Storekvelvi og østre skarvet (29.04.2026)  

© Øyvind Brekke

EKSAMENSVAKT PÅ GOLITTEN KOMBINERT MED SKARVHEIMEN

I år som i fjor passet eksamensvakt på Felleskjøpet på Gol med værvarslet. I år til og med mer gavmildt enn i fjor, med flere dager med godvær i vente. Riktignok med et stusselig vindvarsel. Og jeg fikk ikke hundepass denne gangen, så lille søte morsomme Aila Gneldrine måtte bli med. Da måtte det bli pulktur og hundebur. Det skulle nok la seg gjøre, det funka jo i Alvdal Vestfjell i påsken med Endre.

Skarvheimen-navnet
Det skulle vise seg å bli et veldig spesielt gjensyn med Skarvheimen. Jeg har forøvrig registrert en viss motstand mot Skarvheimen-navnet fra enkelte hold, på en måte som ville vært typisk meg. Men selv om navnet er kun drøyt 30 år gammelt så synes jeg det er veldig dekkende. Om ingen topp i Jotunheimen heter Jotuntinden, Jotunpiggen eller Hellstugujotnen så er det null tvil om at Jotunheimen er jotnenes heim! I Skarvheimen finnes såpass mange store og små fjell om hverandre som heter noe med -skarvet at navnet blir naturlig. Jeg husker navneavstemninga i Fjell & Vidde i 1995, og andre -heimen-navn ble for meg meningsløse, litt sånn inflasjon i -heimen-navnet... Mest komisk var forslaget "Fjellimellom" fordi området ligger mellom Jotunheimen og Hardangervidda. Så til dere som tviholder på Nordfjella, Lærdalsfjella, Hemsedalsfjella, Reineskarvet og Hallingskarvet istedenfor Skarvheimen som samlebetegnelse: Tenk på "Fjellimellom", så blir nok Skarvheimen til å leve med skal dere se...!

Kort kveldsprosess

Det er aldri trivelig å komme fram til turutgangspunktet og gå ut i kulda fra bilen når det blåser! Jeg vet at fjell og vind hører sammen, men jeg kommer aldri til å bli venn med vinden, sånn er det bare! Og med en liten hund - nesten for liten til å kunne kalles bikkje - som ikke har spisshundens egenskaper uti kulda og naturen så kjenner jeg på ekstra ansvar for at hun skal ha det godt og overleve mine påfunn. Når det er sagt så har Aila tross sine naturlige begrensninger overraskende stor kapasitet stikk i strid med det enkelte sier om cavalieren som en hund som kun kan brukes til moderat aktivitet. Det har gneldrina mi motbevist masse tidligere, men helst på barmark. Og i påsken i Alvdal Vestfjell var vi tross vind i et tradisjonelt sett mye mindre værhardt område. Hallingskarvet står det et realt gufs av, her er vi i et av Norges mest værharde fjellområder!

Jeg ønsket så myk start som mulig her langsetter Strandavatnet på Raggsteindalsvegen, for mørket i kombinasjon med vindgufset fra storfjellet er ei aldri så lita psykisk påkjenning. Da jeg fant et forholdsvis flatt sted oppe i en sving med fin utsikt tenkte jeg at her kunne jaggu underlagene rulles ut! Aila ut av pulken og tjoret fast i sekken. Og så lirkes inn i soveposen når jeg hadde kommet meg oppi den. Like koselig hver gang dette. Og kort prosess! Herlig, nå kunne vi nyte denne seine kveldsstunden sammen, og jeg for min del visste at ny dag med all verdens nye muligheter bare var et soveknips unna.

Ny dag med nye muligheter mot Storekvelvi og østlige topper på Hallingskarvet

Aila måtte ut av posen og spise snø et par ganger i løpet av natta, jeg bebreidet meg for ikke å ha tatt med meg skåla ut fra buret og i tillegg hatt ei vannflaske i soveposen. Men nå var det ny og strålende dag, så da var allting glemt! Nå skulle selve hovedturen starte. Byrkjedalen neste...

