Brogaheia våpenkonteinere
|
|
© Kåre Olav Oftedal |
||||||||||||||||||||||
| Content | |
|---|---|
| Language | |
| Adviser | none |
| Statistics |
One member has registered 5 visits of Brogaheia våpenkonteinere. |
Map
Pictures
Introduction
Brogaheia er navnet på den relativt flate lyngheia mellom Longavatnet og Målandsvatnet på grensa mellom Jørpelandsheia og Årdalsheia/Krøys. I november 1944 var dette åstaden for eit alliert våpenslepp som frigjeringsvåren vart teke ned til Jørpeland og vidare til Stavanger. Framleis ligg restar av dei 24 containerane på gøymestaden på Brogaheia og vitnar om innsatsen til lokale Milorg-karar.
Getting there
Det er god og merka sti frå parkeringa ved Liarvatnet via Grimsli, Forenesvatnet og fram til stemmen i Longavatnet. Vidare umerka opp på Brogaheia. Mellom 2 ½ og 3 timar gangtid. Det er og ein flott, men umerka tur frå Boremyr øvst i Målandsdalen via Målandsheia/Brogaheia. Om lag 2 timar gangtid.
Winter
Enkel tilgang frå Boremyr øvst i Målandsdalen på ski, men med mykje snø vert containerane sjølvsagt lett gøymde under snøen.
Tips and miscellaneous
Pictures
Starting points
Liarvatnet og Boremyr øvst i Målandsdalen.
External links
Sjå link til den interessante rekonstruksjonen av flysleppet og motstandsarbeidet i Strand her:https://www.youtube.com/watch?v=xdBoKVjBAgQ
Her er også link til Benna Lund sine artiklar om Milorg distrikt 19 i Stavanger Aftenblad 1954:https://www.strandhistorie.no/index.php/krigsarenee/721-milorg
https://www.strandhistorie.no/index.php/krigsarenee/722-milorg-d-9
Literature and references
Om flysleppet på Brogaheia og korleis våpna vart frakta til Stavanger, frå Per Asbjørn Holst sitt hefte «Strand under krigen». Nødvendige forklaringar er i parantes.
Dei foregåande sidene som skildrar situasjonen i Strand frå sommaren 1944, kan lesast under PB-elementet Ulvaskoghytta.
Side 58, «Flyslippet ved Langavatnet»
På denne tiden ventet de også på et fly som skulle slippe ned våpen og utstyr til dem. Før flyet kom ville Øksnevad i London (Toralv Øksnevad, ankermann i BBC sine sendinger på norsk, kjent som «Stemmen fra London») varsle dem med særmeldingen «Emil til Paul, vi skal nok greie biffen.»
Erling (Holst) hadde for lengst fortalt Anders Leite om denne særmeldingen. Hver for seg lyttet de på London hver dag. Anders arbeidet skift på Stålverket på den tiden. De ukene han hadde ettermiddagsskift (fra kl. 14 til kl. 22) tok han med seg Sweetheart-radioen på jobben. Klokken 18:30 gikk han på toalettet og satt og lyttet til London.
De allierte hadde for lengst funnet ut at flyslipp helst burde skje når månen var mer enn halv. I uken etter en økende halvmåne ville slippet derfor skje mellom kl. 21 og 01. I uken mellom fullmåne og avtakende halvmåne var tidsrommet mellom kl. 01 og 04 om morgenen.
Dagene gikk, men ingen melding kom. Flyttingen fra Ulvaskog til Speiderhytta (på Jørpeland) begynte så smått å bli nært forestående. Så en kveld da Erling kom hjem fra en tur til Stavanger satt Torgeir Hetland og ventet på ham. I stedet for særmeldingen over BBC var det kommet et kodetelegram fra England med fem ord: PLANE COMING TONIGHT TO LANGAVATN (Fly kommer i natt til Langavatn).
Klokken var allerede blitt nærmere åtte om kvelden; det var fredag den 17. november 1944. I hui og hast fikk Erling varslet Anders som hadde ettermiddagsskift på Stålverket. Anders fortalte formannen at han ikke følte seg helt bra og måtte gå hjem. På veien fikk han med seg en av de andre gruppelederne, Marton Førland. Sammen med Torgeir og Erling var de fire som dro til fjells den mørke høstkvelden. Klokken var allerede blitt litt over ni før de kom seg av gårde.
Det ble en stri tur opp til Langavatn seinhøstes. Det hadde regnet en del tidligere på dagen. Etterpå var det kommet noen centimeter med våt snø. Resultatet var at de måtte trave oppover i en klissen blanding som kladdet og hang på støvlene. Det var også en bekmørk natt mellom fjellene, slik at de måtte bruke lykt for å finne stien opp til slippstedet på Brogaheia, ovenfor Langavatnet. Men før de kom dit måtte de passere myrene i stigningen fra Furunesvatnet. Der klebet snøen seg enda fastere til støvlene enn før. For hvert skritt de tok vokste de høyere og høyere. Dette fortsatte til snøklumpene plutselig falt av og karene igjen dalte ned til vanlig høyde.
