Ulvaskoghytta
|
|
© Strand Historie- og Ættesogelag |
||||||||||||||||||||||||||||
| Innhold | |
|---|---|
| Språk | |
| Fadder | ingen |
| Statistikk |
Totalt 5 medlemmer har registered 8 Ulvaskoghytta-besøk. |
Kart
Bilder
Innledning
Hytta er nå totalrenovert av Heimevernet.
Atkomst
God og merka sti frå Botsheia og Preikestolhytta, men óg mulig å starta både i Botne og på Haugen (golfbanen). Kortast frå Botsheia med ein snau times gange.
Vinter
Det er lite aktuelt å vitja Ulvaskoghytta på ski.
Tips og diverse
Bilder
Startsteder
Botsheia og Preikestolhytta er vanlegast, men også Botne og Haugen (golfbanen).
Eksterne lenker
Sjå link til den interessante rekonstruksjonen frå Ulvaskog og motstandsarbeidet i Strand her:https://www.youtube.com/watch?v=xdBoKVjBAgQ
Her er óg link til Benna Lund sine artiklar om Milorg distrikt 19 i Stavanger Aftenblad 1954:https://www.strandhistorie.no/index.php/krigsarenee/721-milorg
https://www.strandhistorie.no/index.php/krigsarenee/722-milorg-d-9
Litteratur og kilder
Om Ulvaskoghytta og dei som låg i dekning der, frå Per Asbjørn Holst sitt hefte «Strand under krigen». Nødvendige forklaringar er i parantes.
Dei aktuelle sidene skildrar situasjonen i Strand frå sommaren 1944 ifm. oppbygginga av den lokale Milorg-gruppa, som Erling Holst leia fram til frigjeringa.
Side 47, «Dekkstedet Ulvaskog»
Under ett av deres første møter hadde Kluge (H.r. advokat Kristofer Kluge fra Stavanger, leder av Milorg distrikt 19) spurt Erling om han kjente til noe sted i heietraktene rundt Jørpeland hvor det var mulig å holde skjult folk som måtte gå i dekning. Erling som i alle år hadde vært ivrig fisker, jeger og heievandrer, kjente fjellheimen der inne kanskje bedre enn de fleste. Han svarte derfor ja og nevnte en gammel jaktbu som lå et avsidesliggende sted som het Ulvaskog. Denne bua var ikke stort mer enn et krypinn, men den lå svært gjemt i skogstraktene blant knausene mellom Botnevatnet og Lysefjorden.
Terrenget rundt Ulvaskog er ganske brattlendt og uoversiktlig, med trær og busker som godt kan kalles urskog. Dersom man ikke følger den gamle, nesten usynlige stien inn dit, er det vanskelig selv for kjentfolk å finne veien. Dessuten var denne jaktbua fra gammelt av en slags allemanns – eller ingenmanns – eie. Så vidt Erling kjente til, var det svært få som fant veien inn dit.
Erling nevnte at Ulvaskog egentlig var en ganske primitiv jaktbu, med jordgulv og bare et lite vindu som lysåpning. Men når beliggenhet var det viktigste, var den svært godt egnet. Sikkerheten var derfor forholdsvis god, fordi folk nesten aldri dro dit, siden all jakt var forbudt under krigen. Dessuten hadde også Ulvaskog vært brukt som gjemmested for flere som var i dekning i de første krigsårene. Kluge og Erling ble raskt enige om at hvis det ble aktuelt for noen å søke dekning der inne, måtte vedkommende på et eller annet vis først komme seg usett til Jørpeland. Der skulle han henvende seg til Doien Holst, Erlings søster, som bestyrte Verkshotellet, og utgi seg for «Ingeniør Karlsen». Doien ville da varsle Erling som så ville sørge for at vedkommende i all hast kom seg inn til Ulvaskog.
Side 51, «Ingeniør Karlsen kommer»
Som nevnt dro Nilssen (disponent Håkon C. Nilssen, Milorg-mann fra Ålgård) inn til Verkshotellet på Jørpeland så snart han kunne. For ikke å bli stoppet eller tatt under en passkontroll, måtte han legge veien via Bersagel, Meling og Kvalvåg, før han fikk noen til å ro seg over fjorden til Jørpeland en mørk kveldsstund. Som sagt, så snart Doien Holst hørte ham si han het «Ingeniør Karlsen», tok hun ham i armen og geleidet ham ned til Grahamshuset hvor Erling fluksens tok han med til Ulvaskog.
