Verdalsraset Minnebauta

Name Verdalsraset Minnebauta
Search name Verdalsraset Minnebauta
Type Sight
Elevation 86 meter
Region Verdal
Parent regions Europe, Norway, Norway mainland, Trøndelag
Adviser admin (Administrator)
Last modification 28.12.2023
Coordinates 32V 629156 7073159 (UTM)
Map Show object on map
Verdalsraset Minnebauta

© Erik Olsen

Content
Language
Adviser none
Statistics

Register visit of Verdalsraset Minnebauta.

No visits of Verdalsraset Minnebauta have been registered yet.

Minnesbautaen på Lysthaugen

På Lysthaugen i Verdal ligger minnestedet for Verdalsraset. Bautaen står over graven for 33 mennesker av de 116 som omkom under Verdalsraset som gikk natt til 19 mai 1893. Bautaen ble satt opp over massegraven umiddelbart etter hendelsen i 1893.

Verdalsraset

Verdalsraset er det største kvikkleireskredet og den dødeligste naturkatastrofen i nyere Norsk historie. Natt til 19 mai 1893 rant 55 millioner kubikkmeter masse ut i Verdalselva like ved Stiklestad i Verdal. 105 gårder og bosteder ble utslettet i løpet av en halvtime. 250 mennesker ble med i selve skredet, hvorav 116 mennesker omkom sammen med omlag 600 husdyr. Leirraset ødela et område på 14,5 kvadratkilometer og er det desidert største leirraset i Norge i nyere historie. Verdalsraset er svært godt dokumentert i flere bøker med geologiske undersøkelser, et titalls bilder fra tre fotografer og intervjuer med de fleste av de overlevende og redningsarbeidere.

Forløperen

Kart over området hvor raset gikk med gårdene som lå der|
Kart over området hvor raset gikk med gårdene som lå der|

Det finnes kilder som viser til at det har gått større leirras i umiddelbar nærhet til der Verdalsraset gikk tilbake til Middelalderen. I 1747 gikk det ett stort leirras like øst for hvor Verdalsraset gikk. Dette raset gikk ved gården Leirfall og tok livet av fem mennesker. Like ved gården Leirfall gikk det et stort leirras i senmiddelalderen. Raset gikk på sørsiden av Verdalselva ved Gudding. Raset gjorde stor skade på mange gårder og ødela gården Re fullstendig.

Follobekken gikk over det som var en forhøynet terrasse i landskapet like øst for Stiklestad. Like ved bekken lå gården Krog, som forøvrig var en av mange gårder som lå på denne terrassen som egnet seg veldig godt til landbruksnytte. 27 Juli 1822 gikk det ett lite ras ved bekken på Krog sin innmark. Daværende bruker Sivert Sivertsen og hans sønn på syv år gikk ned til bekken for å se til skadene men da velter det stykket med jord de sto på ut i bekken og begge to forulykker. Follobekken var altså godt i gang med å grave seg ned i landskapet på dette tidspunktet. Fram til 1850 gikk det en kjørevei fra gårdene Mo og Krog til Eklogårdene. Veien krysset Follobekken men rundt 1850 hadde bekken raskt gravd seg ned i leira slik at man ikke lenger kynne krysse bekken. I 1853 gikk det ett større ras langs Follobekken. Dette raset hadde nok en viss størrelse for raset demte opp Verdalselva i tre dager før demningen bristet. Riktignok skjedde det på sommeren da elva ikke var spesielt stor. I 1867 gikk det enda ett ras langs Follobekken som også demte opp Verdalselva, men raset hadde noe mindre masse enn det i 1853. Innmarka til gården Haga fikk noe skade etter disse rasene, men skadene var såpass små at det ikke ble nedsatt noe skyld på gården.

Ove Nilsen Haugsskott bodde på gården Krog da Verdalsraset gikk. Han overlevde raset og kunne fortelle at han i kort tid før raset gikk kunne observere flere små ras langs Follobekken.

Mens Follobekken gravde seg ned i leira gravde Verdalselva seg også sakte men sikkert inn i leira i den krappe svingen ved Eklomælen. Dagen før Verdalsraset var ett faktum gikk det et leirras ved Verdalselva slik at elva ble grå og leirete. Elias Olsen Ness fra gården Lyng registrerte at elva hadde blitt grå den 18 Mai. På turen hjem la han også merke til at hesten ble svært urolig da de krysset elva der hvor raset snart skulle gå. Hesten til doktor Albert Strøm hadde også blitt utrolig flere dager på rad da han passerte elva her etter at han hadde vært på en runde rundt i bygda å sett til de syke.

Torsdagskvelden 18 Mai kunne flere unge gutter fortelle om at elva fortsatt var grå og at fisken ikke beit da de var ute å fisket. Follobekken var også grå, men den var ikke så stor at hele Verdalselva kunne bli grå så høyst sannsynlig var det Verdalselvas graving som i hovedsak utløste Verdalsraset. Follobekken sto nok også for sin skyld at raset ble såpass stort.