Av og til trådte de ned i et myrhull, noen steder til langt opp på leggen. Men de var enige med Anders som bemerket ganske tørt: «Jeg skulle gjerne ha sett det været som kunne klare å stoppe oss i natt.»
Klokken var blitt litt over ett da de endelig stod på det avtalte stedet på Brogaheia, klar til å ta imot flyslippet. Der oppe var det bitende kaldt, uten fjell som tok av for den iskalde, gjennomtrengende vinden. Brogaheia er en ganske stor flat strekning, over kilometeren lang, litt ulendt og steinete her og der mellom store flate lyng- og myrstrekninger. Nå lå det snø over alt, over halvmeteren dyp.
Karene fant frem til der hvor de etter planen skulle stå og lyse med lommelyktene. De begynte snart å lage seg små veier i snøen for å kunne holde seg i bevegelse. De gikk og sprang frem og tilbake hele tiden, hoppet og slo floke. Alle var blitt våte på beina etter vassingen over myrene. Støvlene ble snart steinharde, frosset til ubøyelige jernpansersko.
Månen kom frem – den var for nedadgående – og vinden stilnet av. Det ble svært stille, nesten som på en utdødd planet. I halv-to-tiden hørte de en svak flydur i nord, i retning Årdal. «Faen og,» bemerket Torgeir, «du skal se den forbanna flygeren ikke finner oss, ennå så klart og fint det er.» Torgeir var den eneste blant dem som var blitt droppet i fallskjerm og visste hvordan sånt foregikk.
Ventetiden gikk så altfor langsomt. Det var ikke fritt for at de tenkte på de hjemme som lå lunt og godt i sengene sine. Men for dem der oppe på fjellet hadde dette oppdraget en spesiell betydning. Nå var de med ett «…kommet med i krigen,» som Anders sa. Han ville ikke ha unnvært dette om han hadde måttet stå der oppe barbeint.
Klokken passerte tre. En rype skrattet av og til, oppskremt som den var av å høre folk på denne tid av døgnet. Det var blitt helt stille i luften. Flyet de hadde hørt tidligere var helt forsvunnet. I en sånn ventetid er det lett for at sansene kan spille en et puss. Marton Førland bannet på at den stjernen han så der inne i øst hadde beveget seg. Det måtte absolutt være flyet som ikke fant Lysefjorden og Langavatnet. Erling syntes han hørte en gjøk som gol. Alt kom av den intense speidingen og lyttingen. Dessuten var de alle svært oppspilte av den spenningen som følger med en slik viktig begivenhet. «Jeg forstår ikke dette,» sa Torgeir, «forholdene er jo svært fine i natt. Ikke ei sky på himmelen. Men det kan jo ha vært tåke i England, slik at de ikke kom seg av gårde.»
Plutselig hørte de en flydur i sør, i retning Lysefjorden. Den nærmet seg raskt. Alle fire rettet seg opp og stod stive som pinner og lyttet intenst. Duren tiltok stadig. Nå var de overbevist om at dette var flyet deres. Larmen syntes plutselig å bli nærmest øredøvende, så sterk at hele Jørpeland måtte våkne. Og der oppe på himmelen gled det plutselig frem en svær svart fugl.
Flyet kom inn midt over Langavatnet, ikke så veldig høyt, akkurat. De inntok plassene og tente signallysene sine og håpet inderlig at piloten skulle se dem. Jo, denne piloten så dem – han kunne sine ting. Flyet la seg over og gjorde en sving til venstre og gikk enda lavere ned, i retning mot Furunesvatnet. Så forsvant det bak Krunefjellet i noen eviglange øyeblikk, men de hørte stadig den grove brummingen. Plutselig dukket det frem igjen og kom tordnende opp dalsenkningen, praktisk talt like over bakkekammen. Et øyeblikk så det nesten ut som om piloten hadde tenkt å lande, for så lavt fløy han. Flyet hadde to sterke lys foran og kom til å passere like over hodene deres, der de stod, fire frosne karer – sikkert ikke mer enn femti meter under.
Plutselig flommet det et lyshav over slippstedet idet dørene til bomberommet åpnet seg. Noen sekunder senere hørte de hvordan det skranglet i containere som tok bakken. Det blafret og knitret i fallskjermene som var festet til dem. En av skjermene foldet seg ikke ut og containeren falt rett ned som en bombe. Den gikk så vidt klar av Marton som i siste liten fikk kastet seg til side. I stedet smadret den ryggsekken til Anders og boret seg dypt ned i snøen.