For Nilssen – som fikk navnet «Kristoffer Hagen» - ble den første tiden i Ulvaskog både ensom og strevsom. Erling hadde advart Kluge om at som oppholdssted var Ulvaskog høyst primitivt. Det var både kaldt, trekkfullt og fuktig der, og stedet var derfor lite egnet til et langvarig opphold. Men til gjengjeld lå det svært avsides, faktisk ganske bortgjemt, og i realiteten var det et relativt sikkert dekksted.
Nilssen – som den spreke karen han var – fant snart mange ting å henge fingrene i. Den gamle tømmerhytta – som da var ganske forfallen – ble reparert, et nytt vindt kom på plass, veggene ble tettet. Alt dette gjorde at det etter hvert ble litt mer levelig inne. Han satte også snarer for fugl og hare for å spe på kosten. Da Erling og han en søndag fikk skutt et par av de ville geitene i urskogen rundt Ulvaskog, ble matforsyningen også mye bedre.
Men det vanskeligste var å få tak i nok fett. Nilssen tok seg av og til en tur over fjellet til Lysefjorden, til Høllesli hvor Erlings gamle venn Severin Høllesli bodde. Der fikk han smake både flesk og fersk melk. Det manglet heller ikke på fersk fisk. Senere fikk Erling også skaffet Nilssen en liten radio, en såkalt Sweetheart, som han kunne hygge seg med, først og fremst ved å lytte til nyhetene fra London via kortbølgen.
Bare noen få dager etter Nilssens ankomst, fikk Erling igjen besøk av «Mykland», som han ennå ikke visste het Alf Espedal og var fra Forsand. Denne gangen hadde «Mykland» med seg en ung mann som kalte seg «Jan». Det to ville vite om det var plass til flere i Ulvaskog-hytta. Det gjaldt to karer som nå var nødt til å gå i dekning. Erling mente at med noen få utbedringer burde nok Ulvaskog-hytta ha plass til et par mann til.
Med denne beskjeden dro «Mykland» og «Jan» tilbake til byen for å gjøre klar tingene. De hadde sagt til Erling at alt det de kom til å trenge av proviant og utstyr, skulle skaffes til veie i Stavanger og fraktes med motorbåt inn til Revså i Lysefjorden. Fra den lille kaien der skulle karene selv bære alt opp den bratte stien til Revsvatnet og så gjennom det ulendte terrenget bort til Ulvaskog.
Erling visste at han kunne få tak i litt mat på Jørpeland, men det ville neppe være nok til tre karer som i virkeligheten trenger ikke så lite. En god del måtte derfor bringes inn fra byen.
I et møte med Kluge og Smedvig (Torolf Smedvig, Kristofer Kluges svigersønn, som tok over ledelsen av Milorg distrikt 19 da Kluge ble tatt i november 1944) ble de enige om at alle meldinger mellom Milorg-ledelsen i Stavanger og karene i Ulvaskog skulle gå via Erling. Det er som kjent bare to-tre timers gange fra Jørpeland til Ulvaskog. Men først måtte Erling få nøyaktig beskjed om når de to nye karene ville bli satt i land på Revså-kaien. Derfra skulle Erling vise dem veien opp til Ulvaskog. En dato ble avtalt noen dager senere.
Det hadde både regnet og blåst noe ganske uvanlig tidlig på høsten 1944. Mens været stod på som verst, tenkte Erling ofte på den stakkars «Kristoffer Hagen» som satt der inne, alene og uten å kunne gjøre noe utendørs. Å oppholde seg der i godt og varmt sommervær er en ting. Men å være tvunget til å sitte inne i det lille krypinnet i regn og rusk i dagevis, er noe helt annet. Det måtte i lengden bli både slitsomt og deprimerende. Men med flere der, ville ting bli annerledes. For «Kristoffer Hagen» (Nilssen) ville det sikkert bli en stor oppmuntring å få snakke med andre som var i samme båt.
Side 53, «Hetland og Kjærland kommer»
Tidlig den avtalte dagen gikk Erling til Revså, klar til å møte karene og lose dem opp til Ulvaskog. Den dagen var det heldigvis et strålende høstvær i Ryfylke, og den vakre løvskogen i bakkene opp fra Lysefjorden opptrådte i all sin høstlige fargeprakt. Det var også stekende varmt og vindstille.
