Isklatring i Åbjøra (31.01.2015)  

© Ola Døhl

Isklatring i Åbjøra! Hmm. Dette hørtes spennende ut. Bare noen uker tidligere hadde jeg meldt meg inn i Valdres klatreklubb, og nå tilbød dem allerede grunnkurs i isklatring og klatreteknikk sammen med DNT Valdres. Dette måtte jeg forsøke å få med meg. Det meste av utstyret hadde jeg allerede fra før, så hvorfor ikke!

Tidlig lørdag formiddag møttes en gjeng hyggelige mennesker ved Valdres Storsenter på Leira, for å samkjøre opp mot Åbjøra. Etter å ha parkert bilene på oversiden av juvet, rigget sekkene og fått med oss alt nødvendig utstyr, så bar det i vei ned mot Åbjøra gjennom den snørike og delvis bratte skogen. Raymond fra klatreklubben gikk først og viste vei der han tråkket opp stien for alle oss andre, mens jeg tok ansvar for å danne baktroppen hvor jeg stabbet meg frammover med en tung sekk og hendene full av ved.

Da vi hadde ankommet juvet og klatrefeltet nede i Åbjøra gikk Raymond opp for å sette standplass øverst i fossen. Alt var klart for ”iscrag”. I hovedsak ble det benyttet kraftige furutre til topptaufeste, men ved ett tilfelle ble det satt isskruer. Fire halve taulengder ble kastet ut og dermed godt tilrettelagt for å klatre på topptau med sikrer i bunn. De ulike rutene var satt opp med vanskelighetsgrad (WI3,WI4, WI5 og WI6).

Uten noen som helst erfaring på is, gøyv jeg løs på WI4. Rent klatreteknisk var det nok ikke så mye å skryte av da jeg hadde alt for brei føring med isøksene oppetter isen, noe som tappet meg for mye krefter og bidro til en betydelig grad av melkesyre i underarmene etter hvert som isveggen kom mer og mer imot meg. Men opp kom jeg, - og stolt var jeg. :)

Rappellen ned igjen var bare en lek og glede, noe jeg mener bildene med sikkert avslører. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg kanskje var noe utrygg på sikrer, siden han aldri tidligere hadde sikret med tau før. Men han tok oppgaven på ramme alvor og gjorde en utmerket jobb, til glede ikke minst for meg ☺.

Etter en liten pause med varm kakao og noen svidde ostepølser på bålet, var jeg klar for nye utfordringer. Raymond gav meg noen gode stalltips om å samle armene, og at jeg burde slå inn øksa relativt høyt og rett over skulderen i stedet for å finne fester ut på hver side i forhold til kroppen. ☺ Han var nok ikke særlig imponert over mine klatretekniske ferdigheter, men mente allikevel at jeg burde prøve meg på den vanskeligste ruta. Og jeg lot meg ikke be to ganger. Med Raymond som sikrer nede, gav jeg meg i kast med den loddrette isveggen. Utrolig gøy å kjenne at både stegjerna og isøksene satt som et skudd. Men det skulle ikke ta lange tiden før den gufne melkesyra igjen skulle stoppe meg fra å komme helt til topps. Det var heldigvis ikke frykten eller redselen som fikk meg til å snu, men heller mangel på klatretrening og styrke i underarmene. Her har jeg mye å hente.

For min del ble dagen avsluttet med den enkleste av klatrerrutene, noe som gikk smertefritt og var like gøy som noe annet.

Da skumringen begynte å vise tegn på at dagen snart var til ende, var jeg storfornøyd med mine nye erfaringer og opplevelser. Alt i alt fikk jeg en flott dag i lag med mange nye og blide mennesker.

Det er ofte blitt sagt at isklatring er det mest risikable man gjør innenfor fjellsport, men tryggere enn dette tror jeg neppe at det kunne ha vært.

En særlig takk til Raymond Sundvold i Valdres klatrerklubb og Venke Fredriksen i DNT Valdres for en meget godt tilrettelagt tur- og klatreopplevelse.