Et øyeblikk etter forsvant flyet brummende i en sving vestover, mot Jørpeland og England. Lyden tapte seg mer og mer. Det var ikke fritt for at de fire sendte en lengselsfull tanke til de der oppe – engelskmennene satt sikkert godt og varmt inne i flyet. Kanskje hadde de en god drink med seg! I alle fall hadde de ordentlig tobakk! Og der nede i snøen stod det fire forfrosne karer, med hender og føtter nesten følelsesløse. De var så stive i kjeften at det gjorde vondt å snakke.
Men det ble råd med å få varmen i seg igjen. Slippet bestod av hele 24 svære containere som hver veide nærmere hundre kilo. Hele slippet må derfor ha vært på nærmere to og et halvt tonn. Og alt dette måtte de få skjult så raskt som mulig. Det var ikke godt å vite om et tysk fly ville ta seg en tur innover heiene i morgen tidlig. Tyskerne hadde sikkert merket at et tungt engelsk bombefly hadde gjort en sving innover her. Da ville alt være tapt om slippet deres ble sett fra luften.
Ivrig åpnet de noen av containerne; kanskje var det tobakk eller en varmende drink å finne, men nei. De var stappfulle av sprengstoff og lunter, brenguns og stenguns, rifler og ammunisjon, nok til minst hundre mann. Men ingen forsyninger. Torgeir var spesielt skuffet over at tobakken manglet. Nettopp det hadde han vært sikker på ville vært med. Og den ville kommet så altfor godt med. For alle fire var lut lei den norske hjemmeavlede Mahuni-tobakken.
Side 61, «En følelse av makt og styrke»
Men tross kulden var de fylt av en ny og helt annerledes følelse. Plutselig var de blitt noe mer enn passive, for ikke å si ubehjelpelige, hjemmefrontkarer. Tenk å ha så mye våpen mellom hendene! Brått og fullt gikk det opp for dem – og det uten videre – at nå var de virkelig med i krigen mot tyskerne. De kjente seg allerede atskillig mer selvsikre og bevisste. De følte at nå kom de til å spille en viktig rolle i det som snart ville skje. Hadde det kommet en statspolitimann luskende oppover den natten, ville de ikke vært i hans sko.
I underbevisstheten ønsket de kanskje at Holger Tou hadde funnet veien opp på Brogaheia den morgenen. Da skulle det blitt andre boller. Men Brogaheia var ikke noe sted for filosofering og dagdrømming i den kalde vinternatten. Her var det mye arbeid som måtte være gjort og helst før det ble lyst. Men først satte de seg ned på en stein og knasket i seg noen stivfrosne brødskiver. Termosflaskene med varm erstatningskaffe hadde de for lengst tømt.
Noen av containerne var ganske tunge og hadde boret seg svært dypt ned i snøen. Ofte måtte alle fire ta i for å dra dem opp og bort til samlingsplassen. Der ble innholdet sjekket og containerne plassert side ved side. Det var utelukkende våpen og ammunisjon i dette slippet; alt dette ville de hente ved en senere anledning. Men nå gjaldt det å få skjult det hele.
Strevet med å slepe containerne på plass gikk smått og var tungt, men de arbeidet metodisk og sikkert. Det var for lengst begynt å lysne av dag mens de fremdeles slet med de første tunge containerne. Slitet kom til å ta nesten hele dagen. Først ved fire-tiden om ettermiddagen var alle containerne på plass på skjulestedet de hadde valgt og tildekket med snø.
Flyttingen hadde resultert i en rekke dype veiter i snøen. Alt i ett lyttet de etter om det kom tyske fly innover Ryfylkeheiene. Men lykken var med dem. Ingen fly fant veien til Brogaheia den kalde lørdagen mens 24 tunge containere ble gravd ned like nedenfor en lav bergknaus. Her lå de på rad og rekke, godt skjult under en halvmeter med snø.
Også veitene etter all slepingen var slettet ut så godt det lot seg gjøre. Det hadde de gjort ved å skrape sammen all løssnøen rundt omkring. Nå håpet de at vind og snøføyk snart ville gjøre resten. Dette slo også til. Noen dager senere var alle tegn forsvunnet.
De var temmelig slitne alle fire. Det ble mange hvilepauser på veien nedover. Lite hadde de spist det siste døgnet og tungt hadde de slitt halve natten og nesten hele lørdagen. De ble enige om å ta seg en kort hvil i Marton Førland sin hytte ved Holmavatnet på veien ned. Men det måtte bli bare noen få timer. Ellers måtte de hurtigst mulig komme seg hjem for ikke å vekke mistanke. Jørpeland var den gang en liten bygd hvor «alle kjente alle» som det heter. Marton og Anders skulle dessuten på arbeid på Stålverket søndag kveld.
Men alt var gått bra, heldigvis. Våpnene var vel bevart og lå trygt og sikkert på Brogaheia. De skulle hentes utpå nyåret og bli brakt nedover, nærmere Jørpeland et sted, kanskje helt ned i Dalen. Der skulle alt gjøres klart og holdes i beredskap til det ble bruk for dem, når krigen var slutt.