Torolf Smedvig og to andre karer stod og ventet på Revså-kaien da Erling kom ned den bratte stien. De to ble introdusert med sine egentlige navn. De var Torgeir Hetland – som var OSPREY-gruppens nestleder – og Knut Kjærland som var gruppens telegrafist (OSPREY-gruppen fra Kompani Linge bestod av Alf Espedal, Torgeir Hetland, Jan Weltzien og Knut Kjærland). De fortalte Erling at etter at Otto Olsen var blitt tatt av tyskerne, hadde de vært på rømmen. De hadde brakt med seg både radiosenderen og alt det utstyret de trengte for å kunne sende og motta meldinger og forespørsler via London.
Bakkene opp fra Lysefjorden til Revsvatnet er ganske bratte. Alt det de to nye karene hadde med seg, var samlet i en haug. Det viste seg å være en tung bagasje. Det var en solid koffert med radiosenderen i, dertil flere bilbatterier og en god del hermetikk – alt dette var ting som veide ganske mye. Oppstigningen i solvarmen gikk derfor ikke særlig fort. Men egentlig hadde de ikke noe å haste etter. De pratet om hvordan det ville bli for «Kristoffer Hagen» plutselig å få så mange medlosjerende.
På det tidspunktet hadde Erling ennå ikke fortalt Nilssen noe som helst om det som nå kom til å skje. Nilssen ble selvsagt høyst forbauset da Erling dukket opp med to mann til. Inntil da hadde det bare vært Erling som kom på besøk sånn en gang i uken. Men Erling kunne ikke bli der lenger enn en lørdag eller søndag. Han måtte alltid være tilbake på Jørpeland om kvelden. Ingen måtte ane at han drev med ett eller annet borte fra hjemmet.
Noen dager senere dukket også «Mykland» og «Jan» opp på Ulvaskog. Disse utgjorde som nevnt den andre halvparten av OSPREY-gjengen. Dermed var det fem voksne menn som skulle bo i det gamle og lille jaktkrypinnet.
I tiden som fulgte, ble det stadig vanskeligere å skaffe nok mat til de sultne karene. Fem voksne menn med god appetitt trenger ikke så rent lite brød og poteter for å holde det gående – og de kunne ikke selv gjøre mye for å bedre matforsyningen. Den falt stort sett helt og fullt på Erling Holst på Jørpeland og Torolf Smedvig i Stavanger.
Det som raskt viste seg å være vanskeligst, var å skaffe dem nok av skikkelig norsk middagsmat. Derfor ble kosten deres nokså ensformig, men slik var det jo for de fleste i Norge under krigen. Smedvig skaffet til veie og sendte inn til Jørpeland store mengder hermetikk. Det var kippers og sardiner i fiskeolje, men også endel bokser med fiskeboller og seiekaker. Det hendte også han fikk tak i og sendte innover pakker med norsk tobakk.
Av forbruksbestyrer Karl Stokka på Jørpeland fikk Erling kjøpt en hel del brød og kavring, gjerne slikt som var vel mye stekt eller var blitt til overs i bakeriet. Av andre saker som ellers kun var å få kjøpt med rasjoneringskort, var det lite de fikk. Men det som var verst for disse fem vanerøkerne, var mangelen på tobakk. Samme hvor mye Torolf Smedvig fikk tak i, var det liksom alltid for lite.
Men den øvrige matforsyningen gikk stort sett bra. Den opprinnelige planen hadde vært at all provianten til Ulvaskog skulle fraktes med båt til Revsåkaien i mørke netter. Men dette viste seg snart å være vanskelig, for ikke å si umulig. Tyskerne var til stadighet på ferde på Høgsfjorden med flere farkoster, og kontrollerte alt som fløt. Den tyske marine hadde anlagt en fortøyningsplass for ubåter i nærheten av Høle, og naturlig nok fryktet de derfor angrep av sabotører eller allierte krigsskip.
Torolf Smedvig dro en gang innover Høgsfjorden med en hel motorbåtlast med matvarer. Men han hadde måttet snu før han kom så langt som til Meling. I all hast fikk han brakt den farlige lasten i land og gjemt den i et naust på Stein i Høgsfjorden. Og fra Stein var det Erling som måtte hente sakene med robåt nattestider, og ta med seg litt om gangen til Jørpeland. Der bar han lasten i land, bandt det han kunne bak på sykkelen og tråkket i fast rute innover veien til Jøssang, for så å bære det på ryggen opp stien til Ulvaskog.