Dommedag i Verdalen
Ett dokumentarprogram basert på samtidige og senere skriftelige kilder, særlig boka om Verdalsraset av Øystein Walberg.

Utsikt fra Bjørken mot Nordvest. Husene til høyre kan være Haga Søndre søndre eller Nes Mellem|
Utsikt fra Bjørken mot Nordvest. Husene til høyre kan være Haga Søndre søndre eller Nes Mellem|
Volegårdene
Volegårdene
Skredkanten opp mot Gjermstad
Skredkanten opp mot Gjermstad
Kart over området
Kart over området

Detaljerte opplysninger om skredet

Historiene under er hentet fra dokumentasjonen om skredet, først utgitt i bok noen år etter raset, og mer utfyllende i nyere bøker.

Kirsten Petersdatter Vodal med dattra Gudrun i fanget. Bak fra venstre: Gerhard, Peder, Andreas
Kirsten Petersdatter Vodal med dattra Gudrun i fanget. Bak fra venstre: Gerhard, Peder, Andreas

Historien fra gården Nord-Lyng
Nord-Lyng var sammen med resten av Lyng-gårdene en av de største og mektigste i Verdal og dateres tilbake til Vikingtid. Det har vært gårder på Lyng lenge før det også. På 1200-tallet bodde ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare på gården Nord-Lyng

I 1893 bodde enka Kirsten Petersdatter Vodal på Nord-Lyng sammen med de fire barna sine Gerhard (15år), Andreas (12år), Peder (9år) og Gudrun (2år). Ektemannen døde året før men på gården bodde også drengen, 22år gamle Ole Martin Olsen, de to tjenerene Marit Andersdatter (40år) og Kristine Karlsdatter (21år) samt gjeterjenta Ingeborg (18år).

Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe i andre etasje. Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder. Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort tid.

Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres. Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg opp på loftet igjen. Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt. Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under armene på henne.

En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvilte på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delingsveggen, mens den tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som sto ved den ene veggen. Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa selv at da ba hun til Gud om at han for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft. Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer. Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over leiren.

I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet, og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det harde arbeidet. Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun såtte da i et skrik, og da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over det de var innesperret i.

En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenunder opp på loftet.

Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han slet sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå. Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved å gå ut gjennom et vindu og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor de ble tatt hand om. For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen.

12 år gamle Andreas forklarer hendelsen slik:
Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde vært regnfull, og elven som gikk langs den søndre del av eiendommen, var vokset. I snøløsningen hendte det at den over svømmet endel av jorden som lå nærmest. Det dannet seg en isdemning ved Rosvoll, som lå nedenfor Lyng. Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første etasje i nordenden av huset, og tjenerne i annen etasje mot syd.

Andreas som 87-åring poserer på Trolltunga
Andreas som 87-åring poserer på Trolltunga

Ved midnattstid våknet vi ved at vann fosset inn i rommet og skjønte ingen ting, men såtte det i forbindelse med elven uten å kunne finne noen forklaring. Gårds gutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom. Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren svingte inn i kjøkkenet, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstrengelser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen.

Vannet steg så fort at Ole seiv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg. Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet. Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så nøyt at det var om trent en halv meter til taket, ble det stille. Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp, og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen. Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere eller mindre på plass.

Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen. Hun inngå oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet. Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere at det var skrik over alt, og brøl fra husdyrene. Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren. Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre. Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre bordkledningen av huset og la flater oppå leirsørpen. I sekstiden om morgenen var han nesten fremme.

Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn, som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men. Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg. Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden. Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand vollan kom, og vi ble med ham.

Historiene fra Nord-Lyng er en av få gårder hvor man kom nogenlunde greit ut av hendelsen. På de fleste andre gårdene som ble tatt gikk liv tapt. Moren på Nord-Lyng, Kirsten ble 89 år gammel, den eldste sønnen Gerherd døde av tuberkulose som 22 åring, mens Andreas ble 93 år, Peder Konrad ble 90 år og Gudrun ble 82 år.

Bilde av familien på Landfall noen år etter Verdalsraset. De yngste barna i bildet ble født etter raset
Bilde av familien på Landfall noen år etter Verdalsraset. De yngste barna i bildet ble født etter raset

På gården Landfall
Historier fra senmiddelalderen forteller om flere skred i området. Et av disse skredene dannet Leirådalen. Gården Landfall skal etter historien være del av Eklogård og ble kalt Høy-Eklo og lå på en høyere terrasse da det lå en sammenhengende flate fra Fåren til Reppe. I 1747 gikk Høy-Eklo ut i et skred som tok livet av 5 mennesker på gården. Gården ble bygget opp på ny og kjent som gården Landfall. På rasnatten i 1893 bodde det hele 10 mennesker på gården. Selve raset gikk vest for gården og tok bare med seg jord. Dina Jermstad sprang fra gården Gollaugstuggu da hun hørte at raset startet. Hun vekte opp folkene på flere gårder mens hun sprang oppover. Dina hadde vært plaget av nervøsitet, og hun ble ansett for å være litt sinnsforstyrret. På en av gårdene hun hadde sprunget forbi, Jermstad østre eller Smedgården, hadde de nektet å høre på henne og lagt seg til å sove igjen. Det ble og så deres undergang.