Side 62, «Holger Tou på sporet igjen?»
Da Erling og Torgeir kom ned til Grahamshuset (nå «Villa Rosehagen») i kveldingen, slitne og trøtte, fikk de høre om noe annet som hadde hendt samme natt. Olav Tungland hadde varslet Henny (Holst) at en mann som han fryktet var den beryktede Stapobetjenten Holger Tou, visstnok var på Jørpeland. Folk hadde nemlig sett en fremmed mørkkledd kar gå i land fra kveldsbåten fra Stavanger. Han hadde sett ut som en gestapist. Etter det Olav Tungland hadde fått høre, hadde denne ukjente karen lagt veien oppover mot Dalen.
Henny var blitt veldig skremt da hun fikk høre dette. Og ikke bare det, noen mente også at mannen hadde hatt en hund med seg da han gikk oppover Dalaveien. Erling og de andre tre hadde jo gått opp den samme veien tidlige den kvelden. Det ble noen tunge timer for Henny, mens natten langsomt svant hen. Hun hadde ingen hun kunne gå til – for å varsle om dette, eller hente trøst – eller å snakke om det som var i ferd med å skje. Hun måtte bare holde seg i ro hjemme. Dessuten visste hun ikke hvor de andre OSPREY-karene holdt til for tiden. Ikke rart det ble en lang søvnløs natt.
Hun hadde hørt ganske tydelig lyden av det engelske bombeflyet da det duret innover i halv fire tiden. Hun hørte også da det passerte over Jørpeland på vei vestover et kvarter senere. Dette var hun i alle fall glad for. Droppet de hadde ventet så lenge på var i alle fall kommet. Ellers ville de fire der oppe ha strevd og slitt og forfrosset seg uten å ha noe igjen for det. Men hun visste også svært godt at karene på Brogaheia var nærmest forsvarsløse overfor en bevæpnet Holger Tou – hvis det var han som var på vei opp mot Dalen.
Ganske visst var de fire både sterke og spreke, men bare en av dem, Torgeir Hetland, hadde en revolver på seg. Stapomannen Holger Tou var selvsagt godt bevæpnet. Han ville sikkert ikke nøle med å plaffe dem ned, skulle han komme over dem. Det eneste de kunne gjøre da, var å ha øynene med seg og løpe for livet. De visste også at ble de overrasket mens de tok imot flyslippet, var det ikke annet å gjøre enn å la det gå som det ville.
Men faren gled over også denne gang. Ingen så eller hørte noe mer til den fremmede; han som hadde sett ut som en gestapist og som noen sa hadde hatt en hund med seg. Men det kunne godt ha vært Holger Tou, og han kunne godt ha fått snusen i noe. Sannsynligvis var det Otto Olsen han fortsatt jaktet på, etter at Otto og Ragnvald Mack hadde greid å stikke av fra Gestapo-folkene i Frafjordfjellet noen uker tidligere.
---Avkortet---
Side 70, «AVOCET lander i Årdalsheiene»
---Avkortet---
Her hjemme var det mange som var overbevist om at de allierte snart kom til å gå i land i Norge. Mest sannsynlig – dette ble sagt med et håpefullt smil – var en alliert invasjon på Vestlandet, kanskje på Jæren, kanskje allerede til våren. For Erling og Milorg-gruppen ble det nå viktig å få brakt våpen-innholdet ned fra Brogaheia, i første omgang ned til Liarvatnet og skjule det der. Fra Dalen og ned til Jørpeland var det jo brukbar kjørevei. Men å få fraktet litt over to tonn med våpen og ammunisjon ned fra fjellet, gjennom uveisomt terreng og over to islagte vann vinterstid, det ble en tung og slitsom jobb. De som deltok, vil vel aldri glemme den.
Da de i fjor høst planla frakten ned fra fjellet, trodde de det skulle gå relativt greit når snøen dekket alt. På godt skareføre burde det gå greit å frakte alt med to-tre skikjelker. Turen burde ikke ta dem mange dagene. Anders Leite og Erling Holst gikk også i gang med å lage en passe stor skikjelke. Det ble noen ganske enkle greier de satte sammen: et par gamle treski med tre-fire tverrliggere og en zinkplate som lasteplan; en slags enkel kjelketype som viste seg å greie brasene. Det skulle vise seg at kjelken faktisk var bedre i snøen enn den forseggjorte førstehjelpskjelken de fikk låne fra Saniteten på Jørpeland.