En gang iblant fikk de fem karene skutt en villgeit eller to. Slike lykketreff gav en kjærkommen tilvekst til den ellers nokså ensformige dietten deres. At ingen led av sykdom eller andre skavanker, kan vel også tilskrives det aktive friluftslivet de levde.
Det skjedde også en gang iblant at to-tre av dem tok turen til Jørpeland etter at det var blitt mørkt. Der overnattet de hos Erling, holdt seg skjult om dagen, og fikk litt avveksling i kosten. Slike besøk ble velsignende avbrekk i det ellers så ensformige livet i dekning.
Knut Kjærland og Håkon Nilssen var de eneste som ikke turde ta risken med å dra til Jørpeland. Nilssen hadde ennå ikke fått ordnet seg med nytt falsk pass, mens Kjærland hadde ansvaret for å holde sendingene i gang. Han var «på lufta» som de sa, hver dag på et bestemt klokkeslett. Som han selv ofte bemerket: «Vi er jo soldater, selv om vi står her i filler i stedet for i uniform.»
Side 56, «Dårlige nyheter»
Tiden gikk, og forsyningene kom nokså regelmessig frem. Men veien via Jøssang og Haugen og derfra til Ulvaskog gikk den gang forbi et par garder på Jøssang. Erling hadde lenge trodd det ikke ville vekke noen særlig oppmerksomhet om han trasket eller syklet forbi. Det var jo så mange andre som også kom og gikk innover langs Jøssangveien. Men det er så rart med det – alltid er det noen som ikke kan passe kjeften sin. De må absolutt fortelle andre alt de har sett – eller tror de vet. Og dette skjedde selv om «Stemmen fra London», Toralf Øksnevad, gang på gang minnet lytterne i Norge om å tie stille om det de så og hørte.
De fleste nordmenn fulgte nok denne appellen. Likevel var det noen som ikke kunne holde kjeft. Det varte nemlig ikke lenge før Erling fikk et hint av Olav Tungland om at visse personer på Jøssang hadde lagt merke til alle turene hans. En av dem hadde undret seg over hva han foretok seg inne i heiene der i all slags vær. En annen hadde ymtet noe om at han kanskje tjuvslaktet sau og slikt, fordi de hadde mistet en sau eller to i tidligere år.
For Erling var dette svært kjedelige opplysninger. Han hadde jo ikke anledning til å forklare hva han foretok seg. I stedet prøvde han på forskjellig vis å gi utseende av at det var snarefangst av hare han holdt på med. Men med dette folkesnakket på Jøssang og rykteflommen ellers under krigen, gikk han en usikker tid i møte. Gruppelederne hadde også sine folk ute, som lyttet til hva folk snakket om. Olav Tungland var utrettelig i så måte. På grunn av stillingen som luftvernsjef på Jørpeland hadde han kontakt med svært mange og var derfor alltid godt underrettet.
Sent en kveld i september kom Alf Espedal hjem til Erling med dårlige nyheter. «Karl Jæger» (Kristofer Kluge) var blitt tatt av Gestapo. Likevel håpet og trodde Espedal at dette neppe kom til å få alvorlige følger for dem. Etter hva han hadde fått vite, var Kluge blitt tatt på grunn av noen falske rykter og ikke ved angiveri om Milorg. Likevel måtte de være forberedt på det verste. Det var nemlig umulig å forutsi hva den harde Gestapo-torturen maktet å presse ut av et menneske.
Erling var selv forberedt på å gå i dekning. For sikkerhets skyld gav han gruppelederne instrukser om hva de skulle gjøre i tilfelle han selv dro til fjells eller ble tatt av tyskerne. Dette ble det heldigvis ikke noe av. Men Erling og de fem i Ulvaskog fikk enda en opplysning som gjorde nattesøvnen deres urolig. Den beryktede norske stapobetjenten Holger Tou var nemlig blitt sett i traktene omtrent der hvor Preikestolhytta nå ligger. I all stillhet var han gått i land fra rutebåten i Lysefjorden og hadde ruslet rundt og sett seg om i traktene ved Revsvatnet.
