ISFESTIVALEN (20.01.2018)
| Map |
|
|---|
| Visits of other PBEs | Grøtenutbekken (250m) | 20.01.2018 |
|---|
Endelig en stabil vinter med gode isforhold i nærområdet. Etter mange økter med isklatring i Heggedals hengefoss var jeg mer en klar til å begi meg ut på litt større eventyr. Da passet det utrolig bra at selveste kongen av hengefossen, Lars Rønnevig, inviterte til isfestivalen i Stavadalen.
På deltagerlista sto det flere kapasiteter, Lars W, Herman Å, Jakob og Per. Jeg visste lite om stedet, men det viste seg at fossene ligger som perler på en snor i denne dalen. Så bra at Lars har hytte der! Lørdagens vær bød ikke på mye mer en tåke og snøfnugg, men fossene var fine. Vi delte oss opp i tre lag. Lars og Jakob klatret det krevende Skardesiget, Lars R og Per satset på «Maken», mens Herman og jeg gikk løs på klassikeren i området, «O’hoi».
Takket være skiene våre, ble anmarsjen en kort affære. Også klatringen var grei. Herman ledet opp den første (bratte) taulengden, WI4. Deretter fulgte to slake taulengder, før jeg fikk lov å lede de siste, 30 morsomme og delvis svært bratte meterne i et dieder. Rappellen kunne ikke vært greiere. Først fra et tre i toppen, så fra en boret standplass i midten. Det hele gikk så kjapt at vi hadde tid å prøve oss litt på «søyla» før det ble mørkt. Kort, 25 meter, men solid WI 5 klatring.
Vi gledet oss til middag som etter planen skulle være forberedt til kl 18. Slik ble det ikke. Festivalledelsen var nemlig på et uforventet navigasjonskurs (ved utsteg i tåka) og kommunikasjonskurs (med lennsmann og redningssentralen) før de valgte å rappellere ned fossen på egen maskin. Dermed måtte de andre drikke øl mens de ventet før middagen endelig sto på bordet. Og ikke hvilken som helst middag heller. Lammekjøtt, potetmos med trøfler, egenplukkede bringebær. Det ble en morsom aften med mye klatreprat.
Søndagen våknet vi til stjerneklar himmel. Siden Per måtte dra hjem, endte vi opp med et to- og et tremannstaulag. Heldigvis var fossen Makalu bred nok til oss alle. Denne dagen skulle bli en av eller den fineste isklatredagen noensinne. Fantastisk vinterlandskap som glitret i solen og en imponerende foss med supre forhold.
Allerede den korte anmarsjen var en fryd, spesielt da vi kom inn i solen og temperaturen spratt opp fra minus 15 til «å kunne sikre uten hansker» grader. Jeg ledet den første taulengden, sikkert nærmere WI5, Herman tok seg av den andre mens Lars R fikk lov å avslutte eventyret. Lars W og Jakob holdt på noen meter lengre til høyre.
Vi valgte å rappellere ned fossen i samlet flokk, på et tau-sett. Dette passet utrolig bra. Mens de andre jobbet for harde livet for å lage abalakov ankere, kunne jeg «streame» andre omgang i Kitzbühel slalåm. Dessverre vant Kristoffersen foran Hirscher og ikke omvendt.
Festivalen var slutt, men Herman og jeg var fortsatt sultne. Vi dro altså ikke hjem men kjørte over Golsfjellet til Hermans hytte i Hemsedal. Temperaturmåleren i bilen viste ned mot minus 22 på Golsfjellet. Så jeg var litt spent på hvordan klatringen dagen etter skulle gå. Det var Grøtenutbekken som sto på programmet. Et av årets store klatremål. Og Hemsedals lengste foss på WI 5 nivået. En virkelig klassiker som tiltrekker både klatrernes og vanlige folks oppmerksomhet noen hundre meter over veien rett før Hemsedal sentrum.
Etter noen udramatiske startproblemer med den gamle Peugeot-en min gikk virkelig alt som smurt denne dagen. Temperaturen var slettest ikke så ille, vi hadde et bra spor til innsteget og fossen viste seg å være tørrere enn da vi bailet en gang for to år siden. Herman tok seg av den tøffe starten, 10 eller 15 meter nærmest loddrett is, og fortsatte hele taulengden ut til en grei (= ikke hengende) standplass. Nå var det min tur. Meget bratt så det ut. Og langt der opp så jeg en forlokkende, stor hylle. Jeg var ikke sikker om jeg skulle klare å lede dette uten mellomstandplass. Men meterne gikk, skruene satt og plutselig var tauet slutt. Og standplassen var like komfortabel som en teltplass.
Jeg hentet Herman etter og så tok vi oss en liten velfortjent pause. Etter noen minutter gikk Herman løs på taulengde nummer 3. Bratt i starten, men etter bare noen få metere var det verste over og fossens øvre og mye lettere del begynte. WI 3 isen videre bød ikke på noen større utfordringer og etter drøye tre timer fra innsteget var fossen i boks. Det ble en del vassing gjennom dypt snø tilbake, men det gikk selvsagt mye fortere enn å rappellere ned. Dagen ble avsluttet med kort, men genial pudderkjøring.
User comments
Fint i Valdres
Written by mortenh 31.01.2018 09:03Flotte bilder Coni. Interessant rapport, også for en som ikke helt har skjønt greia med fosseklatring og skikjøring i renner :-)