Side 71, «Våpenslippet fraktes ned til Liarvatnet»
I midten av januar (1945) dro Erling, sammen med Anders Leite og Marton Førland, igjen opp til Brogaheia. Først av alt gjaldt det å finne hvor de hadde gravd ned containerne. Brogaheia var imidlertid blitt helt flat med massevis av snø over alt. Det fantes ikke spor av hvor de hadde gravd ned de 24 containerne. Noen steder var snøen mellom to og tre meter dyp. I enkelte dalsenkninger var den ennå dypere. Bare på de små bakketoppene var det litt mindre snø, og faktisk nesten snøbart enkelte steder. Ingen av dem greide å gjenfinne stedet hvor de hadde begravd containerne.
For å hindre at uvedkommende kom på sporet, hadde de unnlatt å merke stedet. De hadde bare lagt noen steiner i en rekke som pekte mot et fjellskar på den andre siden av Brogaheia. Men snøen skjulte alt, både store og små steiner. Viddene var fullstendig dekket av dyp snø. Erling ble både kald og varm ved tanken på at de kanskje ble tvunget til å spa opp det store området for å finne våpnene. Men de gikk trøstig i gang med å grave, hver med sin spade. Her var det bare å ta tiden til hjelp.
De spadde hele dagen, det ene hullet etter det andre. Noen av hullene var over to meter dype. I kveldingen var det fjorten store hull i den dype snøen. Ikke en eneste container hadde de funnet. De innså nå at denne måten å lete på ikke førte frem. Her måtte en mye mer planmessig leting til. Til det trengtes noen lange staker. De dro derfor ned til Jørpeland igjen og lånte med seg noen lange minebor, slike som brukes ved boring i fjell. Disse mineborene var tre meter lange og rakk de fleste stedene ned til jorden gjennom det tykke snølaget.
Neste dag gikk de ved siden av hverandre, stakk mineboret så langt ned det gikk og prøvde å finne ut hva det støtte mot, stein, jord eller noe annet. Langsomt gikk de fremover, meter for meter. Slik holdt de på i flere timer. Plutselig merket Erling at boret hans støtte mot noe som ikke kunne være jord eller stein. Boret skvatt nemlig litt opp igjen hver gang det traff bunnen. De gravde seg til bunns, og ganske riktig, der lå containerne på rekke og rad. I stor spenning ble hele lageret gravd frem.
Den første del av transporten nedover gikk ganske strykende. Kjelken gled lett ned den lange skråningen fra Brogaheia til det lille tjernet (den nordre Vardhustjørna) ved enden av Langavatnet. Erling og Anders styrte kjelken foran, mens Marton hang på bak og bremset alt han var god for. Enkelte steder skled kjelken og de tre nedover så snøspruten stod. Alle tre var like begeistret – dette så jo ut til å gå fint. Den enkle skikjelken tok ujevnhetene flott, gled over tuer og stein med det tunge lasset som ingen ting. Snart var de nede ved oset.
Men derfra og nedover mot Furunesvatnet gikk stien gjennom en del skog, og der var det ingen skare. Snøen lå dyp og var svært løs slik at kjelken stadig vekk skar seg ned i snøen og var til tider svært tung å få med seg. Alle tre stabbet rundt i dypsnøen og slet på lasset, meter for meter. Skiene kunne de ikke bruke lenger fordi da fikk de ikke nok fotfeste og tyngde til å trekke med.
De ante så smått at transporten kanskje ikke kom til å bli så lett likevel. Men de håpet fortsatt at så snart de kom ut på skaresnøen igjen – slik den alltid finnes på de trakter – ville det gå lettere. Bare føret var hardt nok, skulle det gå bra å få lasten frem. Men det var klart de trengte å være langt flere om jobben enn bare de tre.
Noen dager senere var hele ni mann fra Milorg på Jørpeland på plass (Elmer Bjørheim, Per og Anders Leite, Erling Holst, Torvald og Marton Førland, Knut «Bringen» Tungland, Ole Fjelde Førland og Sam Langeland). Denne gangen stilte de med de sterkeste karene de hadde, og med tre kjelker med tre mann på hver. Og fortsatt gikk det strykende fra Brogaheia til Langavatnet.
Men utpå dagen begynte det å regne. Snøen som fra før var nokså løs, ble til slapseføre, og deretter til ren sørpe. Oppå isen steg vannet til det rakk over beksømstøvlene. Det var ikke gått mange timene før alle ni var våte til skinnet. Men strevet monnet likevel. Lass for lass ble slept nedover til Langavatnet og skjult i det gamle skuret som stod der. Transporten dit fikk være den første etappen i denne omgang.
Det var håpløst å komme videre slik været var. Det silregnet såpass sterkt at mesteparten av snøen i skogen forsvant i løpet av dagen. Nå stakk det lyngtuster frem hvor snøen og skaren hadde vært. Likevel, der hvor snøen hadde vært riktig hardt nedtrampet var det fortsatt fremkommelig med kjelke. Mismodige ble de enige om å vente noen dager. Været ville sikkert bedre seg mot slutten av uken.