Litt småutfordringer er det med pulk, spesielt med dyrebar levende last. Selv små tuer kan gi uønsket pulkvelt, noe som går mye mer innpå meg når jeg kjenner på dårlig samvittighet for Aila som dermed får seg ufrivillig rulle inni buret. Men skråterrenget og tuene ble færre lenger innover. Før den store slake stigningen oppover i retning Storekvelvi tok jeg meg tid til pause ved noen store barmarksflekker. Her ble det tid for hundelufting også. Litt småsutring fra Aila, kanskje følte hun seg liten her inntil digre Hallingskarvet.

Det ble å gå sakte oppover. Jeg vet jeg er et håpløst tilfelle når det kommer til både turutstyr, utstyrskvalitet og mengde utstyr. Kvalitet og mengde er omvendt proporsjonalt hos meg. Mitt argument til nå på grunn av motbydelige priser er at jeg må velge mellom nytt turutstyr eller tur, og da velger jeg selvsagt tur! Men den diskusjonen kan foregå et annet sted... Uansett lurer jeg på hvor tungt jeg faktisk bærer og drasser etter meg. Hva veier en Parispulk? Hva veier et hundebur som ikke er av metall? Aila veier drøye 8 kilo. Og en sekk full av klær pluss soveposen og snøspaden og to halvannenlitersflasker og primus. Og en sammenpressa bag med teltet og noe mer tøy. Reinskinnet surret sammen oppå dette. Og en sekk på ryggen full av masse mat og drikke. Hvor tungt måtte jeg dra og bære, det lurer jeg på... Ifølge kroppen som riktignok begynner å dra på åra var det slett ikke lite!

Det er én ting som er veldig synd her i traktene, og det er at toppen på Hallingskarvet Skisenter ikke er så mange kilometre unna. Men Norge er jo ikke stort, særlig ikke siden vi har bygder rundt omkring, så man får for sjelefreden ta det for det det er. Ikke er det nytt heller det skisenteret, og man merker ikke noe til det her minst 5 km unna mens man ferdes i den eksotiske baksida av Hallingskarvet. Og Storekvelvi er ifølge selveste Arne Næss et Shangri-La. Et bortgjemt idyllisk eget lite og mektig univers som graver seg inn i det store skarvet. Nordsida er helt ulik sørsida. Sistnevnte er flott nok den der man ser den fra for eksempel Bergensbanen, men sammenligna med nordsida blir den monoton. Nordsida er mer variert og mindre kjent.

Det var med høytidsstemning innabords jeg befant meg godt inni ytre halvdelen av Storekvelvi. Topografien foretar en sving som gjør at man på en måte blir lukket inni dette bottendalføret. Utsikt mot lillebror Reineskarvet har man riktignok. Koselig det, jeg kjente igjen revnen som er Eitrejuvet. Minner derfra, den fine overnattinga jeg hadde langs kanten av dette i april for 4 år siden.

Teltet ble en utfordring å sette opp! Glad jeg hadde med snøspaden, den funka som sikring. Det blåste nok opp mot liten kuling. Ingen problemer med å stå opp mot vinden selv, men alt materiell ble grepet tak i og slengt luftimellom om jeg ikke passet på. Men fikk omsider teltet opp, og da fikk jeg et ørlite anfall av den mestringsfølelsen som jeg ellers er mye mindre opptatt av enn fjellfolk flest etter hva jeg har forstått.

På Hallingskarvet

Det var allerede langt på eftan da jeg endelig var klar for selve toppturen. Og nå skulle Aila få gå mye selv til å begynne med. Jeg hadde lenge vært skeptisk til å krysse elva her oppe til tross for at alt var ei hvit flate i dalbotnen. Når du sjekker kartet er elva markert som stor, ikke kun en blå strek. Og det er selveste Hivju, kilden til Hivjufossen! Men jeg så meg ut et parti hvor det var for mye vannforekomst på kartet til at det kunne være rein elv, her måtte det være noen loner og kulper. Og siden alt var ei eneste stor hvit skinnende snøflate følte jeg at vi var helt trygge. Og dermed var vi i gang med stigningen oppover mot skarvet.

