintersolen. Foran meg åpenbarer det seg noen av Hurrunganes majestetiske topper, med kammer og vegger plastret av snø. Jeg står på en sylskarp egg, det stuper ned flere hundre meter på begge sider. Forsiktig balanserer jeg videre i håpet om at Lars hopper ned på venstre side hvis jeg skulle falle til høyre, og omvendt. Plutselig sier noe stopp i meg. Jeg psyker ut, gidder ikke å måke meg videre på så utsatt terreng og uten mulighet til å finne stein for å plassere sikringer.
Skildringene ovenfor er fra en vintertravers av Austabotntindene i Vestjotunheimen. En tur som jeg har gått to ganger på sommeren og som har stått på vinterklatringens ønskeliste en god del år. Etter en meget ufin influensa som satt meg ut i to uker og ødela vinterferien, føltes de 1200 høydemetrene fra teltleiren ved brua på Tindevegen opp til fortoppen på Søre Austabotntind meget tunge. Også Lars har slitt med forkjølelse en stund, men var allikevel i strålende form. Mens jeg tenkte på retrett, ville han ta et forsøk til. Han fant frem spaden i sekken og startet en ny balansegang. Ved hjelp av spaden klarte han å grave seg ned til fast grunn for å sette noen kamkiler. Etter et kvarters klatre- og gravejobb kom han frem til en god standplass og jeg fulgte etter. Pinakkelen som så helt umulig ut fra distansen viste seg å være ganske udramatisk og jeg ledet opp til tårnets toppunkt.
På sommeren er det vanlig å rappellere fra den på baksida. På vinteren gjør snøen høydeforskjellen mindre og jeg har lest om folk som har hoppet ned (500fjell?). Vi derimot tok fatt i spaden igjen. Lars gravde for harde livet og fant et rappelfeste slik at vi kunne fire oss ned på en sikker måte.
Veien og traversen videre til Søre Austabotntind, 2.103m, som på sommeren kan være ekkel og utsatt, ble nærmest en spasertur. Rundt klokken tolv sto vi altså på en av Jotunheimens vanskeligste topper. På vinteren! I strålende sol og uten vindpust. Det eneste som dempet gleden litt var utsikten på traversen videre til Store Austabotntind.
Først en ekstrem smal snø kamm pyntet med skumle skavler, deretter en stupbratt toppegg som jeg kjenner godt fra sommerbestigninger. Fra to artikler på nettet visste jeg om to muligheter. Enten eggen rett opp, 4+ på sommerstid. Eller en meget skummel travers til sørrenna som kommer ned fra Store Austabotntind. Begge alternativene og da spesielt den klatremessig enklere varianten 2 så virkelig krevende ut.
Klokken nærmet seg ett og vi begynte å bli usikre på hva vi skulle gjøre. Denne gangen hadde jeg en god ide. Hvorfor ikke rappellere ned på breen på vestsida og så prøve å klatre opp en taulengde for å komme til sørrenna nevnt oppe. Gravemaskinen Lars skuffet nok en gang fram et sikringspunkt. To fastfrosne blokker fungerte som rappellanker. Etter 60 meter traverserte vi litt til høyre og kom til breen under sørflanken.
I følge Lars var klippepartiet opp til snørenna helt umulig. Men etter litt rekognosering og gjensidig oppmuntring satt jeg i gang klatringen, uten ryggsekk. De første meterne var ganske vanskelig, jeg måtte dra meg opp på en øks plassert i et riss. Men resten gikk rimelig greit, jeg fant til og med noen sikringsmuligheter. Jeg hentet Lars etter som måtte klatre det vanskelige stedet med to sekker! Etter en kort travers på meget bratt snø kom vi endelig i renna og veien til toppen var fri! De 150 høydemeter i 40-45 meter bratt snø var anstrengende, men ikke vanskelige.
Klokken 15.30 kom det store øyeblikket, vi toppet ut på eggen og gikk de siste 50 meter til hovedtoppen. Den krevende delen av traversen var unnagjort. Vi måtte selvsagt ta avstikkeren til Austabotntind sitt karakteristiske hovedpunkt for å ta de obligatoriske toppbildene. Klokken har nå blitt akkurat 4, vi brukte i underkant av seks timer for selve traversen.
Traversen var kanskje litt mer utfordrende enn forventet, returen gikk derimot som smurt. Vi koste oss på den utsatte normalvegen ned til Vestre Austabotntind, der det ble en kort pause i den herlige kveldssolen.
Vi oppdaget noen skispor ned en bratt snørenne ned til Austabotnet. Disse fulgte vi og så gikk det veldig greit å komme seg til skiene igjen. Vi var dønn slitne men å kjøre ned i urørt pudder med kveldssolen i ansiktet holdt motivasjonen oppe. Vi kjørte ned gjennom et morsomt juv for å komme tilbake til brua ved tindevegen og teltet. Å pakke ned leir og kjøre 5 timer midt på natta tilbake til Oslo er en kjedelig jobb, men minnene fra denne vinterlige traversen av Austabotntindene kommer til å vare til vi er gamle. Takk Lars for en vanvittig tur!
User comments
Takk for titten
Written by mortenh 15.03.2018 20:28og invitasjonen. Hadde vært en drøm å vært med, men jeg hadde nok bare vært en klamp om foten ...
Vi er priveligrte
Written by LarsRønnevig 15.03.2018 13:54Takk for flott tur. Selv om det er en hvis syke knyttet til slike turer følte jeg at vi beholdt kosen. Lunch før cuxe var vell et bevis på det. mat og kos før cruxe. Flott lag arbeid.
Herlige
Written by Olepetter 14.03.2018 09:39bilder, og spenstig tur, synes jeg. Takk for at du deler dette!