Men det var de svært uheldige med. Mangt og mye som hadde med denne transporten å gjøre gikk på tverke. Det fortsatte å regne og blåse hele uken. Isen på vannene løsnet og fløt opp. Dermed ble det et problem å få kjelkene fra land ut på isen, og på land igjen på andre siden. Noen steder måtte de finne seg store isflak for å ferge kjelkene det korte stykket mellom strandbredden og islaget. Det ble også en del kalde bad iblant, fordi regnet tærte slik på isen at den ble temmelig råtten til slutt.
Anders og Knut («Bringen» Tungland) kom en gang halende på en tung last, da isen plutselig brast under dem som tynt glass. Kjelken forsvant mellom de to som lå og plasket. Heldigvis var det nokså grunt der, så etter litt fikk de kavet seg på land og dradd opp kjelken. Lasten hadde ikke tatt skade av dukkerten – den bestod av forseglede blikkasser med ammunisjon.
Slike kalde bad fikk flere av dem prøve, men det stoppet dem ikke. Langs den kronglete stien hvor transporten foregikk var det dessverre ingen steder å ta inn for å tørke seg. Det var bare å vri vannet ut av sokker og klær som best de kunne – og jobbe videre. Av regnet var de likevel såpass våte at det gjorde ikke store forskjellen.
De hadde satt seg fore at hele containerlasten skulle fraktes ned til en hule i steinrøysen på nordsiden av Liarvatnet. Det ble et langvarig slit. I skift på tre og tre mann dro de til fjells seint om kvelden, slet og slepte i to-tre dager, og vendte så hjem etter at det var blitt mørkt. Ingen måtte se dem sammen eller gjette hva de drev med. De var borte et par dager om gangen. Dermed tok denne transporten både januar og februar måned.
I mars måtte de ta et kort opphold, for da var ikke isen trygg lenger. Om kveldene, i Barkved-hytta (hytta til Holger Barkved ved Liarvatnet), når ilden durte i vedovnen og det hang klær til tørk over alt, var dagens strev og slit for lengst glemt. Da pratet de om hva de skulle gjøre neste dag, uten hensyn til hva værgudene ville finne på. Jobben var enkel; våpnene måtte frem uansett – det var om å gjøre å få det gjort. Og ordren kom fra høyeste hold.
Først i begynnelsen av april var det såpass isfritt at de kunne komme frem med robåt mellom isflakene. På den aller siste strekningen ned Grimsli til Liarvatnet måtte de bære alt på ryggen. Så en dag, endelig, i midten av april, var hele lasset brakt ned og skjult ved Liarvatnet.
Litt etter litt ble hulen de hadde valgt til et ordentlig arsenal. Det hopet seg opp med stabler av skytevåpen av alle sorter, fra pistoler og geværer til stenguns (maskinpistoler) og brenguns (maskingeværer). Slippet hadde også inneholdt en masse sprengstoff, lunter og tennstifter, håndgranater og kasser med ammunisjon. Dette var det som skulle til for å vise tyskerne at om nordmannen kommer seint, så kommer han godt.
Erling, for å være på den sikre siden, bodde i Barkved-hytta storparten av den vinteren. Selv etter at alt var kommet på plass, fortsatte han å bo der. Nå var det mye annet som måtte gjøres. Geværer og maskinpistoler skulle sjekkes, renses og smøres, for å settes sammen og fordeles i passe store bører. Dessuten skulle Torolf Smedvig i Stavanger ha en ladning våpen snarest mulig. Den ble sortert ut, gjort klar og lagt til side på et egnet skjulested.
Alt i alt gikk det svært bra, tross slitet og problemene som dukket opp. Verst var nok det dårlige været og den dype snøen de måtte streve seg gjennom. Men humøret hadde vært på topp hele denne slitsomme tiden. Når noen hadde karret seg på land etter å ha gått gjennom isen og stod med vann silende fra votter og klær, fikk de høre ertende ord om badeturer og svømmeturer vinterstid. Når så de ertelystne selv gikk gjennom isen, ble det tid til munter gjengjeld.
Side 72, «Torolf Smedvigs våpenlast»
Erling hadde avtalt med Torolf Smedvig at når han brukte et visst ord i en telefonsamtale, betydde det at våpnene var klar til å hentes. En mørk april-kveld kjørte Anders og Tore Dalen et helt kjerrelass med våpen og ammunisjon ned til Jørpeland. De hadde lagt et tykt lag med tørkede torvbasser oppå, slike som ble brukt under krigen til oppvarming.
Vel framme i Grahamshagen (nå «Rosehagen») ble våpnene skjult i et tett kratt ved plankegjerdet. Neste natt fraktet Erling det hele med sykkelen sin ned i Vågen. I mørket fikk han det om bord i robåten som faktisk fikk full last. I en kortfattet telefon til Torolf Smedvig benyttet han det avtalte stikkordet.