Etter litt sutring fra Aila tolka jeg det som at snø var slitsomt og at å være i sekken var bedre for henne. Tyngre for meg... Jeg hadde nok drassa på minst 30 kilo på den ene og den andre måten fra Strandavatnet og gjennom Byrkjedalen opp til teltplassen vår, og nå kjente jeg det ekstra godt. Måtte etterhvert telle til 100 skritt og ta pauser. Ikke for lange. Koste meg med utsikten bakover som ble mektigere nå som endel høyde var vunnet. Omsider slaket det ut foran, og etter litt fram og tilbake og konferering med appen forsto jeg at jeg var på dagens første topp. Miljonuten er et navn jeg husker fra den spede turbarndom med kikking på nye fjellkart foran turen fra Finse til Aurland i 1991. Utsikten er stort sett monoton, men man aner Hallingskarvets dimensjoner vestover, og jøkulen er lett å dra kjensel på. Ja jeg så da vel den for meg og Endre selveste Storeflåtten også, gjorde jeg ikke??

I sakte film og med dårlig glid skyndte vi oss etter evne nedover og oppover mot turens mest kjente topp-punkt, Prestholtskarvet. Her var det ei lita varde hvor en kunne få ly mot vinden fra rett side om man satte seg ned. Jeg tok matpausen her og heiv ut en del godbiter til Aila så hun fikk aktivisere seg uten å forstyrre min matro. Herfra så jeg mye rart i det fjerne i hjemover-retning, blant annet løypene på Natten Alpinsenter. Ikke at det er spesielt interessant, men man ser det altså herfra. Vid utsikt over Hallingdals skogområder, Tunhovdfjorden så jeg også. Og Gausta. Jeg synes alltid det er så synd med Gausta, tenk om det var et uberørt fjell, da hadde jeg virkelig syntes at det var et spennende fjell...!!!

Jeg hadde fundert på Skarvereiret de siste dagene, men vinden gjorde at jeg ikke var så gira lenger. Derimot var jeg litt spent på Storesåta. Den har et digert stup mot nord jeg har beskuet - som det så fint heter - fra både Reineskarvet og Blåbergi! Jeg visste at jeg neppe kunne gå ut på kanten, for det var sikkert utoverhengende snøskavler der. Men kanskje ville jeg kunne finne et framspring eller et utsiktspunkt fra en litt annen vinkel om jeg søkte lenge nok etter å ha vært på selve topp-punktet.

Typisk meg - ikke-klatrefyr til tross - å være så opptatt av å utforske stup fra oven. Og jeg fikk det til etterhvert. Det var lett å se på topografien at fjellet svingte rundt botnen i retning nord, og der var det en fjellknaus uten skavl. Jeg rundet meg langsetter kanten og nedover dit. Dermed fikk jeg stupet og botnen under Storesåta midt imot. Akkurat som jeg elsker det! Fikk Marks Knopflers "Our Shangri-La" på hjernen og la ut en Story om det på sosiale medier, greide ikke la være... Blir så glad av sånne stunder når været er knall og jeg er på steder folk sjelden eller så å si aldri ferdes selv om det er spektakulært.

Man kjenner ikke Hallingskarvet bare fordi man har gått Hallingskarvet på langs! Da kjenner man den delen av Hallingskarvet man går over når man går det på langs, men man holder seg som regel midt innpå det meste av veien. Stup får man vel nesten bare føling med ved Folarskardet. For all del en fin tur!! Og det er fascinerende å føle at man går i ett med Hardangervidda. Skal man merke forskjellen må man nesten oppsøke stupkanten i sør.

