Torfinnstraversen i fantastisk vær (19.08.2015)  

© Ola Døhl

Torfinnstraversen og Kvitskardstind i sommersol

Helt siden jeg var med Henning opp på Vestre Leirungstind for et par år siden, har jeg hatt lyst til å bestige alle Torfinnstindene og gå traversen. ”Dette er en topp for de som liker å tøye grenser og leve på kanten av stupet. De fleste som går den traversen må enten være gale eller mangle noen grunnleggende fryktsensorer oppe i hjernen,” kan jeg huske at jeg tenkte. Men allikevel var det som om fjellmassivet lå der å lokket på meg: ”Kom opp hit Ola, så skal du få erfare noe nytt og majestetisk.” Tiltrekningen og dragningen opp til toppen vokste bare mer og mer i fjor sommer. Nå måtte jeg bare sende en melding til Henning og spørre om han snart hadde tenkt seg på ny tur til Torfinnstindene.

Som teolog og prest er jeg godt kjent med begrepet ”Tremendum et fascinosum”, men sjelden har jeg kjent dette på kroppen like sterkt som i møte med Torfinnstindene. For dette var både skremmende og fascinerende. Man kan ikke tilbringe mange netter på Torfinnsbu uten å tenke den betagende tanken at opp på de toppene må man komme seg før eller senere.

For Henning var dette tur nummer 36 over Torfinnstraversen. Med andre ord hadde vi med oss en erfaren og trygg fører som ledet an og viste vei opp og over fjellmassivet. Helge og jeg hadde dagen tidligere vært en tur oppe på Leirungskampen for å akklimatisere oss og stramme opp klyveferdighetene. Begge gikk vi å kjente litt på hvordan denne dagen ville komme til å bli. Det er ikke til å stikke under en stol at det fantes noen sommerfugler i magen. Men gleden var større enn frykten.

Etter en god frokost og tro det eller ei, en god natts søvn uten noen fantasier om stupbratte overheng og luftige klyvepartier med glatte sva, så la vi i vei et lite stykke oppover bakkene i Torfinnsdalen før vi skrår oppover mot fjellmassivet og den digre steinrøysa. Når vi kommer til innsteget til renna tar vi oss en liten pause og tar på oss klatrehjelmene. Sammen med Henning og Helge var også Tone og Håvard med på denne turen.

Opp ”normalrenna” var det stedvis både glatt og bratt. Innimellom kunne vi se de gamle røde T-merkene fra fordums tid. Et godt stykke opp i renna står det en diger hammer (ca. 1900 moh.) med en bitte liten nål på toppen. Her fikk vi oss en liten pause og noen flotte bilder med Bygdin som bakgrunnsmotiv. Videre oppover er det ikke noe mindre bratt enn tidligere. Fortsatt er det mange luftige punkt som skal forseres før vi klyver ut av renna mot vest og opp på ryggen som etter hvert leder oss enkelt opp til toppen av Øystre Torfinnstind.

Det var en befriende følelse å komme seg ut av renna og opp på platået. Her tok vi oss god tid til å både ta noen bilder og ikke minst spise litt god mat. Etter å ha ikledd oss klatreselene gjort klar rappellbremsen og funnet fram klemmeknuta gikk vi ned til rappellfestet som ikke var særlig vanskelig å finne med alle sine gamle slynger. Etter å ha sikret seg inn på standplass var Helge førstemann til å rappellere ut over stupet og et stykke ned i skaret. Nestemann ut var meg. Jeg kunne kjenne adrenalinet i kroppen. Jeg var på ingen måte redd for at noe skulle kunne gå galt, men allikevel kjente jeg på en indre spenning. Nå måtte jeg bare stole på rappellfestet og tauet. Men jeg kjente også på en sitrende glede over å kunne klyve ut på standplass, koble meg til tauet og begynne på rappellen.
Da vi alle hadde rappellert ned fra Øystre, fortsatte vi nedover i skaret hvor det stedvis var både løs ur og bratt. Rett før vi nådde bunnen av skaret måtte vi av med sekkene, for å komme igjennom en liten smal passasje for å finne grep til det siste spranget ned i skaret.
Herifra og opp til Midtre var det en god del småklyving, men ikke noe problematisk. Tror kanskje ikke jeg ville gått her alene. Det er utvilsomt et sted hvor man lett kan rote seg bort og ting bli mer vanskelig enn nødvendig.

På toppen av Midtre Torfinnstind var det ikke langt bort til neste rappellfeste. Herifra var det tre rappeller ned til skaret mellom Midtre og Vestre Torfinnstind. Rappellene gikk som en drøm. Mellom første og andre rappell ble det etterhvert litt trangt før vi klatret opp et litt utsatt klyvepunkt. Etter dette gikk det greit med de påfølgende rappellene ned i bunnen av skaret. Den siste rappellen var lang, luftig og med overheng. Vel nede i skaret var det rimelig bratt og guffent.

Det siste stykket fra skaret og opp til Vestre Torfinnstind var utvilsomt det bratteste og mest luftige. Henning viste oss en vei, ingen av oss i vår villeste fantasi ville ha klart å tenke ut på egen hånd. Ganske tidlig oppe i bakken skar vi ut til høyre og rundt et rimelig luftig parti før vi kom opp på den delvis bratte ryggen. Dette var nok turens mest utsatte klyvepunkt. Men for vårt vedkommende var det tørre sva og ikke minst gode tak hele veien. Hadde det derimot vært vått og glatt, ville jeg nok neppe gått her usikret, - i alle fall ikke i dårlige og slitte fjellsko. Alene ville vært uaktuelt.

Ned fra Vestre og bort til Torfinnseggen var det bare litt spennende klyving. Mange gode tak, men dog luftig enkelte steder.

Etter å ha gått over det siste skaret skilte jeg og Helge lag med resten av gruppa. Som ihuga 2K-samlere manglet vi begge Kvitskardstind og Kvitskardsoksle som vi begge bare måtte ha med oss.

Bortover mot Torfinnsegge og videre opp til Kvitskardstind, gikk det raskt. Her var det enkelt å bevege seg. Vel oppe på Kvitskardstinden, hvor vi nådde dagens høyeste punkt, ble vi møtt av en majestetisk varde, ikke ulik den mange har besøkt på Rondeslottet.

Vi tok oss ikke nevneverdig tid her oppe annet enn til å ta noen bilder, før vi gikk bort til Kvitskardsoksle som knapt ligner noen topp i det hele tatt. Klokka hadde nå blitt 18.00 og begge begynte å kjenne at vi hadde vært lenge i fjellet. Nedover breen gikk det veldig fort. Jeg tror vi var nede ved det lille vannet på under 10 minutter. Videre ned mot Langedalen kunne det være litt vrient å finne den rette passasjen. Her var det både glatte sva og mye løse steiner. Vel nedenfor dette litt kronglete partiet fant vi noen gode og lange snørenner som førte oss langt nedover i Langedalen og til Bygdin. Deretter var det god tursti hele veien videre tilbake til Torfinnsbu.

Til turfølget: Helge, Henning, Tone og Håvard

Tusen takk for en flott tur

© Ola Døhl

© Ola Døhl