Side 56, «Holger Tou er farlig nær»
Erling og de fem Ulvaskog-karene innså selvsagt at situasjonen dermed var blitt en god del mer risikabel. Denne Holger Tou hadde i lang tid vært en farlig fiende for alle som var med i det ulovlige motstandsarbeidet. Han var verre enn de verste blant Gestapo, ble det sagt. Til stadighet var han på jakt etter folk som laget og distribuerte illegale aviser eller samlet opplysninger om tyskernes aktiviteter og sendte radiomeldinger til London fra heiene rundt Stavanger. Det ble også fortalt at han var spesielt ute etter den etter hvert godt fungerende Milorg-organisasjonen. De antok han visste det var Milorg som hjalp flyktninger og Englandsfarere med å komme seg vekk fra området. Dessuten var det de som sørget for å holde folk i dekning i Ryfylke.
Holger Tou var født i Stavanger og hadde gode lokale kunnskaper om folk i byen og omkring. Han kjente selvsagt også distriktet rundt Stavanger og i Ryfylke, og greide ofte å snappe opp nyheter og utsagn som antydet illegale virksomheter. Det var derfor ikke vanskelig å tro at han visste om slike gamle jakthytter som Ulvaskog, uten at han selv noen gang hadde vært der.
Ingen av Ulvaskog-karene trodde at Holger Tou ville greie å finne dem der inne. De trøstet seg med at det var ikke et eneste spor å gå etter. De beroliget seg også med å si at det må ha vært en ren rekognoseringstur han hadde foretatt. Han visste ikke noe som helst om dem eller hvor de holdt til. Men dette kunne de jo ikke være helt sikre på. Det fantes sladrehanker og angivere over alt. Likevel, Ulvaskog ligger ganske godt gjemt, og stien dit er vanskelig – for ikke å si umulig – å følge for den som ikke har gått den før. Torgeir Hetland sa det alle tenkte: «Kommer han til Ulvaskog, så skal han slippe å komme lenger.»
Erling mente de måtte snarest mulig bli kvitt denne Holger Tou, som gikk og snuste der inne i traktene rundt Revsvatnet. Han fikk noen av karene på Jørpeland til å «ta en tur til fjells en helg», som det het. Blant de som var med, var Knut Fadnes og Torgeir Hetland. Det var fire stykker i alt som dro inn til Torsnes en lørdag. Torsnes-garden ved Revsvatnet var den gang en turiststasjon hvor folk kunne overnatte på tur til Preikestolen eller Hengjane. Der tok de fire inn. Foruten dem var det et ungt par fra Stavanger som overnattet.
De brukte hele søndagen til å tråle heietraktene fra Jøssang-stølen inn til Revsvatnet, rundt vatnet og nedover liene mot kaien i Lysefjorden. De håpet de ville komme over Holger Tou. To av dem hadde skytevåpen med seg. Men de fant ham ikke; han var allerede dradd tilbake til Stavanger.
Det gikk et par uker, så fikk Erling igjen høre at folk hadde sett Holger Tou der inne. Også denne gangen hadde han lusket rundt i traktene rundt Revsvatnet. Det ble også sagt at han hadde brakt med seg en annen kar av samme kaliber, sannsynligvis en tysk gestapist. De to hadde ligget i telt og gått omkring i et par dager. Etter dette syntes de fem i dekning at de ikke kunne ta risikoen med å sitte der inne lenger.
En følelse av uvisshet blandet med frykt rådet derfor blant dem. På Ulvaskog kunne de ikke oppholde seg særlig lenger. De bestemte seg for å flytte – dersom de kunne finne et bedre sted å bo. Men det var lettere sagt enn gjort. Erling visste om en rekke hytter ved vannene ovenfor Jørpeland. Men ingen av disse sommerhyttene egnet seg egentlig som et godt skjulested for de fem på Ulvaskog. De fleste hyttene lå også altfor åpent til, like ved vann og sti. Dessuten var det alltid mange Jørpelandsfolk som ferdes der, særlig i helgene.
De fem vurderte faktisk en tid om de selv kunne bygge seg en enkel liten hytte, på et bortgjemt sted, kanskje i Krøys eller i Årdalsheiene, en hytte som ingen andre ville vite noe om. I mellomtiden fikk de ta sjansen på å flytte inn i speiderhytta i Mosli. Den var bare noen få år gammel, reist i 1939 av Jørpeland Speideravdeling. Den var dessuten forholdsvis stor og rommelig, og var bra utstyrt, med seks brede køysenger, en ordentlig vedovn og god komfyr. Uheldigvis lå også speiderhytta nokså utsatt til, bare halvannen times gange fra Jørpeland. Men for et par uker regnet de med det måtte vel gå.
Flere bilder
|
|
Turrapporter
User comments