Men Dina klarte å få Ole med seg opp bakken nord for husene slik at han kunne se utover rasgropen. Da sank Ole i kne og brøt ut: «Herre Gud! Hva er det som har skjedd?» Men slik landskapet så ut, var det klart at man måtte komme seg bort snarest mulig. Raset kunne gå vidt og Landfall ville kanskje gli ut. Både mennesker og dyr ble evakuert til Landfallenget eller Platået som det også ble kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så langt fra Volen Der ble det satt opp sommerstue. Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og Vukusjøen ble tømt igjen. Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sann synligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rogn haugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras ble ikke dempet av denne hendingen.

Edvin Herman Sevaldsen fotografert i Chicago noen år før Verdalsraset
Edvin Herman Sevaldsen fotografert i Chicago noen år før Verdalsraset

Gården Melbynesset
Gården Melbynesset var en liten gård som lå ute på flata nedenfor gården Melby. Der bodde Andreas Sevaldsen Haga (65 år) sammen med Ingeborg Rasmusdatter (63 år). De hadde de to barna Ragnhild Pauline Andreasdatter (20 år) og Ole Edvard Andreasen (17 år). Sammen med familien bodde også Edvin Herman Sevaldsen (9 år). Edvin vokste opp med sin far, Sevald Andreassen og mor i Chicago i Amerika. Da moren døde reiste Sevald tilbake til Norge i 1891 og besøkte sin bror Andreas på Melbynesset. Der satte han igjen Edvin, "for oppdragelsens skyld" sa han. I april 1893, litt over en måned før Verdalsraset sendte Sevald et brev til Melbynesset hvor han ønsket å få Edvin over til Amerika igjen da han hadde fått ordnet et bra bosted i Chicago sammen med sin nye kone, Guro. Han ønsket også Ragnhild Pauline velkommen og spurte om hun kunne følge Edvin over Atlanteren. Om hun ønsket seg tilbake til Norge igjen skulle Sevald betale for reisen.

Rasnatten var Melbynesset en av de aller første gårdene som ble rammet og det første skredet knuste gården fullstendig. Ingen av de som bodde på gården overlevde og de ble etter hvert funnet å begravet på Lysthaugen. Edvin ble funnet ved Lyng, over 2km fra Melbynesset. De andre ble funnet under metervis med leire da elva etter hvert vasket vekk en del av leira. Det har blitt spekulert i om de rakk å komme seg ut av huset før de ble tatt av raset ettersom de ble funnet såpass langt fra hverandre og gården. Grunnmur og deler av gården ligger fortsatt begravet under mange meter med leire like ved dagens elveløp.

Nyheten om leirraset spredte seg rundt om i verden og den 22 mai leste Sevald om tragedien i Verdal i avisene i Chicago. Han sendte umiddelbart brev til Melbynesset for å høre hvordan det gikk, men fikk aldri noe svar. I starten av juli sendte han et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte om sin familie. Han mottok svar den 11 juli med nyheten om at hele budskapet på Melbynesset var omkommet i raset.

Raset

Jermstad Vestre
Gården ble fullstendig ødelagt og i ettertid har man kun funnet en hestvogn som tilhørte gården. Alle på gården omkom, åtte barn i alderen 4 - 18 år og tre voksne. Alle husdyr gikk også med.

Jermstadspandet
Gården lå like ved Jermstad Vestre og ble fullstendig ødelagt. Alle de åtte som var på gården omkom, de fleste barn. Karl Jermstad mistet far, mor, kone og barna sine her. Han overlevde ettersom han var på eksersis på Steinkjersannan rasnatta.

Trøgstad Lille Søndre
Det var fem personer på gården rasnatta hvor fire omkom. Tjenestejenta Hanna var eneste overlevende. Hun merket at raset kom og tok med seg minstegutten på 2 år og sprang ned fra loftet og ut på tunet hvor hun møtte de andre, Jens Monsen Skogås sammen med kona og den andre sønnen på 5 år. Brått kom raset med voldsom kraft og knuste gården og tok alle med seg. Hanna holdt fast i gutten, men hun fikk hard medfart og mistet bevisstheten. Hun våknet av den varme formiddagssola mange timer seinere. Hun sto fast i leira opp til brystet å ble reddet av to 19-åringer som fikk reddet henne ved at de la fjøler på leira for å komme seg ut til folk som måtte reddes. Etter å ha gravd opp Hanna med bare hendene fant de liket av den 2 år gamle gutten under henne. Hanna hadde knekt kragebeinet og ble sendt til det provisoriske sykehuset.

Fyksveet

Other pictures

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text: