Vestre Glittertindokslene (16.05.2026)

Alene i Jotunheimen uten plan, kjip og svært ustabil værmelding. Vingla veldig om hva jeg skulle finne på, men endte med at jeg skulle kjøre inn til Spiterstulen og gå opp mot Glittertind, og i alle fall gå innom Vestre Glittertindoksle og den sør for den, som var de to pf10-toppene jeg mangla i det massivet. Litt lite spektakulært, men den må jo gås en gang, og det passet jo egentlig med å være alene i kjedelig vær. Hvis været skulle slå om, kunne jeg gå oppom Glittertind også.

Ble overrasket når jeg kom til stengt bom i Visdalen. Det stod nemlig i stort og grønt på toppen av spiterstulen.no at "Visdalsvegen og Spiterstulen er åpen!". Men bommen står rett nedenfor toppen, og det går en sti opp gjennom skogen derfra, så da parkerte jeg på det som tydeligvis er vinterparkeringa og gikk derfra. Det var et par andre biler der, men de fleste hadde tydeligvis fått med seg at veien var stengt.

Det regnet når jeg startet. Stien var grei, men jeg måtte gå langt før det var snø. Det vil si, det var masse våt nysnø, så beina ble klissvåte. Men egentlig var det godt å spare føttene for mange høydemeter i randostøvlene, for de gnager. Så når jeg etter 550 høydemeter kom til det som kunne være starten på et sammenhengende snøfelt, fortsatte jeg til fots 100 høydemeter til. Men så måtte skiene på.

Derfra var det tåkete, så jeg måtte gjette litt hvor jeg skulle gå, men traff bra. Det var ganske lite snø, og mye ur som stakk fram. Men når det etter hvert ble ganske whiteout, var det fint å ha noe stein å orientere meg med. Snøbygene kom og gikk, men i dag var det nesten vindstille, til stor forskjell fra i går.

Etter hvert gikk jeg langs med stupkanten, men så nok til å holde god avstand. Så var det en periode med fullstendig snøballwhiteout, før jeg kom opp mot kanten ned mot Grotbrean. Der var det mye stein igjen, og jeg så godt stupene ned fra Glittertind. Jeg kom meg opp på de to småtoppene mine, som var fulle av ur heller enn skavlproblematikk.

Glittertind var absolutt innen rekkevidde, men dekket av tåke. Nå var jeg ganske lei, og 200 høydemeter med whiteout fristet ikke, så jeg startet på returen. Måtte gå med fellene litt til for å komme meg bortover uten å havne nedi stupene, og så når jeg tok av fellene, og omsider hadde fjerna nok snø fra støvler og bindinger til å få på skia, husket jeg feil og kjørte rett ned til stupet (som ikke var så stupete akkurat der, masse synlig stein og ingen fare) likevel og måtte gå et stykke opp igjen... Men så var jeg på rett vei, og hadde grei nedkjøring ned, bortsett fra at det er mye slakt og mye stein. Siste biten var fin slusj, og jeg kom meg enda lengre ned enn der jeg trodde det var stopp. Så var det på med våte sko og jogge ned. Det begynte å regne igjen. Kjørte ned til Lom for å lure på hvor jeg skulle gå på 17. mai.