Nå var utsikten nordover og innover i Skarvheimen så mektig og flott, ja rett og slett råflott i den magiske kveldssola. Ingen bilder jeg fikk tatt er i nærheten av å rettferdiggjøre den magien jeg nå opplevde!! Nei Skarvheimen har ingen alpine fjell, men for et mektig område det er likevel! Og i likhet med Jotunheimen må jeg bare erkjenne at dette sammensatte området har gitt meg massevis av fantastiske opplevelser i løpet av mitt turliv. Så her kan man også snakke kjærlighet som minner om den jeg og feks Morten har til jotnenes rike. Nå fikk jeg lyst til å avlaste Aila litt, hun peste og sukket oppi sekken. Sikkert slitsomt i lengda å sitte oppi den.
Med veloverveide skisteg - måtte være forsiktig med stålkantene overfor bisken - skled jeg langsetter kanten med henne travende på noen få armlengders avstand i bandet. Ja hun var i band, men det så ut som ekte frihet der hun trippet og svinset og småhoppa framover. Det så ut som hun koste seg like mye som jeg gjorde. Det var noen minutter av lykke og fellesskap på et av Norges tak. Og snart skulle vi hjem til teltet der dypt nedi og inni Storekvelvi.

Teltliv i Storekvelvi

Det var ikke så rent lite vakkert å skli nedover den lange fjellsida og etterhvert lange utover flatene der nede i retning teltet med det mektige skarvet rundt i kveldssola. Da vi kom fram oppdaga jeg at vinden hadde tatt seg til rette og herja mer enn jeg trodde her også. Pulken lå opp ned og hundeburet befant seg et helt annet sted. Jeg hadde ikke tatt det vekk fra pulken selv. Kanskje hadde jeg flaks som fortsatt hadde et hundebur... Teltet sto greit, men det blafra i duken som pulken var festet i.

Det ble en grei kveld med masse biskesamhold i teltet. Jeg koste meg med real mens hun sov på en haug med klær. Så kom hun og la seg i posen. Og der lå hun med hodet på skuldra mi, søte lille hundepyntedokka. Etterhvert sov vi godt begge to,

Hun måtte ut etter snø i løpet av denne natta også, jeg hadde glemt å ha vann tilgjengelig for henne, sliten som jeg var. Noe som var stress, kanskje overdrevet, var det å slippe Aila av syne. Hun var tjora fast i sekken, men om hun surra rundt for seg selv der ute mens jeg var i teltet kunne jeg ikke ha kontroll. Hva om det kom en ørn eller noe? Lite sannsynlig, men jeg måtte ut og følge med for å kunne slappe av. Sikkert latterlig, men det er nå kjærlighet da.

Da jeg utpå morrakvisten sjekka yr så meldtes det håpløst mye kuling fra rundt kl 11. Spesielt på skarvet, men også her i kvelvi. Nå var jeg lei av vind og følte meg kjeppjaget ned fra fjellet. Jeg laget en ørliten video hvor jeg prøvde å prate som Monsen ville gjort om situasjonen. Fikk nesten parodiert han litt, men vinden overdøvet etterhvert det jeg sa.

Jeg fikk etterhvert ned teltet og organisert pulken, og så bar det nedover med oss, vekk fra dette herlige sted. Noen pulkvelt og frustrasjon nede i Byrkjedalen fikk så være, og enda godt jeg hadde litt keeperegenskaper da vinden på parkeringa ved demninga løfta pulken da jeg hadde lastet av alt utstyr. Den ønsket vel å smadre min bil eller nabobilen sånn at jeg måtte ruineres for penger. Det gadd jeg ikke å være med på, så jeg får tenke med meg selv at jeg tok en Neuer eller Haikin og reddet alle parter.

Tusen takk Skarvheimen og Hallingskarvet! Du fikk meg til å skrive aaaltfor langt!

Og håpløst GPS-track her også!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke