Stulsfjellet, Meheia ... - Nome (09.05.2026)

Muligheten for litt nedbør på ettermiddagen gjorde at jeg endret turplanene. Jeg droppet langturen, og satset heller på en tur jeg hadde tenkt på flere ganger, og som jeg ville rekke før eventuell nedbør dukket opp. Og hvis det ikke ble noe særlig med regn der jeg befant meg, hadde jeg planer om en liten ekstratur etterpå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

I Gongedalen forlot jeg traktorveien, og gikk i ganske greit skogsterreng opp til Gongefjell (396). Ved en liten bekkedal fulgte jeg gammel traktorvei noen meter, men denne veien var bare så vidt synlig i skogen nå, og er heller ikke inntegnet på kartene.

Stedvis nokså høy lyng litt høyere oppe hvor skogen ble mer åpen, og det var det flere steder i løpet turen. Lyng som nådde opp til lårene enkelte plasser.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Like vest for Bjortjønn forlot jeg traktorveien på et sted hvor høydekotene ikke lå fullt så tett på hverandre. Her fant jeg en fin rute oppover mot Stulsfjellet (480). Bratte koller og skrenter ble greit unngått ved å følge renner og søkk. Skogen var stort sett lett å ta seg fram i, med noen temmelig voksne og solide grantrær her og der. Innimellom var det faktisk en svak sti der jeg hadde valgt å gå, så her hadde andre gått også.

© Nils Haugene

I øvre halvdel måtte jeg opp to bratte skråninger som ikke skapte noen problemer. Like etter at den øverste var passert, nådde jeg toppen. Fin topp med god utsikt i sørlig retning.

Stulsfjellet (480) har to jevnhøye toppunkt, hvor trig. punktet i følge kartverket er rundt 10 cm høyere enn det nordvestre punktet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nedstigningen fra Stulsfjellet gikk for det meste i greit skogsterreng. Et lite parti på drøyt 410 meters høyde var litt brattere, men det gikk fint. Mer kronglete var imidlertid 5 meter med tett skog av små grantrær like nedenfor det bratteste. Der måtte jeg bakse meg gjennom da trærne vokste inni hverandre. Sånn småskog av gran kan jammen være et strev å ta seg gjennom. Nå var det heldigvis kun noen få meter med sånn skog. Brått tok den slutt, og det var åpent og fint ned mot traktorveien like nedenfor.

Jeg krysset traktorveien og gikk i kanten av et veldig vått område. Så tilbake på traktorveien, som jeg nå kunne ha fulgt ned mot Bjortjønn. Men, jeg så grønnålen Nordheia (409) like ved, så da ble det en omvei via den. Topp er topp, uansett farge på nålen ... Noen ganger gir en grønnål den største toppopplevelsen på en tur. Nordheia (409) hadde et fint toppunkt, med en naken bergknaus som stupte 5 meter rett ned mot sør. Stupbratt var det også videre sørover. Kort pause her, og jeg glemte å ta bilde før jeg gikk videre ...

Oppstigningen til Nordheia (409) hadde vært grei, med litt traktorvei og resten i slakt lyngterreng. Nedstigningen derimot, hadde jeg planlagt i brattere lende. To skrenter måtte forseres, hvor jeg var litt spent på den nederste. Det så veldig bratt ut der, men noe problem var det jo absolutt ikke:

© Nils Haugene

Nedenfor Nordheia (409) kom jeg igjen inn på traktorveien. Fin, gresskledd traktorvei, som jeg fulgte rundt vestenden av Bjortjønn.

© Nils Haugene

Like etter at jeg forlot traktorveien sør for Bjortjønn, gikk jeg opp en kort, bratt bakke. Deretter vandring i stedvis høy lyng over en fortopp, og så igjen opp en bratt kneik før jeg nådde toppen av Meheifjellet (382).

© Nils Haugene

Ned fra Meheifjellet (382) gikk jeg ut mot den bratte sørøstsiden, og så ned til et myrområde. Deretter over noen slake koller til jeg nådde den tydelige og gode stien som starter fra der jeg parkerte, og fortsetter over Meheia (431).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Oppå Meheia går det merket sti. Den deler seg etter hvert, hvor den ene går på vestsiden og den andre på østsiden av noen tjern som ligger på Meheia-platået. Landskapet er lettgått, med åpen skog og en del svaberg. Der stiene følger bart fjell kan det være verre å se de, men det er merket med små varder og litt blåmaling. I lyng og skog er stiene tydelige og gode.

Nydelig terreng å vandre i på Meheia! Selve toppen ligger litt mer i skogen, men det er fint der også. Går man noen meter ned mot øst fra toppunktet, kommer man til en flott utsiktsplass.

Like etter at jeg nådde toppen, møtte jeg for første gang i dag noen andre mennesker. To syklister kom nordfra. Disse skulle fortsette sørover, og sykle ned stien som møter fylkesveien ved Katthol. Selv om det er gode stier og mye svaberg her, ble jeg litt overrasket over å møte syklende her oppe.

På Meheia (431) dukket sola opp en liten periode og gjorde det enda mer trivelig. Her likte jeg meg så godt at jeg tok en times pause før jeg begynte på returen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Tilbaketuren ble behagelig og lett, med god sti hele veien. I nedoverbakkene mot parkeringen møtte jeg nok en syklist. Han virket ganske sliten av å dytte sykkelen oppover. Dette var også i et parti hvor stien var temmelig steinete.

© Nils Haugene

Nede ved bilen igjen hadde jeg fortsatt tid til en liten tur til. Siden det heller ikke virket som noe regn var på gang den nærmeste tiden, kjørte jeg bare litt videre sørover for å ta turen på Åslandsfjellet (358).