Det var en stille og klar natt. Høyt oppe blinket stjernene. Heldigvis var det ingen måne og derfor temmelig mørkt. Erling rodde sakte og stille ut fra elvemunningen på Tungland og satte kursen utover mot Jørpelandsholmen og holdt seg like under land. I landskyggen der var den svartmalte færingen hans så godt som usynlig. Likevel var det god grunn til å være ekstra forsiktig. Innerst i fjorden i Botne lå det ofte en Gestapo-skøyte på lur, og det var bare en kort tur fra Jørpeland. Hva den gjorde der var det ingen som visste.
Den hadde det med å komme tøffende sent om kvelden, øyensynlig uten et bestemt mål. Ingen visste hvor og når den ville dukke opp. Ofte lå den bortgjemt i en eller annen vik. Det var opplagt at Gestapo var ute etter folk – slike som Erling – i ulovlige ærend. Kanskje de peilet radiosendere eller bare voktet båttrafikken på fjorden. Det fulgte alltid uhygge med det at en Gestapo-skøyte var i nærheten. Altfor mange Jørpelandsfolk hadde fått seg en ufrivillig tur med den. To kom aldri hjem igjen (Trygve Holst og Torvald Fiskå).
Erling følte han måtte være ytterst varsom og vaktsom da han sakte satte kurs rett over fjorden mot Hinnarholmen. Han visste godt at med den tunge lasten om bord kunne han ikke vende tilbake eller komme seg unna hvis Gestapo-skøyten dukket opp. Våpnene lot seg ikke skjule hvis tyskerne eller Gestapo snuste om bord i færingen hans. For sikkerhets skyld hadde han bundet en sterk snor i en tollepinne som han hadde plassert i «nyglå», dreneringshullet i bunnen av båten. Dersom Gestapo skulle dukke opp, ville han simpelthen dra opp tollepinnen og la færingen og lasten gå til bunns. Selv fikk han prøve å redde livet ved å svømme til nærmeste holme.
Fjorden lå som et speil den natten. Ikke en båt var å se noe sted. Jo, der ute ved Knibringane lå det visst en. Den så ut som en vanlig handelsreisendes motorbåt. Kanskje det var Gestapo som lå der også. Erling sluttet å ro, fikk ut fiskesnøret og begynte å pilke som en pyntelig fisker. Kanskje var det bare en vanlig tysk vaktbåt hvor mannskapet observerte alt på sjøen. Kanskje var det noe annet, hvem vet. Båten lå i alle fall helt stille der ute.
Etter en halv times pilking dro han opp snøret og rodde videre. Snart var han fremme i en liten vik på Hinnarholmen. Der var det de hadde avtalt å legge våpnene, godt skjult fra bebyggelsen på Jørpeland. Erling bar lasten i land, femten kolli i alt, mange av dem temmelig tunge. Han la dem i en liten senkning i svaberget og dekket det hele med tjærepapp. Deretter sanket han sammen hva han kunne finne i fjæresteinene og la en haug med tare og tang, mose og vissent gress over. Etter et par timers arbeid skulle det skarpe øyne til for å se at det lå noe skjult der. Så rodde han rolig hjemover, sjeleglad over at turen så langt hadde gått fint.
I kveldingen neste dag tøffet Alf Espedal inn til holmen med en lånt fiskebåt og førte alt til Stavanger. At noe slikt lot seg gjøre rett foran nesen til tyskerne var egentlig en gåte. Tyskerne og særlig Gestapo hadde flere patruljebåter i virksomhet. De sjekket det meste som fløt på fjorden. Særlig innseilingen til Stavanger ble grundig voktet. Tyskerne og Stapo-folk kontrollerte ofte alle som reiste med rutebåtene. Likevel var det mulig å smugle store mengder våpen og ammunisjon til byen. Det var et under at det gikk bra mange ganger.
Da Erling kom hjem den morgenen satt det igjen en ukjent kar og ventet på ham. Det var Ivar Tønset fra AVOCET-gruppen (se PB-elementet Minnesmerke Austre Målandsstøl). Han var kommet til Jørpeland for å instruere Milorg i våpenbruk. Det viste seg snart at en bedre mann kunne de neppe ha fått. Han ble uhyre populær, både ved den saklige og nøkterne fremstillingen han benyttet og ved sitt vennlige vesen. Tønseth bodde hos Erling den tiden – og det ble gode dager. Tønseth hadde nemlig brakt med seg ordentlig kaffe, alskens lekre saker i bokser og esker samt tobakk i lange baner.
Side 74, «Instruksjon i våpenbruk og sprengning»
Tønseth var den type instruktør de hadde savnet inntil da. Han var nemlig en spesialist i alt som angikk våpenbruk og særlig dette med sprengstoff og sprengning. Hvis det nå kom til krigshandlinger skulle en liten, men omhyggelig valgt del av veien mellom Jørpeland og Tau undermineres. Milorg skulle også sette opp flere maskingeværstillinger og plassere forskjellige vaktmannskaper. De visste hvorfor dette kunne bli nødvendig.
Alt måtte planlegges nøye og konsekvensene grundig gjennomtenkes. De hadde ikke råd til å ødsle med hverken folk eller utstyr. Det var derfor nok å gruble over. En av de viktigste oppgavene var å sikre at kraftstasjonen i Dalen, i Vågen og i Flørli i Lysefjorden ikke ble ødelagt. Til dette tok de ut de beste maskingeværfolkene og skarpskytterne.
En dag like før påske, etter at Ivar Tønseth hadde instruert dem i bruken av brengun maskingevær, satt han og Erling og snakket sammen. Da hørte de det tøffet en skøyte inn på Jørpelandsvågen. Av vane kikket Erling øyeblikkelig ut av vinduet. Men heldigvis, denne gangen var det ikke en av Gestapo-skøytene, bare en vanlig fiskebåt. Men en kort stund senere banket det på. Utenfor stod en tettbygget, firskåret mann. Han hadde med seg hilsen fra «Petter Holm» (Torolf Smedvig) med beskjeden at tre Milorg-karer i Stavanger nettopp var tatt av Gestapo. Det var best å være på vakt og helst gå i dekning. Etter å ha avgitt beskjeden, gikk han sin vei.
Det var som om en mørk sky plutselig dekket for solen denne tindrende vårdagen. Kaffen og kakene de satt med mistet liksom litt av velsmaken. Det så ut til å bli tunge tider. «Faen og», sa Ivar Tønseth, «…nå som alt gikk så bra!»
Men det nyttet ikke å ta sorgene på forskudd. Erling hadde ansvaret for sikkerheten til Milorg og måtte gjøre det som var avtalt. Tønseth syklet straks av gårde nordover mot Tau. Erlings kone Henny puttet noen få klesplagg i en veske og tok første buss til Tau og videre til Årdal. Hun skulle besøke en kjenning der. Selv pakket Erling sekken sin, med en langtur for øye.
En for en ble gruppelederne kontaktet og nøye satt inn i situasjonen. Så lenge Erling selv greide å holde seg klar var det ingen fare for opprulling. Ingen andre enn han kjente dem alle. Men han var ennå ikke helt sikker på om det virkelig var nødvendig for ham å stikke av. Likevel, det var ikke på tale å ta noen sjanse. Han måtte derfor holde seg unna enhver befatning med folk. Bare to av gruppelederne fikk vite hvor han ville gå i dekning.
Noen dager senere kom det ytterligere en beskjed fra byen. Det var et kort brev fra Alf Espedal med ordre om at Erling måtte gå i dekning. Ja, da var det jo grei skuring. Noen særlig langvarig landflyktighet kom det neppe til å bli. Situasjonen i Europa og ved krigsfrontene var slik at de allierte styrkene nå nedkjempet tyskerne på alle fronter. Likevel kunne krigen dra ut en stund før siste slaget var slått. Selv om Erling og Henny stakk av, hadde både mor hans og søsteren på Verkshotellet greie på litt av hvert. Gestapo kunne ta de to som gisler, slik de ofte gjorde. Og da var det ikke godt å vite hva de ble tvunget til å si.
Erling hadde hele tiden hatt god kontakt med politibetjent Gjerde på Jørpeland. Gjerde hadde jevnlig holdt ham underrettet om saker og ting. Flere ganger hadde han varslet om at Stapo eller Gestapo hadde vært i kontakt. Nå kunne Gjerde opplyse at de hadde ringt flere ganger og spurt etter ham. Gestapo holdt dessuten nøye kontroll med alle som kom med rutebåtene fra Jørpeland og Tau. Erling ville ikke at Gjerde skulle vite at han aktet å gå i dekning. Han ba derfor Gjerde å gi inntrykk av at han bare var dradd på ferie. På den måten gikk tiden og det ble mai måned uten at Gestapo kom.
Men Erling og Henny holdt seg fortsatt i dekning. Begge hadde det ganske komfortabelt, hver på sin plass. To av gruppelederne på Jørpeland sørget for mat og lokale nyheter hver uke. Ellers drev de fortsatt med øvelser og trening oppe i Dalen. Ved hjelp av Sweetheart-radioen og de norske nyhetene fra London holdt de seg ajour med utviklingen ute i verden.
Så kom Hitler-Tysklands kapitulasjon, først overfor de allierte den 4. mai, så overfor Sovjet-styrkene den 7. mai og offisielt for hele Europa den 8. mai 1945. Dermed var krigen over i alle de vestlige land, men ikke i Stillehavet og Japan. Den tyske rikskommisaren i Norge, Josef Terboven, hadde villet fortsette krigen i Norge. Milorg fryktet derfor at det kunne bli nødvendig med en alliert invasjon. Velkomne skulle de allierte være.
Other pictures
|
|
Trip Reports
User comments